Kynisme og stille diplomati i Chile


- Vi må vite hvem asylsøkerne er før vi slipper dem inn i Norge, sier Frode Nilsen, som selv hjalp de "verste" til en ny framtid i Norge da han var ambassadør i diktaturets Chile.

Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 2003-09-17

Ny Tid møter ham på Asylet, en kafé på Grønland i Oslos beste østkant. For det er asyl det skal handle om når Frode Nilsen skal rekapitulere sine år som ambassadør i diktaturets Chile.

Nilsen har rukket å bli 79 år, men har en bemerkelsesverdig hukommelse når det gjelder hendelsene for 30 år siden og navnene på sine “klienter”.

For det er gjerne det – klienter – han noe spøkefullt kaller de forfulgte, de fengslede, de torturerte, de dødsdømte som han ved hjelp av stille diplomati og kynisme klarte å befri fra Pinochets jerngrep etter kuppet 11. september 1973.

– Jeg er egentlig et følelsesmenneske. Men jeg fant fort ut at den eneste måten jeg kunne hjelpe folk, var å bruke tid og energi på dem som hadde makten i Chile, sier Nilsen når vi setter oss ned med kaffekoppen i et hjørne på Asylet.

– Stengte porten

Norsk diplomatis omdømme kunne ikke fått en dårligere start etter kuppet mot sosialistpresidenten Salvator Allende, enn da den gang ambassadør August Fleischer tok i bruk den stengte dørs politikk overfor chilenere på flukt.

Abonnement halvår kr 450

– For å si det i et nøtteskall: Ambassadør Fleischer ville ikke åpne dørene og ta i mot chilenske opposisjonelle, mens ambassadene til alle de andre demokratiske landene gjorde det. Dette reagerte utenriksminister Knut Frydenlund veldig negativt på, minnes Nilsen.

Noe måtte gjøres med den pinlige situasjonen. Utenriksministeren vendte seg til Frode Nilsen, og bad ham reise til den norske ambassaden i Santiago som spesialutsending i asylsaker.

– En liten flyktningkvote

– Grunnen var blant annet at jeg hadde bak meg tre år i utenrikstjenesten i Spania. Jeg kunne spansk og jeg hadde allerede erfaring med å få ut en politisk fange fra Franco-tiden, sier Nilsen.

Nilsens ja til Frydenlunds forespørsel skulle gjøre Chile til hans andre hjemland, i første omgang som spesialutsending i asylsaker fra november 1973 til september 1974, dernest som ambassadør fra 1975 til 1982, og fra 1988 til 1992.

– Da jeg kom til Chile første gang og skulle ta fatt på arbeidet tenkte jeg: Hvordan kan lille Norge hjelpe de politiske fangene på best mulig måte? Mitt problem var at Norges offisielle linje var styrt av flyktningkvoter. Vi hadde et tak på 100 flyktninger fra Chile de første årene, mens andre land tok imot langt flere. Så jeg spurte meg, hvordan kan vi hjelpe best mulig med en så liten kvote, sier Nilsen.


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


1 kommentar

  1. Veldig mye bra han har gjort! Og bra at så mange har blitt integrert etter at de kom til Norge. Men, å si at de ikke har vært(er) noe problem for samfunnet vårt blir veldig feil. . Mange har traumelidelser og fungerer dårlig sosialt. Mange er ikke i stand til å jobbe og mange har fått barn de har påvirket negativt pga egne ubehandlede traumer. . Måtte bare si dette. Ikke for å overskygge hans gode innsats, for alternativet ville jo vært død for dem.

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)