Kyoto kaller George W. Bush

Det er lenge siden så få har gjort så mye for Kyoto-avtalen som…George W. Bush.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er mange måter å stoppe en avtale på. En vanlig metode er å forhandle i det uendelige inntil punktet er nådd hvor tiltakene blir umulig å gjennomføre.

Det var det punktet de var i ferd med å nå; de 167 landene som i fire år har forhandlet om hvordan man skulle sette Kyoto-avtalen ut i livet.

Så lenge alle diskuterte hva man skulle gjøre med drivhusgassene, var det ikke rom for ensidige, radikale tiltak på nasjonalt nivå. Regjeringene kunne si at de gjorde sitt beste, men at debatten var vanskelig og at man ikke kom noen vei. Den forurensende industrien kunne mumle søte ord om hvor viktig det var å minske utslippene av klimagasser, men at de var bundet på hender og føtter så lenge regjeringene ikke var enige. Og miljøaktivistene kunne sitte på gjerdet og vente; sikker på at deres sak i en eller annen forstand ble fremmet men uten at implementeringen av avtalen kom noe nærmere av den grunn.

Slik var situasjonen inntil president George W. Bush satte ord på den praksisen alle industrialiserte land fulgte: å øke utslippene fra år til år som en nødvendig følge av den veksten verden var inne i. Kyoto-avtalen var i alle praktiske betydninger av ordet død, og det eneste man hadde igjen var årelange tautrekkinger om mekanismer og kvotesalg, byrdefordeling og sleipe unnamanøvreringer – som for eksempel at norske gasskraftverk er en fordel for miljøet.

Til syvende og sist ville man ende opp med en avtale langt unna det egentlige målet, og som i sin tur skulle ratifiseres av alle statenes nasjonale parlamenter før den trådte i kraft. Slik kan det fortsatt gå. Men er det noe George W. Bush faktisk har gjort, så er det å øke presset på verdens toppledere slik at de kanskje – men bare kanskje – vil foreta seg noe konkret.

Ta miljøbevegelsen som et eksempel. Den amerikanske presidentens klare tale – han hadde ikke skjønt at det ikke skulle snakkes høyt om det alle tenkte – gjorde det pinlig klart at Kyoto-avtalen og utslippsreduksjoner ikke kunne overlates til politikerne og deres innholdstomme konferanser. Derfor satte de i gang på egen hånd.

I Storbritannia har dette fått konkret uttrykk ved at en rekke berømtheter har stilt seg i spissen for en boikott av Exxon Mobil – som ga over en million dollar til Bush i kampanjestøtte og som sto helhjertet bak presidentens beslutning om å trekke USA ut av Kyoto-protokollen.

Exxon Mobil er en av hoved-støttepillarene bak den forskningen som setter spørsmålstegn ved alvoret i klimaendringene, og sammenhengen mellom disse og utslipp forårsaket av fossilt brensel (olje, gass, kull.) Med andre ord; Exxon Mobil har i alle år forsøkt å skape tvil om klimaendringene skyldes menneskelig aktivitet, og har også søkt å bevise at disse endringene ikke er så alvorlige som de fleste andre forskere påstår.

I Europa går Exxon Mobils bensinstasjoner under navnet Esso, og i Storbritannia er det nettopp denne kjeden som nå er utsatt for boikott – på oppfordring fra Bianca Jagger og Annie Lennox og med sterkt nedslag i hele miljøbevegelsen der.

Akkurat hvordan denne boikotten vil slå ut, er foreløpig usikkert. Men nylig spredte denne kampanjen seg også til Frankrike, og Shell og BP-Amoco – som har genselskapet Monsantos skjebne friskt i minne – /p>

har nå snudd på femøringen og trukket seg fra den oljelobbyen som lenge har satt foten ned for alle Kyoto-avtaler og desslike – og som nettopp førte til at oljemannen Bush trakk seg fra forhandlingene.

Hva dette vil føre til av endringer i den amerikanske administrasjonens syn på Kyoto-avtalen, er det ingen som vet. Men allerede i forrige måned, før demokratene kom i flertall i Senatet, bestilte Bush en rapport fra elleve amerikanske klimaforskere som konkluderte med at klimaendringene både er menneskeskapte og svært alvorlige. Det har fått administrasjonen til å fossro, og verden til å begynne å spekulere på om USA vil gi andre og mer positive signaler under miljømøtet i Bonn den 16. juli.

Så alvorlig tar Bush den internasjonale kritikken og truslene om boikott at han har satt sin sikkerhetspolitiske rådgiver (!) Condoleezza Rice på saken. I forrige uke flesket hun til mot Europa og Japan med påstanden om at intet annet land i verden har en så topptung komite av eksperter som forsøker å finne en løsning på klima-problemet.

I Europa og Japan har man på sin side reagert så kraftig på USAs Kyoto-fiendtlige holdning at de nå er offer for sin egen harde retorikk. Så skarpe har uttalelsene deres vært, at en globalisert og aktivistisk miljøbevegelse forventer seg noe mer enn det de hittil har fått.

Det betyr ikke at Kyoto-avtalen vil være i boks i løpet av kort tid. Snarere vil det bety at de andre partnerne må sette seg ned med USA for å få til et rammeverk som både stormakter, mindre makter, Greenpeace og verden forøvrig kan godta.

For USA handler det om å få sitt syn igjennom. Bush vil ha diskusjonen om hvordan land som Mexico, India og Kina kan bidra, og vil ha kompliserte kredittsystemer på plass der treplanting inngår som fradrag for oppbrukte utslippskvoter. Noe de rike landene er interessert i, og ulandene må godta, fordi USA jo ellers ikke vil være med.

Men det grunnleggende problemet med Kyoto-avtalen løses ikke ved formell enighet om mekanismer og formuleringer. Det grunnleggende problemet er at industrialiserte stater vil mangle energi i årene som kommer, slik USA allerede i dag opplever energikrise i California, samtidig som svære land under industrialisering vil trenge mer og mer – og enda mer.

Kanskje klarer man, som en følge av Bush’ provokasjoner, å berge Kyoto-avtalen. Kanskje klarer man det ikke. Det spiller uansett ingen rolle, fordi en slik avtale – med det ene eller andre målet – ikke vil ha noen betydning for miljøet og/eller verdens utslipp som helhet. George W. Bush har nemlig rett i én ting; at vekst alltid vil være viktigere enn miljø, overalt og for alle mennesker i alle land – inkludert den som skriver og den som leser dette. Den eneste forskjellen på Bush og alle andre, er at den amerikanske presidenten valgte å si det høyt som andre bare tenker – og handler i forhold til.

Og det var – sånn sett – befriende tale.

---
DEL

Legg igjen et svar