Kvinner hever stemmen i Tyrkia 

Den internasjonale kvinnefilmfestivalen Filmmor i Tyrkia kan kanskje sees på som en dråpe i et mannsdominert hav, men den er en del av en feministisk strøm som vokser i styrke og omfang.

Nick Holdsworth
Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.
Email: holdsworth.nick@gmail.com
Publisert: 02.05.2018

Det er en kjølig, regntung tidlig kveld i Istanbul, og den mest berømte handlegaten i den tyrkiske metropolen – Istiklal Caddesi – damper av fuktighet.

Selv til å være en gate som aldri sover og alltid er fylt med mennesker, er den travlere enn vanlig. Den smale passasjen er fylt til randen av en svær flokk kvinner – støyende og sprudlende – som blåser i fløyter og slår på trommer der de feirer 8. mars: den internasjonale kvinnedagen.

Vold mot tyrkiske kvinner. I et land hvor religiøs fundamentalisme og et autoritært styresett er på fremmarsj, festet regimet til den høyrepopulistiske presidenten Reccep Tayyio Erdogan grepet etter et mislykket militærkupp i 2016, og slo ned på liberale i mediene, akademia og rettsvesenet. Den årlige fremvisningen av feministisk solidaritet i mengden som samler seg i nærheten av Taksim-plassen før den strømmer ned til det genovesiske Galata-tårnet fra det 15. århundret, er et kraftfullt symbol for dem som forstår at landet befinner seg i en kritisk tid.

Ifølge Bianet – et tyrkisk nettsted som overvåker medierapporter om vold utøvd av menn – ble minst 290 kvinner drept av menn i landet i 2017. I tillegg ble 22 jenter og 34 menn som befant seg i nærheten da noen av hendelsene skjedde, også etterlatt døde. I alt 101 kvinner ble voldtatt, og 376 jenter ble seksuelt misbrukt. Minst 417 kvinner ble skadet av vold utøvd av menn i 2017.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

«Sterk og vakker.» For kvinner med moderne, liberale og frigjorte holdninger i dagens Tyrkia er kvinnemarsjen en av få muligheter til å ytre seg offentlig. Menn er i utgangspunktet ikke velkomne til det årvisse arrangementet, men blant de titusener som samlet seg i år, var det massevis av menn som støttet sine kvinnelige venner, partnere og slektninger. Selv om direkte homo- og LGTB-demonstrasjoner i det offentlige rom sannsynligvis vil bli kjapt slått ned på av republikkens militariserte politi – som tungt bevæpnet er å se overalt i Istanbuls gater, med pansrede kjøretøy parkert ved strategiske knutepunkter – omfattet 8. mars-toget regnbuefargede plakater, skilt og slagord.

Etter hvert som den globale kjønnsbalansen rettes opp, kan vi vente oss flere dokumentarer av denne typen.

De er trygge fordi de er så mange, støyende, men veloppdragne. Kvinnene som myldrer på Istiklal Caddesi, bærer plakater som omfatter en tegning av en erigert penis sammen med et utsagn på engelsk: «Does this give you great rights?»

En annen – også med engelsk tekst – viser en glad, halvnaken ung kvinne med bare bryster og langt, svart hår flommende nedover ryggen mens hun holder en blomst høyt hevet under ordene «Strong and Beautiful».

Andre bærer bilder av noen av kvinnene som de senere årene er blitt drept med vold, mens mannlige gateselgere – som aldri er sene med å registrere hva som foregår i Istanbul – sikksakker gjennom mengden og selger fløyter, rangler og pannebånd med feministiske slagord.

Kvinnefilm i Tyrkia. Den feministiske styrkedemonstrasjonen kom bare et par dager før åpningen av Tyrkias 16th International Filmmor Women’s Film Festival on Wheels. Den har vært arrangert siden 2003, og får nå støtte fra det tyrkiske departementet for kultur og turisme, og fra internasjonale kulturelle og diplomatiske institusjoner som Institut Français, Goethe-instituttet og Nederlands og USAs konsulater. Festivalen åpnet 10. mars, før den flyttet seg til byer rundt om i landet – inkludert Antalya, Bodrum, Izmir, Mersin, Diyarbakir, Adana og Trabzon. I samarbeid med ulike nasjonale og regionale solidaritetsorganisasjoner for kvinner kombinerer Filmmor visninger og diskusjoner om temaer fra programmet, som i år omfattet «Kroppene våre er våre», «Kvinner er overalt» og «Time’s up: seksuell trakassering i filmindustrien».

Alin Tasciyan, filmkritiker, skribent og medlem av kvinnekollektivet som organiserer festivalen, sier: «Filmmor tar sikte på å vise produktiviteten, kreativiteten og diversiteten i kvinnefilm.» I et nøtteskall: «Vi feirer kvinnefilmens storhet i en urettferdig, mannsdominert filmindustri.» Og ved at festivalen settes «på hjul» for og bringes rundt i landet, kan den «nå ut til et variert publikum og vise solidaritet med kvinnebevegelsene som inviterer oss».

Med et program som kombinerer spillefilmer, dokumentarfilmer, kortfilmer og eksperimentelle filmer, er det noe for alle med feministiske holdninger, om de er åpenbare eller mer diskré.

Folk, ansikter og steder. I sin varsomt subversive helaftens dokumentarfilm Faces, Places (Visages, Villages) – som hadde premiere i Cannes i fjor – samarbeider den belgiskfødte veteranregissøren Agnes Varda, som fyller 90 den 30. mai i år, med J.R. Sistnevnte er en parisisk gatekunstner – et slags Frankrikes svar på Banksy – og samarbeidet dreier seg om å utforske deres felles sans for folk, steder og ansikter.

I et lyrisk streiftog i det franske landskapet, reiser Varda og J.R. omkring i J.R.s varemerke: en «image van» – et fotostudio på hjul som produserer gigantiske plakater av motivene hans, klare til å klistres opp på vegger.

Å gi kvinner muligheten til å avslutte den stille sammensvergelsen med overgriperne sine er selve kjernen i Faces of Harassment.

J.R. – en slank og spenstig mann midt i 30-årene som aldri ses uten mørke briller og pork-pie-hatt – hadde lenge beundret kvinnen som er kjent som både kronikør og deltaker i den nye bølgen (la nouvelle vague) som preget fransk film i etterkrigstiden. Begge er besatt av det menneskelige ansikt, og begge elsker det opprørske demokratiet som offentlige bilder gjør mulig.

J.R. begynte sin kunstneriske karriere som graffiti-artist i tenårene, inntil han fant et kamera på metroen i Paris og tok til å fotografere, for så å lage fotokopier av bildene for å lime dem opp på vegger og vinduer. Han er blitt berømt for sine voldsomt oppdimensjonerte veggbilder, og er i større grad en offentlig person enn britiske Banksy (som anstrenger seg inntil det ekstreme for å unngå å bli synlig). Slik blir han en slags motpol til Vardas vennlige humor og hennes aksept av de fysiske begrensningene aldring setter.

Varda – ertelysten og ungdommelig på tross av sin alder – representerer en form for kunstnerisk og sosialistisk kontinuitet når hun tar opp temaer fra filmer og prosjekter som er et halvt århundre gamle, for å sette dem inn i nåtidens rammer.

Trakasseringens ansikter. De fleste filmene i Filmmors utvalg ligger nærmere kjernen i dagens feministiske politikk enn Vardas dokumentar – som blir behagelig og drømmeaktig sammenliknet med den brasilianske regissøren Paula Sacchettas Faces of Harassment.

Her blir en stor varebil med innebygd fotostudio ikke brukt til å avbilde ansikter til offentlig kunst, men til å gjøre det mulig for kvinner å fortelle med egne ord sine erfaringer med seksuell trakassering.

Prosjektet er inspirert av hashtag-kampanjer i sosiale medier: MyFirstHarassment og MySecretFriend. Under kvinneuken (som ble markert i Brasil mellom 7. og 14. mars) besøkte varebilen flere steder i Rio de Janeiro og São Paulo, der 140 kvinner mellom 15 og 84 gikk inn i bilen for å fortelle sine historier om overfall, voldtekt og ydmykelser direkte til kameraet.

Vitnesbyrd om misbruk. Faces of Harassment presenterer et helaftens redigert utvalg av vitnesbyrdene (alle de tolv timene med opptak er tilgjengelige på prosjektets nettside: faceofharassment.com).

Kvinnene som myldrer på Istiklal Caddesi bærer plakater som omfatter en tegning av en erigert penis sammen med et utsagn på engelsk: «Does this give you greater rights?»

Bortsett fra den tydelige redigeringen, er filmen helt enkel. Vitnesbyrdene er balanserte – med historiene til tenåringer og kvinner i 30- og 40-årene – og 80-åringen, som forteller om en voldtekt med pistol mot hodet begått av en 18-årig gutt som gikk på samme skole som datteren hennes da hun selv var i 40-årene.

Den filmatiske ideen med en kvinne alene i et mørkt rom som ser direkte inn i en mørk skjerm, mens vi, tilskuerne i kinoen, sitter alene i et mørkt rom og ser på, er kraftfull. Kvinnene beretter sine historier med moderasjon og styrke, hver av dem sjokkerende og hjerteskjærende på sin egen måte.

Krever livet tilbake. To historier satt fast i meg lenge etter at jeg så Faces of Harassment. En ung kvinne som fortalte om sitt tre år lange forhold til en mann – et forhold som kulminerte med at han slo henne så voldsomt at hun endte opp med knekt nese, brukket bein og tre brukne ribbein, mens han sa til henne der hun lå på bakken i en skitten bakgate at det nettopp var hennes plass: under ham.

Og den tårevåte, maskerte jenta som med skjelvende stemme fortalte hvordan hun hadde mistet sin «uskyld og renhet» som 15-åring, da hun ble voldtatt på en fest av en gutt som nektet å godta at hun hadde et forhold til en annen jente. Ved slutten av vitnesbyrdet sitt hulker hun og gjentar at hun ikke engang har mot til å fortelle om dette til terapeuten sin, av frykt for å bli dømt. Voldtekten er den grunnleggende årsaken til den kroniske fortvilelsen hennes – og hun vet at hun ikke vil kunne bli kvitt depresjonen og følelsen av å være verdiløs med mindre hun avslører den.

Å gi kvinner muligheten til å avslutte den stille sammensvergelsen med overgriperne sine – å få snakket ut og kreve livene sine tilbake – er selve kjernen i Faces of Harassment. Etter hvert som den globale kjønnsbalansen rettes opp, kan vi vente oss flere dokumentarer av denne typen.

[/ihc-hide-content]
Gratis prøve
Kommentarer