Kvinner til begjær – og bare det


Hvorfor er det så få mannlige Solstad-lesere som har kritisert forfatterens mange endimensjonale kvinneskikkelser?

Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 2006-03-16

Tonje Tornes

skribent

tonje@rosa.net

[solstad] «Men det plaga meg ikke noe særlig at hun ikke eide humoristisk sans. Jeg har aldri krevd at kvinner skal ha sans for humor. For ærlig talt, er ikke det for mye forlangt, at i tillegg til sin yppige former, små hender, smale skuldre, sine sensuelle stemmer, og sine bevegelser (…) i tillegg til alt dette også skulle besitte en guddommelig humoristisk gave? Jeg for min del har alltid søkt humoren der hvor den er å finne, i samvær med menn.»

Slik tenker Gymnaslærer Knut Pedersen om Solstads til nå mest profilerte kvinneskikkelse: Nina Skåtøy. Hvorfor tenker Pedersen slik om henne? Hvorfor var det viktig for forfatter Dag Solstad å skrive Nina Skåtøys manglende humoristiske sans inn i romanen? Skåtøy omtales som både puritansk, naiv og kompromissløs. Sammen med den manglende sansen for humor blir hun ikke bare Solstads mest bestemte kvinne, men hun blir også skremmende – nærmest gal. Samtidig antyder sitatet ovenfor at Knut Pedersen slett ikke er overrasket over Skåtøys manglende humoristiske sans. Han tar det mer som en selvfølge, som om lattergenet ikke er noe kvinner fødes med.

Manglende refleksjon. Jeg har lest mange av Solstads bøker, og er ikke i tvil om at dette er sterk litteratur. Sterk fordi Solstad sier noe om den eksistensielle lengselen, han favner livets tilsynelatende meningsløshet – tilsynelatende fordi det for denne leseren nettopp er bøker som Solstads som gir mening – og klarer på en tørrvittig måte å tegne en annerledes norgeshistorie. Likevel klør det ofte irriterende i kjønnsblikket når jeg leser skildringer av Solstads mange kvinneskikkelser. Jeg forstår ikke hvorfor en så bevisst forfatter maner frem den ene vandrende kvinneklisjeen etter den andre, og dette uten at hans ellers så reflekterende og analyserende hovedpersoner problematiserer sitt syn og oppfatning av disse kvinnene. Unntaket er Irr! Grønt! fra 1969 der roller – inkludert kjønnsroller – konstant problematiseres. Men i Solstads åtti- og nittitallslitteratur er kjønnsrolleproblematikken borte. Tilbake står en-

Abonnement halvår kr 450

dimensjonale kvinneskikkelser, som jeg som leser ikke kjenner meg igjen i eller kan identifisere meg med. Dermed opplever jeg en fremmedhet, og derfor også en dobbelhet, overfor Solstads romaner, som jeg – etter å ha hørt meg for – oppfatter at mange mannlige lesere ikke har.

Yndige kvinner. Hvis Solstad introduserer en …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)