Kynisme og stille diplomati i Chile

– Vi må vite hvem asylsøkerne er før vi slipper dem inn i Norge, sier Frode Nilsen, som selv hjalp de «verste» til en ny framtid i Norge da han var ambassadør i diktaturets Chile.

Ny Tid

Ny Tid møter ham på Asylet, en kafé på Grønland i Oslos beste østkant. For det er asyl det skal handle om når Frode Nilsen skal rekapitulere sine år som ambassadør i diktaturets Chile.

Nilsen har rukket å bli 79 år, men har en bemerkelsesverdig hukommelse når det gjelder hendelsene for 30 år siden og navnene på sine «klienter».

For det er gjerne det – klienter – han noe spøkefullt kaller de forfulgte, de fengslede, de torturerte, de dødsdømte som han ved hjelp av stille diplomati og kynisme klarte å befri fra Pinochets jerngrep etter kuppet 11. september 1973.

– Jeg er egentlig et følelsesmenneske. Men jeg fant fort ut at den eneste måten jeg kunne hjelpe folk, var å bruke tid og energi på dem som hadde makten i Chile, sier Nilsen når vi setter oss ned med kaffekoppen i et hjørne på Asylet.

– Stengte porten

Norsk diplomatis omdømme kunne ikke fått en dårligere start etter kuppet mot sosialistpresidenten Salvator Allende, enn da den gang ambassadør August Fleischer tok i bruk den stengte dørs politikk overfor chilenere på flukt.

– For å si det i et nøtteskall: Ambassadør Fleischer ville ikke åpne dørene og ta i mot chilenske opposisjonelle, mens ambassadene til alle de andre demokratiske landene gjorde det. Dette reagerte utenriksminister Knut Frydenlund veldig negativt på, minnes Nilsen.

Noe måtte gjøres med den pinlige situasjonen. Utenriksministeren vendte seg til Frode Nilsen, og bad ham reise til den norske ambassaden i Santiago som spesialutsending i asylsaker.

– En liten flyktningkvote

– Grunnen var blant annet at jeg hadde bak meg tre år i utenrikstjenesten i Spania. Jeg kunne spansk og jeg hadde allerede erfaring med å få ut en politisk fange fra Franco-tiden, sier Nilsen.

Nilsens ja til Frydenlunds forespørsel skulle gjøre Chile til hans andre hjemland, i første omgang som spesialutsending i asylsaker fra november 1973 til september 1974, dernest som ambassadør fra 1975 til 1982, og fra 1988 til 1992.

– Da jeg kom til Chile første gang og skulle ta fatt på arbeidet tenkte jeg: Hvordan kan lille Norge hjelpe de politiske fangene på best mulig måte? Mitt problem var at Norges offisielle linje var styrt av flyktningkvoter. Vi hadde et tak på 100 flyktninger fra Chile de første årene, mens andre land tok imot langt flere. Så jeg spurte meg, hvordan kan vi hjelpe best mulig med en så liten kvote, sier Nilsen.

– Hjelpe «verstingene»

Ambassadørens løsning ble å vende blikket mot «verstingene», mot dem ingen andre ville hjelpe, de vanskeligste sakene.

– Jeg bestemte meg for å ta de som hadde vært i kamp mot militærjuntaen, de som hadde fått lange fengselsstraffer eller ventet på dødsdom. Dette var mennesker som andre land ikke ville ha fordi de hadde «blod på hendene», mennesker som selv Amnesty International ikke ville ta i.

Dermed begynte en møysommelig utvelgelse av hvem som kunne reddes ut av Chile til Norge, og hvem som heller skulle overlates til andre lands ambassader.

– Noen ganger kunne andre ambassadører si til meg at de hadde noen avhoppere i ambassaden som de ikke kunne ta til sitt land. Samtidig hadde kanskje vi noen hos oss som hadde «lettere» saker. Og slik byttet vi flyktninger mellom ambassadene etter behov, smiler Nilsen.

– Enkel smuglemetode

De første årene etter kuppet hadde Nilsen mer enn nok å gjøre i forhold til opposisjonelle som holdt seg i skjul for militærjuntaens bødler. Stadig kom det henvendelser til nordmannen om å gi en eller flere beskyttelse innenfor ambassadens murer.

Men hvordan få ettersøkte chilenere ubemerket inn i ambassaden som var tungt bevoktet av militæret døgnet rundt?

– Da de andre ambassadene senere fikk høre hvordan vi smuglet folk inn, lo de over hvor enkel metoden vår var, minnes Nilsen, og tar i bruk kaffekopp, kakaoglass, askebeger og blitsen til Ny Tids fotograf for å illustrere ambassadens porter og militærets vaktskiftebu på kafébordet.

– Vi la fort merke til at militæret foretok vaktskifte ved ambassaden hver dag klokken 12.00 og 17.00. Mens vaktskiftet foregikk, var det bare noen få soldater som holdt vakt ved den ene siden av den ene porten, mens resten var i vaktskiftebua litt lenger borte, peker Nilsen mot bordflata, og tar tak i blitsen som symboliserer en bil.

– Når vi visste om personer som skulle smugles inn, kjørte vi en av ambassadens bil ut porten på fortauet foran de få soldatene som sto der under vaktskifte, slik at de ikke kunne se inngangen til porten. Der sto bilen de nødvendige minuttene mens de flyktende kunne snike seg usett inn til ambassaden, smiler en gestikulerende eksambassadør, som i disse dramatiske årene i Chile hadde god bruk for erfaringene fra sin ungdoms tid i Milorg under krigen.

– Skrek utenfor porten

Pinochets menn fant aldri ut av hvordan nye flyktninger stadig klarte å komme seg inn på norsk diplomatisk grunn. Alt gikk imidlertid ikke etter planen hver gang.

– En gang skulle en sosialistleder smugles inn til oss, men kom for seint i forhold til avtalt tid. Plutselig sto en pike og røsket i ambassadeporten mens hun skrek at hun ville inn. Soldatene kom styrtende til og lurte på hva som foregikk. En av de ansatte ved ambassaden fikk kommet seg ut av porten og stilte seg mellom soldatenes geværmunninger og den forskremte piken, forklarer Nilsen.

I samme øyeblikk fikk ambassadepersonell innenfor porten dratt den unge kvinnen i trygghet innefor gjerdene. Men opptrinnet gjorde Pinochets soldater naturlig nok mistenksomme.

– Jeg fikk beskjed om å komme ut og forklare meg. De spurte meg om piken søkte asyl i Norge. Jeg svarte at jeg ikke visste, og at jeg skulle gå inn og spørre henne. Piken svarte bekreftende, så jeg gikk ut og sa; ja, hun søker asyl hos oss.

– Ta en drink etterpå

Resten av historien illustrerer Nilsens arbeidsmetode på den tiden. For det første imøtekom han de nervøse soldatenes behov. De var nemlig livredde for at de ville bli beskyldt for dårlig vakthold og bli utsatt for represalier.

– Trenger noen å få vite om dette da, spurte jeg soldatene. Men de kommer til å få vite om det når du sender beskjed til Norge om at landet ditt skal ta imot henne, insisterte soldatene. Nei, svarte jeg, jeg skal vente noen dager før jeg gir landet mitt beskjed om hennes asyl, og så skal jeg skrive et brev til deres overordnede hvor jeg skal si at vi aldri har hatt så godt vakthold ved ambassaden som nå. Og når alt dette er over kan vi ta en drink sammen, forteller Nilsen.

En bærebjelke i eksambassadørens virke den gang var nemlig å ha en høflig og korrekt omgang med juntaens folk. Og å ha mest mulig med Pinochets menn å gjøre.

– Den eneste måten jeg kunne hjelpe folk på var å bruke mye tid på å bli kjent med de menneskene som hadde makt over skjebnen til de forfulgte. Det var de som satt med nøkkelen til å løslate folk, de satt med pennen som kunne sørge for den nødvendige underskriften.

– Du må forlate ambassaden

Da Nilsen hadde roet ned soldatene som måtte se den unge kvinnen glippe innenfor ambassadens porter foran geværmunningene deres, var det pikens tur til å merke Nilsens prinsippfasthet.

– Da jeg snakket med piken, sa hun at hun ikke hadde noe med politikk å gjøre, at hun bare ville til Norge. Da sa jeg til henne at jeg ikke kunne hjelpe henne, at hun med en gang måtte forlate ambassaden. For vi skulle bare hjelpe de som virkelig trengte beskyttelse, de som var mest forfulgt, sier Nilsen.

Før den unge kvinnen ble satt på dør, ble hun imidlertid reddet av en chilensk rådgiver Nilsen hadde stasjonert ved ambassaden. Han gjenkjente henne som en svært ettersøkt leder ytterst på venstrefløyen – en som virkelig trengte asyl. Hun hadde bare vært så redd at hun ikke torde identifisere seg for den norske ambassadøren.

– Piken har siden bodd i Norge helt fram til nylig da hun flyttet til Sverige, smiler Nilsen.

– 6 år og 3000 sider

Ikke alle lyktes det ham å få ut av Chile. Og mange saker krevde tålmodighet og evnen til å sette seg inn i diktaturets lover og regler.

– En av sakene begynte jeg med i januar 1974. Først seks år og 3000 sider med saksdokumenter senere fikk vi den kvinnen det gjaldt ut av landet.

Da Nilsen ble utnevnt til ambassadør i Chile i 1975, endret han fokus fra de som holdt seg i skjul og søkte tilflukt i ambassaden, til de politiske fangene.

– Jeg begynte å oppsøke de som satt i fengsler og fangeleire. Jeg gikk til ledelsen og sa at jeg ønsket å møte den og den fangen, og sa at jeg gjerne ville få lov til å få tillatelse til å ta dem med til Norge, sier Nilsen.

– Er et følelsesmenneske

Igjen var ambassadøren pinlig korrekt i sin omgang med Pinochets menn. Han tok aldri begrepet «politiske fanger» i sin munn når han snakket med dem, han var høflig og foretningsmessig, selv de gangene han møtte diktator Pinochet personlig.

– Mange har spurt meg hvordan jeg klarte å snakke med den og den generalen, med disse bødlene. Men jeg måtte være kynisk, det viktigste for meg var å få mennesker ut av fengslene. Og da kunne jeg ikke stå der og slå i bordet, mens jeg skjelte og smelte, forklarer han.

Mange ganger var det tøft for Nilsen å tenke på hva som skjedde med de politiske fangene, på torturen og lidelsene.

– Jeg er egentlig et følelsesmenneske. Men jeg måtte fort lære meg å la fornuften styre mitt arbeid, sier 79-åringen.

Barmhjertig samaritan

Når vi kommer inn på drivkraften, på det moralske fundamentet for arbeidet for de forfulgte gjennom til sammen 11 års virke i Chile, kommer Nilsen ikke utenom Bibelen.

– Det er noe med historien om den barmhjertige samaritanen. Fariseerne var opptatt av at ting skulle være slik og slik. Derfor gikk de forbi den stakkaren som var slått ned av røverne. Samaritanen derimot, hjalp uten å stille spørsmål, sier han, og kommer med et lite spark til Chileaksjonen i Norge som den gang ville at Norge skulle bryte de diplomatiske forbindelsene med Pinochets Chile, fordi de mente at det var moralsk forkastelig å ha noe med diktaturet å gjøre.

– Må vite hjem vi hjelper

Kaffekoppene er for lengst drukket ut der vi sitter på Asylet og vender samtalen over på dagens asylpolitikk i Norge.

– Jeg husker en sak på tampen av min tid i Chile med fem dødsdømte jeg forsøkte å få ut av landet. De sa til meg at mange, mange har klart å komme seg ut av Chile uten egentlig å være forfulgt. Etter deres mening utnyttet disse menneskene situasjonen til de virkelige politiske fangene, sier Nilsen.

Lærdommen hans fra dette er klar:

– Når det gjelder asyl, må vi vite hvem vi hjelper – og vi må hjelpe de som virkelig trenger det. Jeg sendte aldri noen til Norge bare ut i fra at de selv sa at de var forfulgt. Vi undersøkte alltid med kontakter i undergrunnen om det var noen som kunne gå god for at det stemte.

– Besøker dem i Chile

I november skal Frode Nilsen tilbake til Chile – det har han gjort hvert år siden han ga seg som ambassadør i landet.

Som alltid skal han leie seg bil og reise rundt i landet. Ikke først og fremst for å nyte det chilenske landskapet, men for å besøke sine klienter – fangene hans.

Antallet Nilsen hjalp ut av diktaturets klør er han ikke opptatt av å snakke om. Men han husker hver enkelt av dem, hvert eneste ansikt.

– Jeg har også kontakt med de av dem som har valgt å bli boende i Norge. Selv om dette var de «verste» opposisjonelle, folk som ifølge andre hadde «blod på hendene», har de ikke vært noe problem for det norske samfunnet. De har integrert seg og mange har bidratt mye overfor Norge, slår eksambassadøren fast.

DEL

1 kommentar

  1. Veldig mye bra han har gjort! Og bra at så mange har blitt integrert etter at de kom til Norge. Men, å si at de ikke har vært(er) noe problem for samfunnet vårt blir veldig feil. . Mange har traumelidelser og fungerer dårlig sosialt. Mange er ikke i stand til å jobbe og mange har fått barn de har påvirket negativt pga egne ubehandlede traumer. . Måtte bare si dette. Ikke for å overskygge hans gode innsats, for alternativet ville jo vært død for dem.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.