Kvinner i Cannes

Jeg besøker Cannes filmfestival for tolvte gang, og en leid sykkel er det beste fremkomstmiddelet gjennom gater i evig trafikkkork, hvor mørke limousiner prøver å komme seg gjennom menneskehavet. Det er mye på programmet en vanlig festivaldag, med visninger som begynner tidlig på morgenen – og er man så heldig å få billett til kveldens […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jeg besøker Cannes filmfestival for tolvte gang, og en leid sykkel er det beste fremkomstmiddelet gjennom gater i evig trafikkkork, hvor mørke limousiner prøver å komme seg gjennom menneskehavet. Det er mye på programmet en vanlig festivaldag, med visninger som begynner tidlig på morgenen – og er man så heldig å få billett til kveldens galla, må man stille i ditto antrekk. Unektelig litt komisk på sykkel. Belønningen er de store opplevelsene det hvite lerretet kan gi når det presumptivt beste av 5000 nåtidsfilmer skal velges, og at Cannes kan by på askepottdramaer hvor en ukjent filmskaper fra Burma kanskje tråkker den røde løperen med årets hit. Det er også en lykke å se folk kjempe på tørre nevene for å få billetter til det som i Norge kalles «smale» filmer, og hvor mye fest og glamour som lages rundt dem – godt hjulpet av «fotografkorpset» kledd i svart og hvitt, pent oppstilt på hver sin side av den røde løperen med konkurrerende lengde på linsene. Men i år så jeg også for første gang noen damer der. Med en annen kleskode, og langt mindre linser.

Omsorgssvikt. Kanskje et tegn på at kvinnene i større grad er på vei inn i festivalen, hvor seleksjonene lenge har hatt høy smokingfaktor. I 2012 var det ingen kvinnelige regissører i hovedkonkurransen – pussig nok, ettersom nesten 50 prosent av det som lages i Frankrike, har kvinnelige regissører. I år er det tre kvinner med, og mange av filmene i årets utvalg har gode kvinneroller – selv Mad Max har tatt en superheltinne inn i sitt univers. Det sjangermessige spennet kan man ikke kritisere: Noen filmer gir opplevelser a la «den gode roman», andre er som å overvære en gladiatorkamp, atter andre som å bli dratt inn i en journalistisk dybdereportasje.

Åpningsfilmen La tête haute (eller Hodet høyt) av Emanuelle Beart heller nok mest mot det siste, men er absolutt en dristig og mer enn verdig åpningsfilm – selv om det klirret noe dissonant i enkelte juveler på vei ut. I La tête haute spiller briljante Catherine Deneuve dommeren som møter en åpenbart omsorgstrengende gutt for første gang som seksåring, men må gi etter for den unge morens insistering på å beholde ham. Vi følger ham fra rettsmøte til rettsmøte, hvor gutten blir stadig mer utagerende, til dommeren sender ham i fengsel som ungdomskriminell. Filmen skaper en ambivalens overfor alle karakterene, og er i kontakt med de ekte historiene på en måte som minner om 1968-generasjonens filmer – samtidig som man kan ha i bakhodet den massive omsorgssvikten som var bakgrunnen til de to Charlie Hebdo-morderne, og som mange drabantbyungdommer opplever.

De dramatiske, mangesfasetterte kvinnelige karakterene som Hitchcock var så god på – hvor er det blitt av dem?

Furiosa. I helt motsatt ende stiller fantasiuniverset Mad Max, en moderne gladiatorfilm med så mye vold og action at det faktisk blir litt søvndyssende – til tross for at filmen har kostet en milliard dollar. En voldsom iscenesettelse av en dystopi hvor jorden er nesten tom for drikkevann, og en nådeløs despot styrer det hele. Protagonisten Mad Max klarer, etter å ha overlevd alle slags prøvelser, å slite seg løs og starte opprøret mot ham. Jeg våkner til når Furiosa, spilt av Charlize Theron, dukker opp som hans likeverdige innen både bilkjøring og slåssing. Morsomt nok møter de også en gruppe overlevende gamle kampkvinner i ørkenen, med jordens siste urter i håndvesken – kanskje en hilsen til Jane Campions tv-serie Top of the Lake. Men hvert klipp oser av testosteron uten at man opplever noen egentlig konflikt, eller relasjoner man blir engasjert i. Og litt betenkelig er det når en slik film er blottet for moralske dilemmaer – med Valhalla-myter som god underholdning for alle med krigføring som yrke, enten de er IS-soldater eller noen av «våre». På vei ut føler jeg meg som en feiging idet jeg lar meg stanse av en sikkerhetsvakt når jeg vil ta en snarvei inn i «Palais des film». Hvorfor sparker/plaffer/stavhopper jeg dem ikke bare ned?

Mangefasettert. Å se japanske An, som betyr «bønner» (de man spiser, altså), var som å komme hjem igjen. Presentert i sideprogrammet Un certain regard med Naomi Kawases stillferdige og svært poetiske fortellerstil. En deprimert, overarbeidet pannekakeselger får besøk av en gammel dame som vil jobbe hos ham. Hun mener bønnestuingen i pannekakene ikke holder mål, og viser hvordan den skal lages – og at man også må huske på bønnenes liv og hva det har kostet dem å komme til hans gryter. Pannekakeselgeren ansetter henne, og butikken blomstrer. Helt til noen ser på hendene hennes at hun har hatt «Hansens sykdom», som spedalskhet kalles internasjonalt. I Japan måtte spedalskrammede bo isolert lenge etter at det ikke var smittsomt lenger. Men historien handler om mer enn dette, og hadde så mange lag at jeg følte meg mer enn mett lenge etter.

Det samme gjorde Ida Panahandehs debutfilm Nahid, hvor en iransk kvinne har fått skilsmisse fra sin slubbertmann på betingelse av at hun ikke skal gifte seg igjen – da mister hun omsorgen for den ti år gamle sønnen. Dette er en film med så mange lag og undertoner at man holder pusten i påvente av hvordan det skal ende. Den er bygget på en sann historie, men løftet opp av et poetisk billedspråk og en hovedperson som ikke idealiseres, men også lyver og gjør det vanskelig for seg, og hvor familiene til de to også har en skurkerolle når det gjelder hvordan de vil ha de unge menneskene tilbake til sin innelukkede, tradisjonelle tilværelse.

I bakgrunnen. Et interessant motstykke var Hollywood-filmen Carol av Todd Haynes, med Cate Blanchett i hovedrollen. Her er det en amerikansk 50-tallsdame fra et styrtrikt miljø som vil ha skilsmisse. Hun forelsker seg samtidig i en ung ekspeditrise – noe ektemannen bruker mot henne. Også her blir barnet kasteballen i et maktspill som mannen kan styre, og hvor det lesbiske forholdet gjør kvinnen rettighetsløs. Men det er ikke først og fremst plottet denne filmen scorer på – snarere er det den fantastisk gjenskapingen av en 1950-tallsverden med mye av det vi forbinder med USA på godt og vondt: butikkene med de fantastiske juleutstillingene, drømmen om frihet til å reise hvor man vil, til å elske hvem man vil og bli til hvem man vil. Men så er det pengemakten og de pietistiske idealene som i forbløffende grad minner om det som ble presentert i den iranske filmen. Også i den gjennomvakre Carol er det mulige kvinnelige aktører som trekker i trådene bak – som mannens mor – uten at de blir dramatiske karakterer. Her er nok av skuespillerprestasjoner som ganske sikkert blir prisbelønt, selv om karakterene på mange måter er «ofre» for drama og konflikter som er påført dem, hvor de selv bare vil gjøre det beste i en stadig mer umulig situasjon.

Likestilling? For de dramatiske, mangesfasetterte kvinnelige karakterene som Hitchcock var så god på – hvor er det blitt av dem? Det er ikke til å komme forbi at mange av de kvinnelige regissørene er bedre til å få frem disse, mens de mannlige har en hang til idealisering og til å gi enkle, mannlige antagonister skylden for alt galt. Et kick i år var derfor å se den franske klassikeren Le panic (Panikken) fra 1946 – en nyrestaurert film som vel er både Hitchcocks og det moderne skrekkdramaets mor: Her blir en godhjertet, klossete lege offer for en tokjønnet allianse etter at han forelsker seg i en kvinne han observerer fra vinduet vis-à-vis, og som han vil redde fra en skruppelløs morder.  Kvinnen velger i stedet å bli hos morderen, og får mobben med på å forfølge ham som ville være hennes velgjører.

I takt med at kvinner får mer makt, er det på tide at også de mørke sidene blir eksponert. Satiremagasinet Charlie Hebdo hadde denne uken en forside hvor de karikerte en mer enn fyldig Catherine Deneuve pakket inn i rosa, med kommentaren: «Mistenkelig gjenstand observert på Croisetten!» Hun fikk den svært lite flatterende forsiden forelagt for første gang på pressekonferansen. Og hvordan håndterer hun det? Ved å berømme dem for å gjøre jobben sin. Hatten av. Det må vel sies å være likestilling i praksis.

Sånn vil vi iallfall gjerne at det er – men franske aviser som Liberation er kritiske til årets konkurransevalg fordi så mange av de små europeiske landene, deriblant Norge, har laget filmer med fransk-amerikansk casting og engelsk som hovedspråk.


Kvamme er dokumentarfilmskaper.

---
DEL