Kvinner i Cannes

Jeg besøker Cannes filmfestival for tolvte gang, og en leid sykkel er det beste fremkomstmiddelet gjennom gater i evig trafikkkork, hvor mørke limousiner prøver å komme seg gjennom menneskehavet. Det er mye på programmet en vanlig festivaldag, med visninger som begynner tidlig på morgenen – og er man så heldig å få billett til kveldens […]

Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 20.05.2015

Jeg besøker Cannes filmfestival for tolvte gang, og en leid sykkel er det beste fremkomstmiddelet gjennom gater i evig trafikkkork, hvor mørke limousiner prøver å komme seg gjennom menneskehavet. Det er mye på programmet en vanlig festivaldag, med visninger som begynner tidlig på morgenen – og er man så heldig å få billett til kveldens galla, må man stille i ditto antrekk. Unektelig litt komisk på sykkel. Belønningen er de store opplevelsene det hvite lerretet kan gi når det presumptivt beste av 5000 nåtidsfilmer skal velges, og at Cannes kan by på askepottdramaer hvor en ukjent filmskaper fra Burma kanskje tråkker den røde løperen med årets hit. Det er også en lykke å se folk kjempe på tørre nevene for å få billetter til det som i Norge kalles «smale» filmer, og hvor mye fest og glamour som lages rundt dem – godt hjulpet av «fotografkorpset» kledd i svart og hvitt, pent oppstilt på hver sin side av den røde løperen med konkurrerende lengde på linsene. Men i år så jeg også for første gang noen damer der. Med en annen kleskode, og langt mindre linser.

Omsorgssvikt. Kanskje et tegn på at kvinnene i større grad er på vei inn i festivalen, hvor seleksjonene lenge har hatt høy smokingfaktor. I 2012 var det ingen kvinnelige regissører i hovedkonkurransen – pussig nok, ettersom nesten 50 prosent av det som lages i Frankrike, har kvinnelige regissører. I år er det tre kvinner med, og mange av filmene i årets utvalg har gode kvinneroller – selv Mad Max har tatt en superheltinne inn i sitt univers. Det sjangermessige spennet kan man ikke kritisere: Noen filmer gir opplevelser a la «den gode roman», andre er som å overvære en gladiatorkamp, atter andre som å bli dratt inn i en journalistisk dybdereportasje.

Åpningsfilmen La tête haute (eller Hodet høyt) av Emanuelle Beart heller nok mest mot det siste, men er absolutt en dristig og mer enn verdig åpningsfilm – selv om det klirret noe dissonant i enkelte juveler på vei ut. I La tête haute spiller briljante Catherine Deneuve dommeren som møter en åpenbart omsorgstrengende gutt for første gang som seksåring, men må gi etter for den unge morens insistering på å beholde ham. Vi følger ham fra rettsmøte til rettsmøte, hvor gutten blir stadig mer utagerende, til dommeren sender ham i fengsel som ungdomskriminell. Filmen skaper en ambivalens overfor alle karakterene, og er i kontakt med de ekte historiene på en måte som minner om 1968-generasjonens filmer – samtidig som man kan ha i bakhodet den massive omsorgssvikten som var bakgrunnen til de to Charlie Hebdo-morderne, og som mange drabantbyungdommer opplever.

De dramatiske, mangesfasetterte kvinnelige karakterene som Hitchcock var så god på – hvor er det blitt av dem?

Furiosa. I helt motsatt ende stiller fantasiuniverset Mad Max, en moderne gladiatorfilm med så mye vold og action at det faktisk blir litt søvndyssende – til tross for at filmen har kostet en milliard dollar. En voldsom iscenesettelse av en dystopi hvor jorden er nesten tom for drikkevann, og en nådeløs despot styrer det hele. Protagonisten Mad Max klarer, etter å ha overlevd alle slags prøvelser, å slite seg løs og starte opprøret mot ham. Jeg våkner til når Furiosa, spilt av Charlize Theron, dukker opp som hans likeverdige innen både bilkjøring og slåssing. Morsomt nok møter de også en gruppe overlevende gamle kampkvinner i ørkenen, med jordens siste urter i håndvesken – kanskje en hilsen til Jane Campions tv-serie Top of the Lake. Men hvert klipp oser av testosteron uten at man opplever noen egentlig konflikt, eller relasjoner man blir engasjert i. Og litt betenkelig er det når en slik film er blottet for moralske dilemmaer – med Valhalla-myter som god underholdning for alle med krigføring som yrke, enten de er IS-soldater eller noen av «våre». På vei ut føler jeg meg som en feiging idet jeg lar meg stanse av en sikkerhetsvakt når jeg vil ta en snarvei inn i «Palais des film». Hvorfor sparker/plaffer/stavhopper jeg dem ikke bare ned?

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer. (Du har allerede lest 3 gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer