Kvinner i en vellykket revolusjon

Bakgrunnen for de siste ukers demokratirevolusjon i Tunisia og Egypt kan søkes i en langvarig kamp vi har bedrevet tilbake på 1980-tallet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Nawal El-Saadawi er lege, forfatter, feminist og en av Egypts ledende intellektuelle. Hun har sittet fenglset for sine meninger. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid. Spalten er basert på en tekst hun denne uka har skrevet til det egyptiske folk.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

KAIRO, EGYPT. Det vi har sett de siste dagene i Egypt, som i Tunisia, er beviset på folkets revolusjon.

Jeg har selv vært ute og opplevd folkemengdene. Politiet har bedt folk om å stoppe, men folket lar seg ikke stoppe. Det første kravet er å fjerne Hosni Mubarak. Det andre kravet er å få regjeringen fjernet.

Det gikk rykter en stund om at Israel var i ferd med å forsyne politiet med våpen. Men dette var bare et rykte iscenesatt av myndighetene. De bruker frykt bevisst for å stoppe revolusjonen. Mandag besøkte jeg et sykehus, hvor jeg møtte jeg en ung student som var skutt i øynene med gummikuler. Han er en av mange unge som er skutt på lignende måte. Kan dere tenke dere å skyte folk bevisst i øynene?

Både arabiske regimer og spesielt den amerikanske og israelske regjeringen frykter nå tendensene til revolusjon – det som startet i Tunisia, da diktator Zine El-Abidine Ben Ali flyktet 14. januar. Akkurat som de frykter andre folkelige omveltninger – slik den skapt av folket i Egypt siden de gikk ut på gatene fra 25. januar i protest mot Hosni Mubaraks eneveldig styre de siste 30 år.

Disse regjeringene, som samarbeider internt og eksternt, har lang erfaring i å organisere statskupp mot folkets vilje. De forstår konspirasjonens og statskuppenes språk, både i teori og praksis. Likevel blir de skremt og rådville når de står ansikt til ansikt med en revolusjon som anføres av folket selv, slik det har foregått i Tunisia denne første måneden av 2011.

Tunisias revolusjon vil lykkes, trass i all manøvreringen og intrigene fra både arabiske land og andre nasjoner. Denne folkerevolusjonen vil lykkes fordi den engasjerer både kvinnene, mennene, ungdommen og barna – skoleelever helt fra barneskolen til universitetsnivå – fordi det er en revolusjon som det tunisiske folket selv står bak. Ropene om frihet, verdighet og rettferdighet blir høyere og høyere.

Tre vakre ord

Ropene om menneskerettigheter og likeverdighet uavhengig av kjønn, religion, sosial status, politisk standpunkt, hudfarge, språk og alt annet, disse høye, edle ropene, gir stemme til en drøm om politisk, økonomisk og sosiokulturell rettferdighet og etikk. Den hever seg over den snevre definisjonen på all slags etnisk og religiøs tilhørighet og patriarkalsk nedarvet nasjonalitet. Det er dette som skiller en folkerevolusjon fra militære bevegelser og diskriminerende motstandsgrupper som oppstår av religiøse eller etniske grupperinger, eller fra politiske bevegelser som ledes av mannlige partimedlemmer og grupper, dominert av den økonomiske, nasjonale eller kulturelle makteliten.

Røstene til millioner av det tunisiske folk har ropt ut tre ord, som ryster våre tanker og hjerter: «Frihet, rettferdighet og verdighet.» Tre vakre ord, båret fram av mange millioner røster, kvinner og menn, barn og unge og studenter av begge kjønn, som har inspirert oss i Egypt de siste dagene.

Den eneste måten revolusjonene kan være garantert å lykkes, er ved oppslutning fra hele folket, kvinner, menn og ungdommer. Slik at ikke folkets revolusjon dør på samme måte vi har opplevd andre revolusjoner svinne hen – ved hjelp av noen få fra den patriarkalske kultureliten. Se hvordan ministre og elitepersoner roper: «Ned med Ben Ali-regimet», for å infiltrere og ta kontroll over overgangsregjeringen, for å forhindre revolusjonen. Men det tunisiske folket fulgte med, både menn, kvinner og ungdommer, tok til gatene igjen, avslørte konspirasjonen, og fikk fjernet de opportunistiske toppene i overgangsregjeringen.

Likevel finnes det fremdeles krefter som manøvrerer og konspirerer både på innsiden og utsiden for å ta død på den tunisiske folkerevolusjonen.

Spørsmålet nå er: Hvor er de hardt arbeidende tunisiske kvinnene i denne interimregjeringen? De fleste ansiktene vi ser er menn – så hvordan har kvinnene deltatt i revolusjonen? Jeg leste nylig at en kvinnelig tunisisk regissør ble kulturminister i den nye regjeringen. Dette er for så vidt gode nyheter, men skal det være nok å være kvinne og filmskaper for å være motstander av både indre og ytre patriarkalsk klassebasert undertrykkelse? Er det nok å utnevne en kvinnelig minister for å sikre folkets revolusjon?

Fengslet av Sadat

Er det noen garanti for at ministrene i regjeringen er for revolusjonen? Blir ikke de revolusjonære kvinnelige ministrene en del av det nye herskende systemet, på samme måte som de mannlige? Adopterer ikke kvinnelige statsråder og parlamentsmedlemmer i vårt land (og i Amerika og Europa, inkludert Skandinavia), etniske og religiøse patriarkalske klasseinteresser i demokratiets navn?

Hva hvis vi øker antall kvinner i regjeringen og kaller det «kvotering»? Vil det å øke antallet i seg selv være et gjennombrudd, eller endre kvinnenes tankegang i forhold til patriarkalsk, klassebasert diskriminering? Hvis vi ser på revolusjonslederes historie, både i vårt land og resten av verden, hva ser vi? Blir ikke de sosialistiske ministrene til kapitalister så snart de inntar vervet?

Endres ikke standpunktene, som både menn og kvinner tror på, av posisjonen de får? Avsatte ikke den tunisiske presidenten, Ben Ali, den tidligere presidenten Habib Bourguiba (1957-1987) i «den gjenreisende folkerevolusjonens» navn?

Siden Ben Ali tok makten i Tunisia i 1987, har diktaturet vokst i demokratiets navn. Akkurat som under Anwar Sadat (1970-1981) i Egypt, da det ble åpnet for handelsforbindelser med USA og Israel. Folk har blitt arrestert og nektet retten til å tenke fritt, både i og utenfor hjemlandet. Dette er de kolonialistiske, patriarkale klassenes spill – forkledt som demokrati og nyliberalisme. Jeg ble for eksempel satt i Sadats fengsel under massakren på den egyptiske opposisjonen i 1981. Og i løpet av hele Ben Alis regime har jeg ikke kunnet reise inn i Tunisia.

Jeg blir invitert av tunisiske menn og kvinner som har lest bøkene og historiene mine. Tusener kom for å høre forelesningene mine. En gang på 80-tallet oppstod det til og med trafikkproblemer i Tunisia på grunn av trengsel i køene fram til forelesningen, så arrangørene måtte be om å få endre tid og sted. Folk endte med å måtte reise med tog til Universitetet i Kairouan.

Sparket TV-sjef

En dag deltok palestinernes leder Yassir Arafat på et møte med arabiske ledere i Tunis. En av dem var Nassers informasjonsminister, Muhammed Faiq. Han fortalte meg etter foredraget mitt, om det moderne Tunisia, at Arafat hadde sagt jeg var like upopulær i Tunisia som Umm Kulthum (berømt egyptisk sangerinne, som fikk gjenopprettet diplomatiske bånd mellom Tunisia og Egypt på 1970-tallet på grunn av sin popularitet, overs. anm.).

Jeg svarte: «Populariteten til en forfatter kan ikke sammenlignes med populariteten til en fotballspiller, danser eller vanlig sangerinne, så hva er galt med Umm Kulthum?»

Selv Bourguiba utstedte et innreiseforbud til Tunisia, før han falt i 1987. Jeg hadde sagt i et TV-intervju at den tunisiske kvinnebevegelsen har jobbet i århundrer for kvinnefrigjøring, ikke for maktmisbruk fra enkeltindivider. President Bourguiba hørte intervjuet tilfeldigvis på TV, og han avsatte da sjefen for TV-stasjonen, samtidig som han hevdet å være tunisiske kvinners frigjører. Marokkanske aviser valgte å skrive om hendelsen der Bourguiba avsatte TV-redaktøren. De avslørte demokratiet hans som falskt.

Hvem kan nå garantere at den tunisiske revolusjonen vil videreføres, for å oppnå frihet, verdighet og rettferdighet for både Tunisias kvinner og menn? For hvor mange ganger har ikke kvinner deltatt i folkelige opprør? Som i den algeriske revolusjonen, den palestinske, egyptiske, libanesiske, den sudanesiske…

Hvis revolusjonen gjennomføres i praksis, både i Tunisia og Egypt, blir det store spørsmålet: Vil også kvinners rettigheter nå endelig kunne ivaretas?

---
DEL