Alain Finkielkraut: La seule exactitude

Alain Finkielkraut advarer mot å gå til historien for å lære – og mener tiden vi lever i kan bare forstås i kraft av seg selv.

Paal Frisvold
Skribent, Brussel.

Alain Finkielkraut: La seule exactitude. Éditions Stock, 2015

Frankrike rakner. Samfunnet er brutt sammen. Vårt land er ugjenkjennelig. Hovedbudskapet til den ytre franske høyresidens intellektuelle er klart, og det er islam og dens tilhengere som har skylden – kombinert med en totalt maktesløs stat, svekket av den demokratiske rettsstatens anerkjennelse av menneskerettigheter og markedsøkonomi. Virkelighetsformidlingen gjøres på beste franske vis – fengende litterært fremstilt i Michel Houellebecqs Underkastelse, Éric Zemmours Det franske selvmord, og nå i Alain Finkielkrauts La seule exactitude – «Det eneste presise». Forduftet er tankene om integrasjon og assimilering.

Gjentar seg ikke. Tenk deg om Stein Mehren, Karl Ove Knausgård og Jon Fosse skulle vie sine forfatterkarrierer til å støtte til Siv Jensen og Per Sandberg – og samtidig blånekte for det. Nettopp der står debatten i Frankrike. Hvor komplisert og intellektuelt kan man fremstille krisen i det franske – og europeiske – samfunnet, uten å gi politisk støtte til Marine Le Pens Nasjonal Front? Og, som i Finkielkrauts bok, uten å henvise til fortidens fascistiske erfaringer? «Vi opplever ingen repetisjon av 30-åres Europa,» skriver Finkielkraut. Nei – vi lever i dag, er budskapet – i den eksakte tiden. Det er denne vi må forstå og synkronisere oss med, mener forfatteren.
Vi må bort fra de utdaterte, dogmatiske forståelsene som vi klynger oss til, som «å lære historien for å forstå nåtiden og fremtiden», eller «å se bakover for å stake ut kursen fremover». For dette bringer oss helt galt av sted, hevder forfatteren. Han viser hvordan gårsdagens respekt for samfunnets institusjoner har gjort ham selv – en intellektuell polsk jøde – til den religionsnøytrale franske republikkens fanebærer. Nå er imidlertid verdiene og institusjonene avskaffet, mener han. Dekonstruert, som Finkelkrauts forfatterkollega Eric Zemmour sier. Og også Finkielkraut roper et rungende varsko.

Grenen vi sitter på. Etter å ha lest La seule exactitude sitter jeg igjen med noe av den samme følelsen som etter å ha lest Asle Tojes Jernburet. Bøkene løfter frem alle samfunnets verste utviklingstrekk, summerer dem opp i en dommedagsprofeti – og gir oss alle skylden for tilstanden. Det smerter. Analysene er veldokumenterte, og argumentene gode. I La seule exactitude viser Finkielkraut gjennom 300 sider hvordan alt er i ferd med å gå til helvete. Og enda verre: Vi står selv på oppløpssiden og heier på vår egen undergang, fordi vi med «godhetens» naivitet har etablert et rettsapparat og samfunnsstrukturer på demokratiske prinsipper som ikke bare tillater, men fremskynder vår tilintetgjørelse.

En bauta. Alain Finkielkraut er ingen nybegynner. I 30 år har han ledet landets fremste kulturprogram på radio, og utgitt så mange bøker og artikler at Wikipedia har mistet oversikten. Første gang han lot det gjøre skikkelig vondt for leseren var i 1987, da han utga La defaite de la pensée – «Tankens nederlag». Hans tese, som går som en rød tråd gjennom alle forfatterens verker, er at demokrati og ytringsfrihet har sine klare begrensinger. Og det er her hans kritikere hevder at han renvasker venstresidens (Houellebecqs, Zemmours) overgang til ytre høyre – gjennom «avskaffelsen» av den reelle verden: «Vi har viet oss til å kjempe en kontinuerlig kamp på to fronter: mot den reelle verdens antirasistiske frafall – og samtidig mot utlevelsen av simple rasistiske holdninger. I godhetens og rettferdighetens navn har vi redusert våre evner til å stå opp for egne verdier.» Finkielkraut tar tak i den langhårede sekstiåtter-venstreluggen og drar den ned i den skitne høyregjørmen. Au! bør vi høre. Men det vondeste er å se på fraværet av smerte hos dem han kritiserer. For leserne er mange, og oppmerksomheten stor: Finkielkraut får sitte i skuddlinjen på statskanalen selveste lørdagskvelden, der han i en drøy time presisjonsbombarderes av Frankrikes fremste revolverjournalister. Tenk så moro det hadde vært om noe liknende skjedde i Norge!

Hva kan vi vente oss av dagens og fremtidige generasjoner når deres moral og samfunnsforståelse er eksklusivt dannet av underholdning?

Verden vil bedras. La seule exactitude er en form for politisk dagbok fra de tre siste, dramatiske årene (2013–2015). Hver eneste hendelse av politisk og samfunnsmessig karakter besøkes, belyses og bedømmes – selv Melodi Grand Prix får passet påskrevet når vinneren beskrives som en vinner over forskjeller, ikke på tross av forskjeller. Og hvem er egentlig Charlie? Spørsmålet vies naturlig nok stor oppmerksomhet – i likhet med vår hyllest av Mandela etter hans død, som blendet vår evne til å gjennomskue landets korrumperte ledere. Også tilfellet med den utviste lille sigøynerpiken, som den franske presidenten under en pressekonferanse ble tvunget til å invitere tilbake, er blant stjerneeksemplene på populistiske folkekrav som holder virkelighetens ganske brutale fakta skjult under teppet. Joda, verden vil bedras – og blir det.

Tidens tegn. Som Finkielkraut selv påpeker: Hva kan vi vente oss av dagens og fremtidige generasjoner når deres moral og samfunnsforståelse er eksklusivt dannet av underholdning? De har skilte foreldre (vondt), prinsippløs og dårlig skoleundervisning (også vondt), tomme kirker overtatt av moskeer (vondt igjen). Hadde Finkielkrauts polske foreldre flyktet helt hit i stedet for å bli i Frankrike, hadde han nok bemerket at få danser så entusiastisk rundt gullkalven som oss nordmenn. Godt manifestert av et borgerlig konfirmasjonssirkus som lukker ungdommens øyne både mot Guds eksistens og deres egen tids mange brutale virkeligheter.
Bokens styrke er at den tar for seg skremmende politiske utviklingstrekk som samfunnet verken har tatt seg tid til å fordøye eller reflektere over. Og ved å gjøre det kort og intenst, men elegant og besnærende, fremstår Finkielkraut som en av vår tids fremste historieskapere. Hans siste bok tvinger oss til å se realiteten i øynene og samtidig ta debatten om hvorvidt det er Finkielkraut og hans medsammensvorne samfunnsrefsere som skal ha monopol på å formidle vår tids mange dilemmaer. Spørsmålet provoserer frem et skrik etter motpoler.
For mens vi her på berget lar oss hypnotisere av Knausgårds narsissistiske virkelighetsbilde og Jo Nesbøs Tarantino-morbiditet, hvilende på Oljefondets myke sovepute, går verden inn i en rykende endringsfart. Og dette skjer uten at vi har tenkere som makter å ta debatten fra venstre, slik Finkielkraut og hans forfatterkolleger gjør fra høyre.

Demokratiets akilleshæl. Den eneste litterære fotnote som mangler i La seule exactitude, er Voltaires berømte setning om å ville forsvare din rett til å mene hva du vil til døde, uten nødvendigvis å dele oppfatningen. Her ligger Finkielkrauts og vår tids problem: Er det Voltaires fundamentale demokratiske rettighet vi tvinges til å ta oppgjør med, for å redde vår vestlige sivilisasjons eksistens?

Vi står selv på oppløpssiden og heier på vår egen undergang.

Svakheten i Finkielkrauts epos er at det ikke viser frem noe plausibelt alternativ til hvordan land skal organiseres eller samarbeide for å løse krisene vi står overfor, utover å stenge grensene og forsøke å gjenvinne nytteløs suverenitet. Her gjøres intet forsøk på å forstå at dagens styringsform er et resultat av at flere land har gått sammen for å kunne etterleve demokratiske, universelle prinsipper i en tid der humanitære katastrofer og teknologisk utvikling truer Finkielkraut og hans dommedagsprofeters liv i fred og fordragelighet.
Ikke en antydning om mekanismer og styringsformer samfunnet trenger for å takle ikke bare muslimenes «infiltrasjon», men alle vår tids store problemstillinger: klima, energi, migrasjon, ytringsfrihet og personvern – som gjør ethvert forsøk på etablering av nasjonale barrierer og selvhevdelse nytteløse. «Å være selvstendig er ikke å gjøre hva vi vil, det er å svare på det vi gjør,» sier Finkielkraut, deilig og forførende. Problemet er at han ikke vier så mye som en tanke til hva det svaret skal bestå av.


Frisvold er skribent, bosatt i Brussel.
pfrisvold@gmail.com

---
DEL