Kvinner til begjær – og bare det

Hvorfor er det så få mannlige Solstad-lesere som har kritisert forfatterens mange endimensjonale kvinneskikkelser?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tonje Tornes

skribent

tonje@rosa.net

[solstad] «Men det plaga meg ikke noe særlig at hun ikke eide humoristisk sans. Jeg har aldri krevd at kvinner skal ha sans for humor. For ærlig talt, er ikke det for mye forlangt, at i tillegg til sin yppige former, små hender, smale skuldre, sine sensuelle stemmer, og sine bevegelser (…) i tillegg til alt dette også skulle besitte en guddommelig humoristisk gave? Jeg for min del har alltid søkt humoren der hvor den er å finne, i samvær med menn.»

Slik tenker Gymnaslærer Knut Pedersen om Solstads til nå mest profilerte kvinneskikkelse: Nina Skåtøy. Hvorfor tenker Pedersen slik om henne? Hvorfor var det viktig for forfatter Dag Solstad å skrive Nina Skåtøys manglende humoristiske sans inn i romanen? Skåtøy omtales som både puritansk, naiv og kompromissløs. Sammen med den manglende sansen for humor blir hun ikke bare Solstads mest bestemte kvinne, men hun blir også skremmende – nærmest gal. Samtidig antyder sitatet ovenfor at Knut Pedersen slett ikke er overrasket over Skåtøys manglende humoristiske sans. Han tar det mer som en selvfølge, som om lattergenet ikke er noe kvinner fødes med.

Manglende refleksjon. Jeg har lest mange av Solstads bøker, og er ikke i tvil om at dette er sterk litteratur. Sterk fordi Solstad sier noe om den eksistensielle lengselen, han favner livets tilsynelatende meningsløshet – tilsynelatende fordi det for denne leseren nettopp er bøker som Solstads som gir mening – og klarer på en tørrvittig måte å tegne en annerledes norgeshistorie. Likevel klør det ofte irriterende i kjønnsblikket når jeg leser skildringer av Solstads mange kvinneskikkelser. Jeg forstår ikke hvorfor en så bevisst forfatter maner frem den ene vandrende kvinneklisjeen etter den andre, og dette uten at hans ellers så reflekterende og analyserende hovedpersoner problematiserer sitt syn og oppfatning av disse kvinnene. Unntaket er Irr! Grønt! fra 1969 der roller – inkludert kjønnsroller – konstant problematiseres. Men i Solstads åtti- og nittitallslitteratur er kjønnsrolleproblematikken borte. Tilbake står en-

dimensjonale kvinneskikkelser, som jeg som leser ikke kjenner meg igjen i eller kan identifisere meg med. Dermed opplever jeg en fremmedhet, og derfor også en dobbelhet, overfor Solstads romaner, som jeg – etter å ha hørt meg for – oppfatter at mange mannlige lesere ikke har.

Yndige kvinner. Hvis Solstad introduserer en kvinne som romanfigur, er det fordi hun står i en erotisk spenning til den mannlige hovedpersonen (Her finnes det selvsagt unntak, som unge Isabella i T. Singer.). Det mest nærliggende eksempelet på dette er Turid Lammers i Ellevte roman, bok atten. Bjørn Hansen forlater sin kone og drar med unge og vakre Turid til Kongsberg. Ekteskapet deres består i at Bjørn Hansen nyter sin kones vakre utseende, og hun nyter at han nyter det. Hun er en velartikulert og dannet kvinne, men dette er sider som Hansen bryr seg mindre om. Da skjønnheten hennes begynner å falme, kjølner også gradvis Hansens kjærlighet. All «ynden» er borte, og Hansen begjærer ingenting hos henne lenger. Det endelige bruddet kommer da Turid populariserer Kongsbergs amatørteaters oppsetning av Vildanden ved å spille på sin utstuderte sjarme og folks humoristiske sans. Hva som skjer videre med Turid vet vi ikke. Hun faller ut av historien og står igjen i minnet som en kvinne kun opptatt av sin egen «ynde» og «charme», helt blottet for refleksjonsevnen som fører Bjørn Hansen videre.

Flere skjønnheter. Kvinnenes «ynde» går igjen som et særtrekk de fleste av Solstads mannlige hovedpersoner faller for. Den unge studenten Cecilie i Roman 1987 blir forført av den dobbelt så gamle professor Fjord. Han begjærer hennes skjønnhet og ynde, noe som gir Cecilie en frihetsfølelse. Hun er fri fordi hennes elsker ikke krever mer av henne enn nettopp å være vakker og yndig. Som leser ville jeg absolutt ikke kalle Cecilie fri, heller totalt objektifisert av sin eldre elsker og tilsynelatende – så lenge hun fortsatt er vakker – fornøyd med det. Påfallende er det også at ingen av disse to elskende ser den maktstrukturen forholdet deres er basert på. Men før Fjord finner Cecilie har han et kort ekteskap med den intellektuelle Mette Stang-Hansen, kvinnen mange mannlige lesere holder frem som Solstads «glupe» kvinneskikkelse. Om henne tenker Fjord:

«Denne kvinnen var det altså som ønska å være min hustru, (…) Og hun ønska å være det fordi hun beundra meg (…) hun beundra meg også for mine evner. På egne vegne hadde hun ingen ambisjoner (…)»

Fjord setter punktum for ekteskapet ved ikke å leve opp til de karrieremulighetene hun staker ut for ham. Kan hende er Mette glup, i den forstand at hun får et godt vitnemål, men også hun blir stående igjen som grunn: en karriereagent for sin ektemann, helt uten evne til selvanalyse.

En annen «yndig» Solstad-kvinne er Eva Linde i Genanse og verdighet. Elias Rukla overtar sin gode venn Johan Corneliussens kone etter at sistnevnte drar til USA. Tidligere har han knapt hatt en skikkelig samtale med Eva, men likevel er han stolt over å ha overtatt vennens kjæreste. Elias har gjennom romanen nærmest hatt et platonisk kjærlighetsforhold til Eva og Johan, Johan har stått for samtalen, mens Eva har stått for skjønnheten. Nå må Evas skjønnhet alene bære kjærligheten. Og etter hvert som den falmer, vokser et savn i Elias Rukla, savnet etter den store samtalen. Han lengter intenst etter noen å snakke med, og ikke et sekund faller det ham inn at denne samtalepartneren kunne ha vært hans egen kone Eva, hun som tar etterutdanning og ønsker å bli et mer belest menneske.

Selvsagt ser jeg som leser hvor flat Genanse og verdighet hadde vært hvis Elias hadde funnet svar på sin intellektuelle søken hos sin egen kone. Men som jeg allerede har påpekt, er ikke Eva Lindes grunnhet et unntak i Solstads forfatterskap. Vi har også unge Ylva Johnsen som A. G. Larsen faller for i romanen Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. Romanen har som helhet mange lag og kvaliteter som jeg ikke kan gå nærmere inn på her. Men A. G. Larsens manglende vilje (eller evne?) til å se Ylva som noe annet enn et objekt for sin kåthet får katastrofale følger for den unge Ylva, fordi hun gjennom A. G. blir bevisst sin seksuelle makt og dermed får behov for å løsrive seg fra sin unge ektemann, Bjørn Johnsen.

Mannlig blindhet. Jeg er klar over hvilke motargumenter som kan brukes mot et slikt innlegg jeg her kommer med. Det verste en kan tenke seg er politisk korrekt litteratur. Og mine innvendinger er feministiske og dermed også politisk korrekte. Jeg er fullstendig klar over at alle kvinnene jeg nå har listet opp er litterært interessante, fordi de er med på å skape tanker og vendinger i Solstads romaner, og romanene er selvsagt overordnet det politisk korrekte. Derfor er det også mange lesere som synes denne kritikken er uviktig. «Noen dumme kvinner må en vel kunne leve med når en roman er så bra?» Vel, jeg synes også romanene jeg har ramset opp her er stor kunst, men denne anerkjennelsen bør ikke automatisk legge lokk på det faktum at Solstad bruker stereotype kvinneskikkelser. Som leser blir jeg tidvis en smule nedtrykt av å møte de vakre, men tomme hodene igjen og igjen. Det er påfallende hvordan disse kvinnelige bipersonene alltid beskrives som grunne, mens Solstads mange mannlige bipersoner – eksemplifisert her med Johan Corneliussen, Werner Ludal, ja til og med Bjørn Johnsen – får en mangesidig rolle å fylle. Solstad lar sjelden en kvinne si noe lurt, eller ytre noen som helst form for selvrefleksjon.

Forfatterens feilfrihet. Kan hende er ikke Solstad videre overrasket over å bli arrestert for sine mange kvinnelige og fiktive fascinasjonsobjekter (I dokumentaren Mann uten fortid innrømmer Solstad at hans kvinnelige karakterer først og fremst fungerer som fascinasjonsobjekter, og han forstår at dette provoserer enkelte lesere.). Det kan også hende at han til og med oppnår et ønsket poeng ved at det først og fremst er kvinnelige lesere som reagerer på disse skildringene. Fordi når denne kritikken nærmest er fraværende hos hans mannlige lesere, så blir det nærliggende å tro at de er blinde for dette forholdet hos Solstad. Og dermed blir den neste skremmende tanken at Solstads hovedpersoner ikke kun er representanter for en fiktiv verden, men at de også avspeiler den intellektuelle norske mannens holdninger, ikke bare overfor størrelser som populærkulturen og den store samtalen, men også overfor kvinnen. En skummel, men også uhyre fascinerende tanke. For er Solstads kvinneskikkelser på noen som helst måte avspeilinger av den intellektuelle mannens kvinnesyn, så er dette landet virkelig ikke så likestilt som vi liker å smykke oss med.

---
DEL

Legg igjen et svar