Kvinner til topps i USA og FN?

2016 kan bli et merkeår for kvinner og politikk. USA skal velge president, og FN skal få ny generalsekretær. Vil en kvinne greie å slå gjennom?

FOTO: Spencer Platt/Getty Images/AFP
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ikke mange amerikanske presidentkandidater som har vært like velkvalifisert esom Hillary Clinton.
Hun er utdannet jurist med tilleggskurs i barn og medisin. Hun har bred erfaring som universitetslærer, og ble ansett som en av USAs mektigste advokater på 1980- og -90-tallet. Mens hun var førstedame – først i delstaten Arkansas, så i USA som helhet – var hun svært politisk aktiv, og i 2001 ble hun valgt til senatet. Hun var senator frem til 2009, da hun ble utenriksminister frem til 2013. Som utenriksminister engasjerte hun seg spesielt i freds- og kvinnespørsmål.
Hillary Clinton er ikke den første kvinnen i verden som vil etterfølge sin ektemann som leder av nasjonen, men vanligvis har ektefellen da vært død. I det eneste tilfellet da ektefellen ikke var død, i Argentina i 2007, overtok hustruen Cristina Fernández de Kirchner presidentvervet rett etter mannen Néstor Kirchner, og hadde i valgkampen stor fordel av hans gode navn og rykte (se for øvrig min bok Maktens kvinner (Universitetsforlaget, 212)). For Hillary er situasjonen mer komplisert. Både da hun stilte som presidentkandidat i 2008 og tapte nominasjonen, og nå når hun prøver seg igjen, er ektemannen, tidligere president Bill Clinton, fortsatt høyst oppegående og aktiv, og hans renommé er blandet.

Mannsdominert. Presidenten i USA er en av verdens mektigste ledere. Landet er ikke bare en stormakt, men også en verdensomspennende militærmakt. Presidenten har som nasjonens leder usedvanlig stor myndighet. Hittil har alle presidentene vært menn, og det har heller ikke vært noen kvinnelig visepresident. Mannsdominansen er generelt sterk i amerikansk politikk. Mange kvinner har stilt til valg, men det er svært ressurskrevende å bryte gjennom. Partiene yter ikke samme støtte til kandidater som i andre land, og ved presidentvalg nyttes valgmannsforsamlinger som virker hindrende for kvinner. Det er den dag i dag bare 19 prosent kvinner i Representantenes hus, og 20 prosent i Senatet. I regjeringen er kvinneandelen 26 prosent. Av de 40 demokratiske og republikanske kandidatene som hittil har lansert sitt kandidatur som president ved valget i 2016, er typisk nok bare tre kvinner. Ved siden av Clinton er det to republikanske kvinner som stiller.

Hard skyts. Hillary Clinton er verdensberømt. Alle vet om henne, men mediedekningen er uhyre sexistisk. Det er mye stil og lite substans. Utseendet hennes blir analysert i detalj, gjerne med negative kommentarer. Hun blir vurdert ut fra stereotype kvinnebilder, og hva hun enn gjør, så blir det «feil». Hvis hun viser styrke, er hun for «mannhaftig». Hvis hun legger vekt på det feminine, er hun ikke tøff nok. Angrepene er dessuten langt mer hatske enn hva mange andre politikere må tåle. I tillegg til at hun er utsatt i kraft av å være kvinne, blir hun kritisert for å være en liberaler fra nordøst i landet, for å ha sterk tilknytning til Washington, og for å virke polariserende i sine synsmåter.

Hvis hun viser styrke, er hun for «mannhaftig». Hvis hun legger vekt på det feminine, er hun ikke tøff nok.

Lett å sverte. Det er tidlig i racet og fortsatt uklart hvem som stiller mot Hillary Clinton. Men hun er utvilsomt svært dyktig. Kommentatorer hevder at hun har lært av erfaring og modifiserer valgkampen sin i forhold til for sju år siden. Hun har dessuten støttespillere og penger uten sidestykke. Kvinnebevegelsen er delt i synet på Clintons engasjement for kvinner, men det fremheves samtidig at feminismen er mer utbredt i USA nå enn for sju år siden. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig? Som kvinnelig kandidat i en kynisk, mannsdominert medieverden er Hillary Clinton utrolig sårbar. Det er lett å spille på fordommer og latterliggjøre henne i den amerikanske opinionen. Hun kan også bli utsatt for kritikk for handlinger i sin tidligere karriere, for eksempel bruken av egen e-post i embets medfør da hun var utenriksminister. Selv om Hillary Clinton absolutt kan bli valgt, er det slett ikke sikkert at det skjer.

Kvinnelig generalsekretær? Like offentlig og åpen som kampen er for USAs president, er utvelgelsen av FNs generalsekretær skjult og lukket.
Ifølge reglene skal FNs sikkerhetsråd diskutere spørsmålet om ny generalsekretær i et privat møte, og deretter anbefale kandidaten til generalforsamlingen. Generalforsamlingen velger personen for fem år med to tredjedels flertall.
Vanligvis går dette raskt og rutinemessig unna, ettersom medlemmene i sikkerhetsrådet er blitt enige seg i mellom på forhånd.
Selv om generalsekretæren har kommet fra ulike land, har det altså hittil bare vært menn – åtte på rad. Nå hever det seg røster for å få inn en kvinne. I Beijing i 1995 vedtok 189 regjeringer at FN ved år 2000 skulle ha kjønnsbalanse blant de ansatte, spesielt fra saksbehandlernivå og oppover. Men i 2015 er det fortsatt ikke mer enn 25 prosent kvinner i de høyeste stillingene, og den aller høyeste er også besatt av en mann. Om lag en fjerdedel av FNs medlemsland, med Columbias ambassadør Maria Emma Mejía i spissen, har gått sammen i en «gruppe av venner som støtter en kvinnelig generalsekretær i FN». Organisasjonen Equality Now mobiliserer dessuten kvinnelige akademikere og sivilsamfunnsledere i en internasjonal kampanje for å fremme kvinnelige kandidater til å lede FN.
Etterspør transparens. Samtidig har diplomater og representanter for det sivile samfunn kritisert den ugjennomsiktige måten verdens stormakter, særlig måten de fem permanente medlemmene av sikkerhetsrådet forhandler om verdens fremste embetsperson på. Prosessen må bli mer åpen, hevdes det, ellers blir FN en anakronisme, uten relevans og evne til å håndtere de mest presserende globale krisene. En koalisjon av frivillige organisasjoner har satt i gang en kampanje for å få en mer åpen og inkluderende prosess: «1 for 7 milliarder: Finn den beste FN-lederen.» Kroatia og Namibia står i spissen av medlemsstatene for å gi dem mer å si i utvelgelsen av generalsekretær. Når FNs generalforsamling møtes 15. september, skal den behandle et resolusjonsforslag om å gjennomføre gjennomsiktige nominasjonsprosedyrer og få valgt en kvinnelig generalsekretær.
Generalsekretær Ban Ki-moons periode utløper ved slutten av 2016, og det er ingen fast tidstabell for valgprosessen. Det er heller ingen klare krav til stillingen, bortsett fra at innehaveren må ha «anseelse og høye prestasjoner». Kandidater fra de fem permanente medlemmene av sikkerhetsrådet kommer ikke i betraktning, dette for å unngå maktkonsentrasjon. Det er gjerne lagt vekt på regional rotasjon, men dette er ikke vedtektsbestemt. Til dags dato har forskjellige regioner vært representert, bortsett fra Øst-Europa.

Flere alternativer. Det finnes ikke kvinnelige kandidater som er tilstrekkelig kvalifisert, hevder noen. For å imøtekomme en slik påstand, har man begynt å sirkulere uformelle lister over mulige kvinnelige kandidater. Og det er faktisk en god del å velge mellom hvis man ser på kvinnelige stats- og regjeringssjefer, utenriks- og finansministre samt ansatte i internasjonale organisasjoner. Forslagene omfatter blant annet president Michelle Bachelet fra Chile; Irina Bokova fra Bulgaria, som er generaldirektør for UNESCO; Helen Clark, som tidligere var statsminister i New Zealand og nå leder FNs utviklingsprogram UNDP; president Dalia Grybauskaite fra Litauen; Alicia Bárcena Ibarra fra Mexico som er generalsekretær i FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia; Christine Lagarde fra Frankrike, som er leder for det internasjonale pengefondet; og kansler Angela Merkel fra Tyskland.
Nå gjenstår det å se om FNs medlemsstater tar sine egne forpliktelser alvorlig, og velger en kvinnelig generalsekretær for verdensorganisasjonen.


Skard er seniorforsker.

---
DEL