Kvinner i Cannes


Jeg besøker Cannes filmfestival for tolvte gang, og en leid sykkel er det beste fremkomstmiddelet gjennom gater i evig trafikkkork, hvor mørke limousiner prøver å komme seg gjennom menneskehavet. Det er mye på programmet en vanlig festivaldag, med visninger som begynner tidlig på morgenen – og er man så heldig å få billett til kveldens […]

Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 2015-05-20

Jeg besøker Cannes filmfestival for tolvte gang, og en leid sykkel er det beste fremkomstmiddelet gjennom gater i evig trafikkkork, hvor mørke limousiner prøver å komme seg gjennom menneskehavet. Det er mye på programmet en vanlig festivaldag, med visninger som begynner tidlig på morgenen – og er man så heldig å få billett til kveldens galla, må man stille i ditto antrekk. Unektelig litt komisk på sykkel. Belønningen er de store opplevelsene det hvite lerretet kan gi når det presumptivt beste av 5000 nåtidsfilmer skal velges, og at Cannes kan by på askepottdramaer hvor en ukjent filmskaper fra Burma kanskje tråkker den røde løperen med årets hit. Det er også en lykke å se folk kjempe på tørre nevene for å få billetter til det som i Norge kalles «smale» filmer, og hvor mye fest og glamour som lages rundt dem – godt hjulpet av «fotografkorpset» kledd i svart og hvitt, pent oppstilt på hver sin side av den røde løperen med konkurrerende lengde på linsene. Men i år så jeg også for første gang noen damer der. Med en annen kleskode, og langt mindre linser.

Omsorgssvikt. Kanskje et tegn på at kvinnene i større grad er på vei inn i festivalen, hvor seleksjonene lenge har hatt høy smokingfaktor. I 2012 var det ingen kvinnelige regissører i hovedkonkurransen – pussig nok, ettersom nesten 50 prosent av det som lages i Frankrike, har kvinnelige regissører. I år er det tre kvinner med, og mange av filmene i årets utvalg har gode kvinneroller – selv Mad Max har tatt en superheltinne inn i sitt univers. Det sjangermessige spennet kan man ikke kritisere: Noen filmer gir opplevelser a la «den gode roman», andre er som å overvære en gladiatorkamp, atter andre som å bli dratt inn i en journalistisk dybdereportasje.

Åpningsfilmen La tête haute (eller Hodet høyt) av Emanuelle Beart heller nok mest mot det siste, men er absolutt en dristig og mer enn verdig åpningsfilm – selv om det klirret noe dissonant i enkelte juveler på vei ut. I La tête haute spiller briljante Catherine Deneuve dommeren som møter en åpenbart omsorgstrengende gutt for første gang som seksåring, men må gi etter for den unge morens insistering på å beholde ham. Vi følger ham fra rettsmøte til rettsmøte, hvor gutten blir stadig mer utagerende, til dommeren sender ham i fengsel som ungdomskriminell. Filmen skaper en ambivalens overfor alle karakterene, og er i kontakt …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?


Abonnement kr 195/kvartal