La traihison des avocats?

Om advokater og løgnene fra Det hvite hus.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Har advokatene sviktet sine standarder slik franskmennene med uttrykket «la trahison des clercs» mener intellektuelle gjør fra tid til annen? Det er et spørsmål som den tidligere New York Times-spaltisten Anthony Lewis tar opp i en av sommerens utgaver av The New York Review of Books.

Dersom vi forteller at advokatene det her er snakk om, er det kobbelet av juridiske rådgivere som Bush-administrasjonen har omgitt seg med de siste årene, kan kanskje noen hver gjette at svaret er «ja». Det er det. Lewis skriver: «I have spent my life believing that the safety of this difficult, diverce country lies to a significant extent in the good faith of lawyers – in their commitment to respect the rules. But the Bush lawyers have been brazen in their readiness to twist, dissemble, and invent in the cause of power.»

Lewis’ artikkel er interessant fordi den inneholder ganske detaljerte gjennomgangen av hvilke «memos» disse juridiske rådgiverne har gitt på oppdrag fra blant andre president Bush og forsvarminister Rumsfeld i forbindelse med spørsmål om avhørsmetoder, presidentens rolle i krig, Genève-konvensjonen, og rettssikkerheten til såkalte «unlawful combatants».

Lewis har lest gjennom alt dette, og konkluderer: «The memos read like the advice of a mob lawyer to a mafia don on how to skirt the law and stay out of prison. Avoiding prosecution is litterary a theme of the memoranda.»

Ordet «rettsstat» begynner altså å klinge hult i verdens største demokrati.

Her er noen eksempler: Amerikanere som legger press på fanger kan unngå fangenskap ved å vise at de ikke intenderte å påføre fangen «severe physical or mental pain or suffering.» Presidenten kan gi ordre om tortur av enkeltfanger selv om det er forbudt av både føderal lov og den internasjonale torturkonvensjonen (som USA er tilsluttet). I den forbindelse får eventuelle torturister også et godt råd: «As this authority is inherent in the President, exercise of it by subordinates would would be best if it can be shown to have been derived from the President’s authoruty trough Presidential directive or other writing.» Det kan kanskje være verdt å minne om at du nettopp leste ordene «would be best» om måter å utføre tortur av krigsfanger på. Og slik fortsetter det langs de samme baner: en avhørsleder som har skadet en fange kan påberope seg å ha handlet i selvforsvar. Og ikke bare i sitt eget. Nei, det holder å ha handlet i nasjonens selvforsvar, argumenterer advokatene. Tortur-begrepet må defineres snevert. Det holder ikke med «moderate or fleeting pain», nei «torture must be equivalent in intensity to the pain accompanying serious physical injury, such as organ failure, impairment of bodily function, or even death.» Ydmykelsene fra Abu Ghraib faller dermed utenfor. Dette siste skulle imidlertid formodentlig aldri finne sted, men også det har skjedd. Dog uten en like klar legitimering fra irrgangene rundt forsvarsministeren og presidenten. Det som derimot har blitt legitimert ved hjelp av juridisk hokus pokus er retten til å fengsle mistenkte terrorister uten lov og dom på Guantanamo basen på Cuba, men også i amerikanske fengsler. Det siste var tilfellet for rettssaken i den amerikanske høyesteretten om Yaser Esam Hamdis skjebne. I likhet med den mer kjente Jose Padilla blir han holdt i fangenskap uten å være siktet for noe. En mandag i slutten av juli i år falt kjennelsen i denne saken, samt i en sak om rettighetene til fangene på Guantanamo Bay. I begge saker ble resultatet at den amerikanske regjeringen har rett til å holde mennene fanget. Men at mennen har rett til å få grunnlaget for dette prøvet ved en amerikanske domstol.

Ekspertkommentatorene var samstemte om at kjennelsene luktet av kompromiss. Dommerne følte de måtte ballansere hensynet til nasjonal sikkerhet med hensynet til den enkelte terrormistenktes rettssikkerhet.

Det er et viktig trekk ved det amerikanske styresettet av domstolene balanserer presidentmakten. Spørsmålet er om rettsvesenet, inkludert advokatstanden, har fylt denne rollen godt nok.

Det er riktig som Lewis skriver. Alle skandalene i forbindelse med krigen mot terror krever at de ansvarlige på høyt nivå stilles til ansvar. Først da kan USA gjenvinne «a moral sense of itself». Vi legger til: Vår tiltro til USA som en rettsstat. La oss håpe at presidentvalget i november kan hjelpe noe.

---
DEL

Legg igjen et svar