Lady Day og Ola C

Vi setter oss ned for å skrive om Jan Erik Volds CD «Den dagen Lady døde». Samtidig kommer meldingen om at en rotekte norsk beboppianist, Ola Calmeyer, er borte.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den dagen Lady døde – det vil si den 17. juli 1959. Lady er Lady Day, eller mer presist Billie Holiday, jazzens store – og udødelige – sangerinne. Denne julidagen vandret poeten Frank O’Hara langs New Yorks 6. aveny, hadde kjøpt New World Writing «for å se hva poetene i Ghana steller med for tiden» og stakk innom tobakkshandleren på Ziegfield-teatret «og ber i farten om en kartong Gauloises og en kartong Picayunes og en New York Post med hennes ansikt utenpå…»

Vi er altså inne i Frank O’Hara’s poetiske verden, dikt oversatt og lest av Jan Erik Vold til tonefølge av pianisten Egil Kapstad, bassisten Red Mitchell og tenorsaksofonisten Nisse Sandström. LP’en «Den dagen Lady døde» ble innspilt i 1986 og fikk en glitrende mottakelse. Den ble innledningen til en serie av sju album med jazz & poesi (1986-98) med Jan Erik Vold som diktleser i sin velkjente stil og Egil Kapstad som den musikalsk ansvarlige. Nå er albumet nyutgitt i CD-format (Hot Club HCRCD 30).

Jazz & poesi ble et begrep i USA på tampen av 1950-tallet. Det var spredte forsøk i Norge fra 1961 og utover, men det var først med de tre LP’ene til Jan Erik Vold og Jan Garbarek (1969-77) at formen fikk videre utbredelse. Poeten Vold har en spesiell rytmisk måte å lese på, han har sans for timing og dynamikk, og han er ikke minst en jazzkjenner med stor forståelse av musikkens egenart, for oppbygning, inndeling, stemning og sfære. Det er viktig at jazz & poesi ikke blir diktlesing med akkompagnement eller det motsatte, jazz med tekstinnslag; det er viktig at begge formene får en likeverdig rolle. Dette mestrer Jan Erik Vold og hans håndplukkete musikere fortreffelig.

De i alt ti albumene Vold er ansvarlig for, inneholder i det vesentlige poetens egne dikt. Ett album (fra 1994) er viet Sigbjørn Obstfelder, mens nærværende album som nevnt inneholder dikt av Frank O’Hara (1926-66). – Han er en av de mest poetiske poetene jeg vet om, skriver Jan Erik Vold. Musikken er veltilpasset og samtidig med høy egenverdi, flere innslag er signert Egil Kapstad, det bys på kjente standardlåter, samt et preludium av Aleksandr Skrjabin.

Pianisten Ola Calmeyer

forlot denne verden forrige torsdag, den 5. juni. Med ham er en betydelig musiker gått bort.

Det stod en aura av ekthet og oppriktighet rundt spillet hans, det var likefremt og uknuslete, med robust swingende melodiske linjer. Hans bestefaransikt, med det lure glimtet over det hvite skjegget, fortalte om en musiker med oversiktlighet, overskudd og spilleglede.

Ola Calmeyer var født i Oslo 14.4.1930, men vokste opp i Horten og fikk sin første orkestererfaring i lokale swingband. Høsten 1949 kom han til Oslo for å studere ved Musikkonservatoriet og ble raskt tatt opp i hovedstadens frilansmiljø, spilte med tidens avantgardister som orienterte seg i den nye bebopjazzen – på det feltet ble han en av pionérene i Norge.

Etter to år i Oslo reiste han vestover for å studere musikken i autentiske omgivelser. Han kom etter hvert til USA’s vestkyst og fikk bryne seg på sterke musikalske personligheter som f.eks. Dexter Gordon og Wes Montgomery. Dette ble lærerike år for «Ola the Norwegian».

I 1963 kom han tilbake til Norge, men han møtte den jazzfattige tida midt på 60-tallet og ble mer aktiv først ti år senere. Han bosatte seg da i Oslo og spilte i faste grupper med bl.a. Alf Kjellman, Ditlef Eckhoff, Kalle Neumann, Odd Riisnæs, Brinck Johnsen og Paul Weeden. Han deltok på plateinnspillinger med Club 7-musikere (1978) og med oktetten «Winds Hot & Cool» (1984). Fra tidlig på 80-tallet ledet han også egne kvartetter og trioer.

I 1990 startet han sitt eget plateselskap «Jazzland» og gjorde to LP’er sammen med bl.a. Ditlef Eckhoff, Bjørn Johansen og Joachim Calmeyer («Jazzpoem»), Bjarne Nerem og Kristian Bergheim («Rainbow session»). Året etter flyttet han til Åsgårdstrand, hadde en kvartett sammen med altsaksofonisten Jørn Winnæss, tok aktivt del i det lokale jazzliv og spilte med Ditlef Eckhoffs kvintett i Oslo. I 1997 flyttet han så til Drammen for faste engasjementer med Winnæss/Calmeyer kvartett (CD’ene «Jazz i blått spindelvev» 1997 og «Fingersongs» 1999), foruten at han deltok på CD’en «Choice» med Monica Borgen (1998) og kunne høres på klubber i Oslo med Alf Kjellmans kvartett. Han var en høyst aktiv og skapende musiker til det siste.

---
DEL

Legg igjen et svar