Kvinnenes likestilling usikker i post-Saddam Irak

Irak blir beskrevet som det land i Midtøsten der kvinner har oppnådd den høyeste grad av frihet og likestilling. Hvordan vil situasjonen bli for dem i det nye Irak? Mest sannsynlig vender man tilbake til den omfattende undertrykkelse som var før Baath-partiet tok makten, og som finnes i de fleste andre land i Midtøsten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kvinneforskere i Norge som blir spurt om Irak og kvinnene, svarer med én stemme: – Irak var det landet i Midtøsten som var kommet lengst i kvinnefrigjøring. Benedicte Solheim ved Senter for Kvinne- og kjønnsforskning beskrev det slik:

– Det nærmeste du kommer Irak i Midtøsten er Palestina, hvor kvinnene kunne gå i miniskjørt allerede på begynnelsen av 70-tallet. Karin Ask ved Chr. Michelsens institutt er enig og supplerer:

– Hvis en skal sammenligne Irak med nabolandene, så kan en jo bare begynne med de nærmeste, Kuwait og Saudi-Arabia, hvor kvinner ikke har noen rettigheter i det hele tatt. Professor Joseph Bell ved Midtøstens språk og kultur ved Universitetet i Bergen, har sitt eget bilde på det: – Når en skal bedømme hvor modernisert et land i Midtøsten er, pleier jeg å si at der hvor pilsen er billigst, der har kvinnene størst frihet. Og den var selvsagt billigst i Irak, med Syria som en god nummer to. For i de mest religiøse landene er alkohol totalforbudt, og der blir også kvinner undertrykt, sier amerikanske Bell.

Saudi-Arabia steiner kvinner

Hva det betyr at kvinner ikke har rettigheter får vi opplyst hos Amnesty International. Tanya Clifford er distriktskoordinator for Amnesty i Norge. Hun forteller at Amnesty har kritisert Irak for tortur, brudd på menneskerettigheter og fengsling uten tiltale. – Men det gjelder også andre land i Midtøsten. De som tror at kvinnene har det bra i de rikere landene bør lese vår rapport om Saudi-Arabia. Der blir kvinner undertrykket på det groveste, sier Clifford.

I Saudi-Arabia kan menn fortsatt få sin kone dødsdømt hvis han mistenker henne for utroskap, eller drepe henne selv. Kvinner har ikke rett til skolegang, de kan ikke kjøre bil, de kommer i fengsel om de går på gaten uten far eller ektemann. De kan bli dømt til døden om de velger kjæreste på tross av farens vilje. Henrettelsen kan skje ved steining. Kvinner kan selvsagt ikke skille seg. En mann kan skille seg ved å rope tre ganger «Jeg skiller meg!» Det medfører total katastrofe for kvinnen, for hun vil være utstøtt, uten bidrag og uten mulighet til å forsørge seg.

– Hver fredag halshugges mennesker på torg over hele landet i Saudi-Arabia. Ofte skjer det uten rettssak, og de som skal halshugges vet ofte ikke om det på forhånd. Kvinner blir henrettet i de muslimske land som praktiserer Sharia-lovgivning, som Saudi-Arabia og Iran. En av Sharia-straffene er henrettelse ved steining, sier Tanya Clifford.

Irak, derimot, har et vestlig strafferettssystem som de arvet etter britene. I tillegg innførte landet progressive lover for kvinner gjennom hele 1970-tallet. Men Iraks likestilling fulgte ikke mønsteret fra vesten. Det var ikke en kvinnekamp, men det sosialistiske Baath-partiet som tvang likestillingen på en mannlig befolkning som ikke ønsket det.

Før Saddam

Da Baath-partiet kom til makten i 1968 ble Saddam Hussein partileder og sto for utformingen av den politiske utviklingen av landet. Baath-partiet er sekulært, dvs. ikke-religiøst. Det var den gangen et masseparti som hadde folket i ryggen. Jubel vakte også den første revolusjonen i 1958, da en gruppe militære ledere overtok makten og drepte kongen, som var innsatt av britene. De britiske koloniherrene var sterkt hatet i Irak. Rikdommen var samlet på få hender, og fattigdom og sultedød var utbredt. Britene eide den irakiske oljen, mens Irak bare fikk småpenger i «royalties». De nye lederne, som blant andre besto av kommunister, lovet å kaste ut britene, de ville gi skolegang til alle og en bedre fordeling av godene. Men årene som fulgte viste at reformer tok tid, og det skapte en kraftig utålmodighet over hele landet. I de neste ti årene var det ikke mindre enn fire kupp og ytterligere seks kuppforsøk, inntil Baath-partiet tok over i 1968.

Baath-partiet reformerte med hard hånd, for å oppfylle «valgløftere» og demme opp for folkets raseri. De gjennomførte en omfattende jordreform, hvor storgods ble delt opp og fordelt på de mindre bøndene. I årene som fulgte ble Irak eksportør av 80 prosent av verdens dadler. Men det viktigste for irakerne var at Saddam Hussein nasjonaliserte oljen i 1973, og hev ut britene. Etter det har ytterligere ett land i Midtøsten fulgt etter og nasjonalisert sin olje – Libya, som USA har karakterisert som «terroristnasjon». I tillegg har Saddam hele tiden vært Midtøstens mest iherdige stemme mot Israel sin okkupasjon av Palestina. Dette gjorde Saddam til en respektert leder både ute og hjemme. Men den reformen som ikke vant gehør hos den jevne iraker, var kvinnenes likestilling. Den vakte like mye motstand som kampen mot britene skapte begeistring. Det har vært grobunn for en rekke kuppforsøk, med ønske om å vende tilbake til den gamle «way of life».

Kvinnefrigjøring

Noe av det første Saddam Hussein gjorde var å forby tvangsgifte og flerkoneri, og han hevet minstealderen for giftemål. Menn ble hindret fra å skille seg uten grunn, samtidig som kvinnene fikk rett til skilsmisse. Med skolegang og adgang til yrkeslivet hadde kvinnene også mulighet til å forsørge seg selv. Før mistet de barna sine når mannen skilte seg, men etter de nye reglene kunne hun få beholde barna. Kvinner fikk også stemmerett. Det er kanskje ikke mye i et land hvor det bare er én å stemme på. Men i nabostatene er det heller ikke demokrati, og den illusoriske stemmeretten er bare for menn. Så stemmeretten hadde stor symbolsk betydning. Kvinnene i Irak fikk også morspermisjon og trygderettigheter. Landet gjennomførte prinsippet om lik lønn for likt arbeid, samt kvotering til høyere stillinger i det offentlige.

Et godt utbygd helsevesen ble bygget opp etter sosialistisk modell, og alle helsetjenester var gratis. Landet har blitt økonomisk utarmet de siste ti årene, ved at handelsboikotten har forbudt irakerne å selge varene sine til utlandet. Men velferdstilbudene har likevel blitt opprettholdt. Irakeren Kameran Aziz, som er rådgiver for Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), forteller at retten til helsetilbud ikke var knyttet til religiøs eller annen tilhørighet. – Selv om kvaliteten på helsetilbudet ble dårligere de siste ti årene, var det fortsatt gratis og gjaldt for alle, sier Aziz.

Kvinner med makt

At politikken ga resultater er blant annet beskrevet i boken Republic of Fear av Kanan Makiya. Boken er et eneste langt hat-angrep mot Saddam Hussein og hans styre, men unndrar ikke det faktum at store forbedringer ble innført av Saddam: På slutten av det Ottomanske riket på 1920-tallet var 99.5 prosent av irakerne analfabeter. Førti år senere var det fortsatt bare 20 prosent av irakerne som kunne lese og skrive. Det første Saddam iverksatte da han ble partileder i 1968 var kampen mot analfabetismen. Hver eneste iraker skulle lære å lese og skrive, ung som gammel. I 1979 mottok Iraks øverste råd en pris fra UNESCO for den omfattende lesekampanjen, som også inkluderte kvinnene. I 1970 var en kvart million jenter i grunnskolen, og 9000 på universitetet. Ti år senere var 1.1 millioner jenter i grunnskolen, og 28.000 på universitetet. I 1980 utgjorde kvinner 46 prosent av alle tannleger og lærere, 29 prosent av alle leger, 70 prosent av alle farmasøyter. I de offentlige organer som for eksempel Oljedepartementet utgjorde kvinner 37 prosent av ingeniørene og 30 prosent av ledersjiktet. Irakeren Kameran Aziz ved NUPI kan bekrefte tallene av egen erfaring: – Ved enkelte av retningene på ingeniørstudiet var det opptil 80 prosent kvinnelige studenter, sier Aziz.

Kanyan Makiya skriver at det i 1980 var fire prosent kvinner i landets øverste maktelite. Det er ikke mye etter norsk målestokk, men det er oppsiktsvekkende i forhold til arabiske naboland.

Tilbakeslaget

Hvordan vil det irakiske samfunnet bli for kvinner etter at Baath-partiet har mistet makten? De første tegn til tilbakeslag har vist seg de siste ti årene. Etter 1968 kjørte Baath-partiet en knallhard modernisering av landet, og tråkket mang en gammel patriark på tærne. De mistet sine rettigheter til å bestemme når datteren skulle gifte seg, og med hvem. Hvis en far likevel prøvde å overstyre, kunne datteren klage ham inn for retten. I Irak har stammesystemet en sterk tradisjon, hvor stammeleder, far og ektemann er ledende. Endringene i kvinnenes stilling grep direkte inn i familielivet og begrenset mennenes herredømme.

Baath-partiet ønsket i utgangspunktet å modernisere landet med støtte i folket, og ikke gå frem så radikalt at de støtte fra seg store grupper. Men det endret seg med Golfkrigen i 1991 og sanksjonene som har holdt landet nede i årene etterpå. Folkets misnøye økte, og regimet har møtt den på to måter: større innrømmelser på den ene siden, og sterkere undertrykking på den andre. Professor Anders Bjørkelo ved Historisk Institutt i Bergen sier at den før så ikke-religiøse Saddam har bygget moskeer og selv offentlig bøyd kne for Allah. – Han har blant annet gitt penger til sjiamuslimene til oppussing av moskeer, for å blidgjøre dem og dempe gamle motsetninger. På den andre siden har regimet anvendt mer makt og frykt mot de motstanderne som ønsket ham fjernet, sier Bjørkelo.

Fremtiden

Hvordan har denne maktoverføringen slått ut for kvinner siden 1991? Så langt har det ikke redusert deres formelle rettigheter, bortsett fra at Saddam gjeninnførte flerkoneri.

– Men vanskelige politiske forhold gjør at samfunnet endrer seg i mer konservativ retning, sier Benedicte Solheim. – Selv om kvinnene fortsatt har rett til å kle seg slik de vil, ser en færre miniskjørt i dag enn tidligere. Mens de formelle rettighetene er de samme, kan mye endre seg i praksis, sier kvinneforskeren.

Uformelt fungerer det slik at stammeledere, fedre og ektemenn har fått større makt over kvinnene i det daglige liv. Blant annet ved at irakiske menn oppfordrer kvinner til å returnere til kjøkkenet og overlate arbeidsplassene til mennene.

Tilbakeslaget ser man tydeligst i de kurdiske områdene i nord, hvor Baath-partiet ikke har hatt kontrollen siden 1991. Kurderne har fått parabol og internett og flere demokratiske partier, men samtidig har det skjedd en tilbakevending til stammesamfunnet. Utlendingsdirektoratet opplyser at kurdiske asylsøkere blant annet har anført at de er dødsdømt av stammen fordi de har hatt forhold til en kvinne av feil familie.

Når kurdiske menn blir dømt til døden av sin egen stammeleder fordi de har feil kjæreste, betyr det at kvinners rettsbeskyttelse har blitt tilsvarende svekket i de områdene. Æresdrap praktiseres, som selvsagt var forbudt i Saddams Irak. Utlendingsdirektoratet opplyser videre at regjeringspartiene PKK og KDP i de kurdiske områdene nå har likestilt æresdrap med vanlige drap for å få bukt med problemet. Hvordan kvinner vil få det i Irak når Baath-partiet er fjernet av amerikanerne, er det bare fremtiden som vil vise. Det har ennå ikke vist seg noen synlige krefter som ønsker kvinners frihet og likestilling etter at Saddam Hussein og Baath-partiet er borte. Vesten tror og håper at undertrykte demokratiske tanker nå skal slå ut i full blomst, men Midtøsten-kjennere sier at utviklingen like gjerne kan gå den motsatte veien.

Den irakiske journalisten Said K. Aburish skriver i boken The politics of revenge at sjiamuslimene ble politisk aktive først på slutten av 1960-tallet. Da det skjedde, var det i protest mot at den daværende regjeringen hadde utnevnt en kvinnelig minister. I tillegg fikk kvinner for første gang rettigheter, ved at loven Personal Status Act ga kvinner rett til å arve. Senere har den blitt betydelig utvidet. Å få denne loven fjernet er den dag i dag den fremste saken til det sjiareligiøse partiet Al Dawa Al Islamiya.

Sjiamuslimene protesterer nå like sterkt mot USA som de jublet de første dagene. – Å ha amerikanske ledere er like utenkelig for oss som å ha kvinner i ledende posisjoner, sier de.

Sjiaene utgjør 60 prosent av befolkningen, og mange av dem følger blindt sine øverste religiøse ledere, som nå kommer tilbake fra eksil. Jubelen ayatollaene og mullaene blir møtt med er nok dypere og mer ektefølt enn den som møtte de amerikanske soldatene, og vil nok vare lengre.

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here