Kvinners kollektive sinne

#METOO: Good and Mad oppfordrer kvinner til å vise sinnet sitt, slik at vi sammen kan skape revolusjon og styrte patriarkatet.
The Age of Brass
The Age of Brass. Satirisk karikatur fra New York i 1869 om hvordan USA ville vært hvis kvinner fikk stemmerett, og som viser hvilken trussel kvinner som engasjerte seg i politikk er mot de tradisjonelle kjønnsrollene. (Foto: Truls Lie på utstilling i New York City Museum, 2018)
Pinar Ciftci
Ciftci er skribent og skuespiller.
Email: info@ciftcipinar.com
Publisert: 01.03.2019
Good and Mad: The Revolutionary Power of Women’s Anger Simon & Schuster, USA
Forfatter: Rebecca Traister
,

Den feministiske amerikanske forfatteren og journalisten Rebecca Traister (f. 1975) skriver i Good and Mad om den revolusjonerende kraften til kvinners vrede opp gjennom historien i USA – fra suffragettene tidlig i det 20. århundre fram til the Women’s March og #metoo i det 21. århundre. Boken, som er et resultat av hennes forsøk på å kanalisere sitt eget sinne etter det amerikanske presidentvalget i 2016, hyller sinnet til kvinner som har vært med på å forandre nasjonen – og resten av verden.

Tid for å være sint

I kapitlet «The Winter of Our Discontent» skriver Traister om den kvinnelige opposisjonen mot Trump. Da han innfører reiseforbudet mot muslimer, er rundt 70 prosent av de frivillige advokatene unge kvinner. Kort tid etter publiserer The New York Times skremmende historier om skuespillere som har vært utsatt for seksuell trakassering – #metoo er i gang.

Kvinner forteller historier de aldri før har fortalt noen, til både hverandre og journalister. Pressen får enorm makt, og frykten sprer seg hos menn som har misbrukt posisjonen sin. I januar 2018 skriver den amerikanske forfatteren Ijeoma Oluo i magasinet Elle: «To the men scratching their heads in concern and confusion: The rage you see right now, the rage bringing down previously invulnerable men today, barely scratches the surface. You think we might be angry? You have no idea how angry we are.»

Om en kvinne er åpenlyst sint, blir hun gjerne stemplet som hormonell.

I oktober 2017, samtidig som #metoo blomstrer i USA, blir jeg medlem av den hemmelige Facebook-gruppen bak #stilleforopptak, med blant andre skuespiller Iselin Shumba som en av administratorene. Kvinnelige skuespillere over hele landet deler sine intime historier om seksuell trakassering og voldtekt. Åpenheten sprer seg, og flere offentlige personer blir anklaget for seksuell trakassering. På Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), der Shumba har vært med på å levere varsler om tre menn, får to av dem sparken, og én sier opp selv.

Sitatet av den amerikanske feministen og forfatteren Audre Lorde, fra essayet Uses of Anger (1981), oppsummerer budskapet i den 320 sider lange boken: «Focused with precision it can become a powerful source of energy, serving progress and change.»

Fryd og frykt

Menn føler seg mest truet, men også kvinner. I media hører vi uttalelser fra begge kjønn om at #metoo-bevegelsen bedriver heksejakt, det er hysteri, en fase, noe som vil gå over så fort folk roer seg ned. Traister skriver: «Women’s anger will be – as long it has been – cast as ugly, unappealing, dangerous, something to be shut down or jeered. Nothing, we have long been assured, is more unattractive in a woman than anger (…).»

Dersom du er mann, blir du hyllet for sinnet ditt.

For er du sint – og kvinne i tillegg – bryter du normen for hva som er akseptert og forventet av deg. Det er blant annet forventet at du smiler til enhver tid. Traister nevner forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie, som skriver om Michelle Obama: «Because she said what she thought, and because she smiled only when she felt like smiling, and not constantly and vacuously, America’s cheapest caricature was cast on her: the Angry Black Woman.»

Halvveis i boken, i kapitlet «Dress Up Your Anger», forteller Traister at vi ofte dekker over sinnet vårt med tårer fordi vi føler en sorg over alle de tingene vi ville sagt, men som vi vet at vi ikke kan si. Studier avslører at dersom kvinner som anklager menn for vold, viser sinne i retten, kommer den anklagede lettere ut av det, men dersom kvinnen gråter, vil dommen mot den anklagede bli hardere. Dersom en kvinne er åpenlyst sint, blir hun stemplet som emosjonelt ustabil, irrasjonell, hormonell, «psykobitch» og så videre. Kvinners sinne har alltid vært et problem for det bestående.

Traister skriver videre: «Anger has rarely been acknowledged as righteous and patriotic when it has originated with women (…).» Dersom du er mann, blir du hyllet for sinnet ditt — amerikanernes begeistring overfor Trumps ildrøde ansikt under hele valgkampen bekrefter dette. Men med Trumps seier over Hillary Clinton i 2016 og #metoo er katten sluppet ut av sekken, og nye tider er på vei.

Nå er rollene byttet om – og kvinner er rasende. Dette raseriet, som er ulikt alt annet vi har sett fra kvinnebevegelsen opp gjennom verdenshistorien, resulterer i at mektige menn mister jobben sin: filmprodusenten Harvey Weinstein mister firmaet sitt; journalisten Charlie Rose får sparken; kokken Mario Batali går i eksil fra resturantimperiet sitt; journalisten Matt Lauer får sparken; senator Al Franken blir rådet av kollegene sine (mange av dem kvinner) til å trekke seg. I Norge mister tre lærere på KHiO jobben sin, nestleder Trond Giske (Ap) trekker seg fra stillingen sin – og menn som deltar i den offentlige debatten, får gjennomgå, som Øystein Stene, lærer ved KHiO.

Vi er vitner til det kollektive kvinnelige sinnet som forandrer verden. Men først må vi sørge for å bli valgt, skriver Traister, og vi må respektere og gi oppmerksomhet til andre kvinners sinne: «Being mad is correct (…) being mad can be joyful and productive and connective. Don’t ever let them talk you out of being mad again.»

Kommentarer