Kystfiskere – en livsstil mer enn en jobb

Nordens kystfiskere lever i en tøff hverdag. Noen kaller det krise, men hva er det som skjer langs kystene her i Nord.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kampen om overlevelse langs kystene handler i stor grad om hvilke muligheter fiskerne har til å drive kystnært fiske. At det er mulig å dra på havet hver natt og komme hjem med fangsten ut på dagen.

Kystfiskeren er en utsatt yrkesgruppe over hele verden. I de nordiske landene er dette ikke noe unntak. Utfordringene er mange og krevende når vi ser nærmere på vilkårene både biologisk, strukturelt og i forvaltningen.

Under Lofotfiske, eller Nordhavsfisket ved Færøyene eller krabbefiske utfor den grønlandske byen Sisimiut – i godvær – er det kanskje ikke så synlig at vi snakker om en næring i krise. Om ordet krise er riktig kan kanskje diskuteres, fordi vi ikke nødvendigvis snakker om en akutt krise.

Som leder for Norges Kystfiskarlag, Paul Jensen, sier det. Han har kvoter nok til sin båt som han driver alene. Han har ikke vært rammet slik at det har gått utover hans liv som kystfisker. Men det er så langt. Han påpeker at den seigpiningen som pågår er en trussel mot alle de som vil drive kystfiske. Det blir blant annet pekt på de mange endringene i rettighetene som langsom blir overført til de store havgående trålerne.

Kystfiskerne må til stadighet tilpasse seg endringer i rammevilkårene. Det blir endret i kvote- og fiskerettigheter, fiskerne nektes å fiske i bestemte områder og i Norge er særlig alle de tekniske kravene som stilles med til å gjøre fisket mer krevende enn det kunne vært.

To viktige diskusjoner som pågår blant kystfiskere i store deler av Norden er spørsmålene om en fallende inntekt og spørsmålet om båten skal sendes til opphugging.

I en rapport som Nordisk Ministerråd har fått utarbeidet, og som ble lagt frem på Kystfiskerkonferansen i Grenå i begynnelsen av mai, peker forskerne på at kystfiskeriet i hele Norden er en næring i krise. De fire forskerne som har utarbeidet rapporten «Nordisk kystfiskeri i det nye århundrede?» er Anne-Sofie Christensen, Gestur Hovgaard, Geir Runar Karlsson og Carl Rova.

Nordiske ulikheter

Ser vi nærmere på kystfiskerne i Norden ser vi at til tross for at vi snakker om veldig like samfunn, så er det en rekke ulikheter som skiller. Ser vi fiskeripolitikken i en større sammenheng, ser vi en rekke tydelige trekk. Fiskerinæringen blir mer og mer markedstilpasset i Norden. I dag snakkes det mye om lønnsomhet, effektivitet og finansiell tyngde. Tidligere var distriktspolitikk, geografisk beliggenhet og arbeidsplasser betydelig viktigere for de som styrte den overordnede fiskeripolitikken.

Selv om norske politikere vil hevde at de fremdeles jobber for å sikre distriktene gjennom blant annet fiskeripolitikken, så ser en at de når vedtakene skal fattes raskt faller over i den markedspolitiske tenkningen fremfor den distriktspolitiske. Kjennetegnet for norsk politikk er også at de gjerne skal tjene begge grupper samtidig.

På Færøyene og Island har en i langt større grad latt markedet overta tenkningen i næringen. Forvaltningen av fiskeriressursene er ganske ulik mellom de nordiske landene. Årsakene til det finner vi blant annet i den betydningen fiskeriene har. For Sverige og Finland har fiskeriene lite å si for den store politikken, mens land og områder som Færøyene, Island og Kyst-Norge er helt avhengige av en tydelig fiskeripolitikk.

EU-Norden

I den delen av Norden vi kan kalle for EU-Norden, det vil si EU-medlemmene Danmark, Sverige og Finland har fiskeriene lite å bety for det samlede statlige regnskapet. Økonomisk har fiskeriene lite å si, men ser vi på den geografiske betydningen er det klart at disse tre landene er avhengige av en levedyktig kystflåte hvis de fremdeles ønsker at folk skal bo langs kysten.

I den danske fiskeribyen Grenaa, som ligger et par mil øst for Aarhus, ligger fiskerinæringen nærmest brakk i dag. Byen var tidligere en av Danmarks viktigste fiskeribyer.

Formann for Grenaa Fiskeriforening, Leif Hansen, har vært fisker i 32 år. I dag er han den siste som driver med snurrevad i byen.

Han forteller om en by som var en av Europas viktige fiskeribyer, og ikke minst om Grenå-motoren som i mange år en av Nord-Europas mest kjøpte båtmotorer

– Nå er situasjonen en helt annen. Grenå er ikke lengre avhengige av fisk. Vi ser en avmatning i alt europeisk fiskeri. Her i Grenaa har vi fått Europas største båtopphuggeri. 1100 båter er hugget opp i Grenå de siste ti årene, sier Leif Hansen.

Grenaa har en av de to godkjente fiskeriskolene i Danmark.

– Grenå har alltid vært med i spissen for danske fiskere. Vi har alltid hatt mange kystfiskere. Men nå opplever vi en utsultningsprosess der den sterkeste vinner, sier Lef Hansen. Han vil ikke kreve at kystfiskerne skal ha særlige rettigheter, fordi for dansk fiskerinæring er situasjonen også ille for de større båtene som tidligere kunne fiske i Nordsjøen og andre steder.

Ikke-EU-Norden

I den nordvestlige delen av Norden er situasjonen en helt annen for kystfiskerne. Ser vi nærmere på Grønland, Island, Færøyene og Kyst-Norge er fiskerinæringen en veldig viktig del av samfunnsøkonomien. På Færøyene utgjør fiskeriprodukter over 90 prosent av den samlede eksporten, og næringen står for rundt 40 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). For islendingene utgjør fiskerinæringen mellom åtte og ti prosent av BNP og rundt 40 prosent av vare- og tjenesteeksporten. I Norge utgjør fiskeprodukter fem prosent av eksportverdien. Grønland er sammen med Færøyene nærmest helt avhengig av ressursene i havet. Det statlig grønlandske selskapet Royal Greenland er øyas største eksportør og er verdens største produsent av kaltvannsreker.

Kystfiskerne i Norden har en viktig felles bærebjelke, fordi i alle landene anses de å være en viktig del av landenes kultur og historie.

Den danske fiskeren Knud Andersen, som er med i organisasjonen Levende Hav, sier at kystfiskerne er kulturbærere.

– Å være kystfisker er ikke en jobb, det er en livsstil, sier Knud Andersen.

Forvaltningen

Felles for fiskeripolitikken i Norden er at staten har en betydelig rolle når ressursene skal forvaltes og fordeles. I Danmark, Sverige og Finland er det EU som avgjør landenes totalkvoter, mens regjeringene i samarbeid med forskere og til dels fiskere fordeler kvotene til de nasjonale fiskerne.

I Danmark fordeles i dag kvotene løpende – fra uke til uke eller fra måned til måned. I Sverige og Finland der de i større grad har kombinasjonsfiske. Disse landene ser på kystfiskerne som viktige kultur- og tradisjonsbærere. Sverige og Finland er også de landene der fiskerne har mest innflytelse på fiskeriforvaltningen, ifølge rapporten «Nordisk kystfiskeri i et nyt århundrede?». I Sverige har de sterke tradisjoner for at det er sentrale myndigheter som avgjør hvordan ressursene skal fordeles, men det blir tatt hensyn til innspill fra næringen. I Finland er situasjonen litt annerledes fordi de kystnære områdene er i privat eie, og derfor blir forvaltningen av fiskeressursene ved den finske kysten forvaltet av private.

Islendingene har innført sitt ITQ-system der det ikke blir gjort noen forskjell mellom kystfiskerne og havfiskerne, fordi alle skal ha av den samme totalkvoten. Island skiller likevel mellom de fiskebåtene som er over 15 tonn og de som er under. Kystfiskere vil en kunne finne i begge gruppene.

Her i Norge er torsken den viktigste ressursene. Det er årsaken til at man i 1990 valgte å privatisere kystfisket etter torsk nord for 62 breddegrad. Torskekvoten fordeles på et møte en gang om året, og de som deltar i fordelingen er både myndighetene og en rekke organisasjoner. Den viktigste organisasjonen er Norges Fiskarlag som har fem stemmer. Norges Kystfiskarlag fikk tidligere kun være observatører på fordelingsmøtet, men siden 2004 har Kystfiskarlaget én stemme.

På Færøyene har en valgt å gå bort fra kvotesystemet, og systemet er betydelig annerledes enn de såkalte ITQ-systemene som både Island og Norge bruker sine varianter av. De færøyske fiskeriene reguleres med et fangstdagesystem. Fiskeflåten deles opp i grupper, og hver enkelt gruppe tildeles et antall fiskedager – deretter fordeles disse dagene til den enkelte båten i hver gruppe. Det samlede antallet fiskedager vedtas politisk en gang i året av lagtinget, parlamentet. De tar sin avgjørelse med utgangspunkt i råd fra havforskere og en komité bestående av representanter fra næringen. I tillegg til å fordele fiskedager bygger det færøyske systemet på stenging av områder i kortere og lengre tid. Blant annet stenges torskefisket i et område i 30 dager mens torsken gyter – i motsetning til 10 dager i Norge.

Fiskedagene er omsettelige og det er tillatt å selge sine lisenser helt eller delvis – men i prinsippet kan dette kun skje innenfor den samme gruppen som en har fått fiskedagene fra. Det er med andre ord ikke mulig å samle fiskedager og overføre til for eksempel de store trålerne. Det færøyske fiskedagesystemet har de siste årene fått stor internasjonal oppmerksomhet, fordi det er et alternativ til det mer etablerte ITQ-systemet. Grunnen til den store oppmerksomheten er blant annet at det er vanskelig å finne motstandere på Færøyene mot systemet. Havforskere, politikere og ikke minst fiskerne selv støtter systemet. Det har ikke vært noen motstand fra noe hold til fangstdagesystemet. Debatten går mer på antall fiskedager og fangstpresset som den enkelte bestand utsettes for.

Ingen av de nordiske landene har fri adgang til det kommersielle fisket. Alle landene har en eller annen form for lisenser som enten knyttes til den enkelte båt eller til personer. Felles er også at egne statsborgere har førsterett til å fiske, og i praksis betyr det at andre lands borgere stenges ute fra fisket.

Gode hensikter

I både Nordisk Råd og i Nordisk Ministerråd er det i dag en interesse for å få satt kystfiskernes situasjon på dagsorden. I forrige uke samledes kystfiskere fra hele Norden i Grenaa der de diskuterte mulighetene og utfordringene fremover.

Kristen Touborg, som representerer Socialistisk Folkeparti i Folketinget i i Nordisk Råds miljøutvalg, sier at politikerne nå bør komme med noen gode oppskrifter som skal kunne sikre kystfiske før det er for sent.

– Kystfiskerne skal ikke angripe havfiskerne. De har en felles interesse. En omfordeling av ressursene til kystfiskerne vil skape bedre betingelser for disse. Spørsmålet er om en skal sette fiskerne på land. Hva er mest viktig kystfiskerne enn kreditinstitusjonene. Vi må ikke glemme at kompetansen og kunnskapen ligger lokalt i samfunnene rundt om i Norden, sier Kristen Touborg..

Den danske fiskeriministeren, Hans Chr. Schmidt, sa på konferansen i Grenaa, at den viktigste oppgaven er å sikre fiskerne på lang sikt.

– De fleste som har jobbet med fiske ved at det ikke finnes noen enkle svar på det. Hovedsaken er at vi skal ha et konkurransedyktig fiskeri i fremtiden. Nærheten til havet gjør oss til en viktig fiskerinasjon. Samtidig ligger vi tett opp til et meget viktig marked. Nordens posisjon som leverandør av kvalitetsfisk er kjent og vi kan også tilby høy leveringssikkerhet, sa Hans Chr Schmidt.

Han vektla at det i dag er viktig å sikre at fangstkapasiteten tilpasses de mulighetene vi har for å ta opp fisk av havet. Han pekte blant annet på at vi ikke må stille oss slik at fremtidens generasjoner ikke kan høst av havet.

Kystfiskernes styrke er fersk fisk til en konkurransedyktig pris, sa Schmidt, som likevel ikke vil gi flere rettigheter til sine danske kystfiskere. De har allerede nok rettigheter, mener han..

---
DEL

Legg igjen et svar