Alain Finkielkraut: La seule exactitude


Alain Finkielkraut advarer mot å gå til historien for å lære – og mener tiden vi lever i kan bare forstås i kraft av seg selv.

Skribent for NY TID på Europa-spørsmål.
Email: Pfrisvold@gmail.com
Publisert: 2015-12-16

Alain Finkielkraut: La seule exactitude. Éditions Stock, 2015

Frankrike rakner. Samfunnet er brutt sammen. Vårt land er ugjenkjennelig. Hovedbudskapet til den ytre franske høyresidens intellektuelle er klart, og det er islam og dens tilhengere som har skylden – kombinert med en totalt maktesløs stat, svekket av den demokratiske rettsstatens anerkjennelse av menneskerettigheter og markedsøkonomi. Virkelighetsformidlingen gjøres på beste franske vis – fengende litterært fremstilt i Michel Houellebecqs Underkastelse, Éric Zemmours Det franske selvmord, og nå i Alain Finkielkrauts La seule exactitude – «Det eneste presise». Forduftet er tankene om integrasjon og assimilering.

Gjentar seg ikke. Tenk deg om Stein Mehren, Karl Ove Knausgård og Jon Fosse skulle vie sine forfatterkarrierer til å støtte til Siv Jensen og Per Sandberg – og samtidig blånekte for det. Nettopp der står debatten i Frankrike. Hvor komplisert og intellektuelt kan man fremstille krisen i det franske – og europeiske – samfunnet, uten å gi politisk støtte til Marine Le Pens Nasjonal Front? Og, som i Finkielkrauts bok, uten å henvise til fortidens fascistiske erfaringer? «Vi opplever ingen repetisjon av 30-åres Europa,» skriver Finkielkraut. Nei – vi lever i dag, er budskapet – i den eksakte tiden. Det er denne vi må forstå og synkronisere oss med, mener forfatteren.
Vi må bort fra de utdaterte, dogmatiske forståelsene som vi klynger oss til, som «å lære historien for å forstå nåtiden og fremtiden», eller «å se bakover for å stake ut kursen fremover». For dette bringer oss helt galt av sted, hevder forfatteren. Han viser hvordan gårsdagens respekt for samfunnets institusjoner har gjort ham selv – en intellektuell polsk jøde – til den religionsnøytrale franske republikkens fanebærer. Nå er imidlertid verdiene og institusjonene avskaffet, mener han. Dekonstruert, som Finkelkrauts forfatterkollega Eric Zemmour sier. Og også Finkielkraut roper et rungende varsko.

Grenen vi sitter på. Etter å ha lest La seule exactitude sitter jeg igjen med noe av den samme følelsen som etter å ha lest Asle Tojes Jernburet. Bøkene løfter frem alle samfunnets verste utviklingstrekk, summerer dem opp i en dommedagsprofeti – og gir oss alle skylden for tilstanden. Det smerter. Analysene er veldokumenterte, og argumentene gode. I La seule exactitude …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?

Abonnement kr 195/kvartal