Bestill sommerutgaven her

Kvinnene som reiser til den Islamske Staten

Den andre
Forfatter: Kristin Solberg
Forlag: Aschehoug (Norge)
IS-BRUDENE / Både ofre for og frafalne tilhengere av terrororganisasjonen IS hevder at denne «staten» vil reise seg igjen,
og journalister og eksperter støtter påstanden. Men hvor mange offerhistorier må til før IS mister sin tiltrekning på enkelte?
Hva med Aisha Shezadi Kausar?

(THIS ARTICLE IS MACHINE TRANSLATED by Google from Norwegian)

På USAs nasjonaldag, 4. juli i 2014, går Abu Bakr al-Baghdadi – tidligere emir i Al Qaida, nå leder for utbrytergruppen IS (Den islamske stat) – sakte opp trappen for å tale i moskeen i Mosul. Områder i Irak og Syria er i klørne på terrororganisasjonen, hvis medlemmer torturerer, voldtar, mishandler og dreper alle de mener er mot dem. Al-Baghdadi roser dem for innsatsen med å etablere kalifatet.

IS er aktive i sosiale medier og publiserer i 2013–2014 videoer av mennesker som henrettes, til advarsel eller henrykkelse avhengig av den som ser på. Vi husker videoene godt: En mann halshugges mens en knelende sidemann venter på samme skjebne om USA ikke gir etter for organisasjonens krav.

Ørkensletten med steiner: Gravplassen der Ibrahim ligger gravlagt (dog ikke nødvendigvis hans grav). Og senere, antakelig også Bastian selv, da det var IS sin gravplass i Shaddadi. ©Kristin Solberg

Dette er handlinger og tankegods som finner gjenklang hos muslimer som støtter fatwaen og angrepet på forfatteren Salman Rushdie, eller terrorangrepene i Paris 2015. I 1989 tok 26 muslimske organisasjoner til gatene her i Norge for å stanse boken Sataniske vers, bokhandler ble påtent, og forlagssjef William Nygård ble skutt.

Storbritannia har fratatt fremmedkrigere og «IS-bruder» statsborgerskapet for å hindre at de vender tilbake.

Terrorhandlinger i profetens navn er mange, brutale og uforståelige. Jesidiene kjenner vi skjebnen til – «folkemord», konkluderte FN. Vi blir rystet av volden som rammer nasjoner, religioner og etniske grupper – ekstreme muslimer, terrorgrupper og IS, som maler sitt hat med bred pensel: Det er dem og oss.

Enda mer forskrekket er vi kanskje over at mange ble tiltrukket av IS. Uvitende om bestialske hendelser har de neppe vært, så mye presseomtale som IS fikk – de spredte hyppig slikt materiale selv, og kalifatets sympatisører delte videoene og ideologien. Samtidig ble budskapet om hijra gjentatt: For en god muslim er det obligatorisk å reise til kalifatet.

Rekrutteringen

Det var ikke bare skyteglade fremmedkrigere som dro til Syria. Shamima Begum, en muslimsk jente, var 15 år da hun forlot London i 2015. I en madhafa (gjestehus) i Raqqa ble Begum giftet bort til en konvertitt og gitt «militær og religiøs trening». Vitner hevder hun var en del av Al Hisba, IS’ «moralpoliti», og straffet dem som brøt IS’ regler.

Hun rekrutterte andre. The Telegraph har sett meldinger til en rekke jenter, og de lyder: «Ikke tro alt det dårlige du hører om Dawla (staten), det er fake. Her kan du få alt du ønsker deg. Og vi kan hjelpe deg med å finne en kjekk ektemann.»

Hun føder to barn, begge dør, det ene av underernæring. Gravid i åttende måned med barn nummer tre flykter hun og havner i en interneringsleir, der hun via britiske medier ber om hjelp til å «komme hjem og føde barnet». Hun viser ingen tegn til anger da The Times’ krigskorrespondent Anthony Loyd finner henne: Hun var «uberørt» av å se hodet til en halshugget mann, for han «var en fiende av islam». Myndighetenes svar på hennes bønn ble heller å frata henne det britiske statsborgerskapet; ansvaret for henne må tas av Bangladesh – foreldrenes hjemland.

Storbritannia har fratatt fremmedkrigerne og «IS-brudene» statsborgerskapet for å hindre at de vender tilbake. Men utenriksministeren i Bangladesh uttalte at Shamima Begun ikke var deres ansvar, og at hun – på grunn av landets «nulltoleranse for terrorister» – ville bli dømt til døden hvis hun dro til Bangladesh. Sønnen Jarrah døde en måned gammel, av lungebetennelse.

Shamimas skjebne er omtalt internasjonalt. Hun har gitt mange intervjuer der hun sier «hun hatet livet sitt», hun «ble manipulert» og overtalt til å dra. Hun står frem med solbriller og vanlig tøy i intervjuer i Roj-leiren. I fjor tapte hun ankesaken i høyesterett.

Generelt bilde av_biltur gjennom ørkenen under researchen.©Kristin Solberg

IS’ nye medlemmer

Var det noen som brydde seg om dem som dro? Mange stakk uten familiens kjennskap, og flere fedre har forsøkt å få sin datter eller sønn hjem. Kamalle Dabboussys A Father’s Plea (2021) forteller om den pågående kampen for å at datteren Mariam og barnebarna skal komme hjem. En annen, Dimitri Bontincks Rescued from ISIS (2017), er historien om en fars aksjon for å hente tenåringssønnen, som via kjæresten og en radikal moské i Belgia ble hjernevasket.

Den tidligere soldaten John Carney reddet hundrevis av kvinner og barn fra IS’ klør.

Andre familier skjønte at myndighetene verken kunne eller ville hjelpe: Den tidligere soldaten John Carney jobbet med sikkerhet i Irak og sa ja til oppdraget med å smugle ut en kvinne og hennes to barn fra kalifatet i juni 2016. I to år reddet han hundrevis av kvinner og barn fra IS’ klør.

Hvorfor? Carneys forklaring er enkel: «Enhver ‘IS-brud’ som vil dra hjem igjen, er et bevis på at den islamske staten er mislykket.» Operation Jihadi Bride (2019) er en adrenalinfylt førstehåndsskildring fra en islamsk stat Carney spår vil reise seg igjen.

John Carney

IS trenger nye medlemmer for å bygge opp en sterk stat. De overtalte så mange jenter de klarte, til å reise til Syria, i håp om at de ville føde mange barn – en stat bygget på barnesoldatenes spinkle skuldre. Men det er vrient å bygge opp en sterk stat når barna dør: underernært, mishandlet, sprengt i filler.

Historiene er mange – dokumentert i bøker, avisartikler, rapporter og intervjuer. Er det noe mer vi trenger å vite om dem som dro? Vi har fulgt rettssaken mot norsk-pakistanske Sara, som ble dømt for deltagelse i IS, den første kona til kvinne- og barnemishandleren Bastian Vasquez – en norsk-chilensk fremmedkriger som døde mens han fremstilte bomber. Han fikk oppmerksomhet internasjonalt da han var med i en IS-video som viser en politistasjon med fanger som sprenges i luften.

I Åsne Seierstads To søstre (Gyldendal, 2016) beskrives et firkløver, deriblant Sara og Aisha Shezadi Kausar. Sara og Aisha var begge involvert i Islam Net og senere Profetens Ummah – en gruppe ekstreme islamister ledet av Ubaydullah Hussein. Hussein fikk ni års fengsel for terrorrekruttering og medlemskap i IS og ble løslatt i februar i år.

En stat bygget på barnesoldatenes spinkle skuldre.

Sara og Aisha ble begge gift med Vasquez, men flerkoneriet var det ingen av kvinnene som trivdes med. Ifølge den ferske boken Den andre av Kristin Solberg var det gråt, sjalusi og vold. Den andre er Aishas historie, fortalt med stor respekt for kilden og flettet sammen med Solbergs opplevelser når hun oppsøker stedene Aisha har vært, eller når hun snakker med ofre for IS.

Aishas historie fra begynnelsen

Man blir grepet av historiene i boken til Solberg. Ufattelige handlinger mot uskyldige som river i sjelen: som møtet med Janan (18), som sammen med hundrevis av andre jesidijenter ble tatt til fange av IS. «Krigere fra Syria, Irak og andre arabiske land kom for å plukke ut dem de ville ha», forteller Janan, referert i boken. «En av jentene, hun var kanskje 14–15 år, kuttet pulsåren og drepte seg selv på badet. Da IS-krigerne fant henne, kastet de kroppen hennes ut i gaten for å bli spist av hunder.» De selvopplevde skildringene i boken og historiene til menneskene Solberg møter, fungerer bedre enn kapitlene som omhandler Aisha.

Korridoren På Sykehuset I Shaddadi, Der Ibrahim Ble Erklært Død, Og Ismail Senere Ble Født. ©Kristin Solberg

Vi får Aishas historie fra begynnelsen: om utenforskap på skolen i Norge, hjemmet der faren slo og sparket moren, henne og søstrene, kalte henne «gris» og «hore». Barnevernet kobles inn, det blir besøk og beredskapshjem. Vi får vite om selvskading, sinne, at hun føler seg annerledes i nikab, får hets og tilrop, og at hun finner likesinnede i Profetens Ummah.

Aisha drukner seg i islam i løpet av videregående.

Aisha drukner seg i islam i løpet av videregående. Hun gir flere intervjuer til media basert på nikab-bruken og troen og er på skoleturné for å fortelle om nikab. Hun bidrar til Utilslørt: Muslimske råtekster (Aschehoug, 2011) med «Du, jeg og nikab». Hun drømmer om å bli husmor mens hun tar jobbsøkerkurs.

Den Trekantformede Porten Er Inngangen Til Masaken Gas, Der Fremmedkrigerne, Mange Norske, Bodde. ©Kristin Solberg

Sønnen Ibrahim er resultatet av et kortvarig ekteskap med voldsdømte og terrormistenkte Arfan Bhatti, et forhold hun ikke vil fortelle om. Da sønnen blir født, er Bhatti fengslet. Aisha er 21, en sliten alenemor uten eget hjem. To reiser til utlandet for å finne et mer nikabvennlige miljøer mislykkes, og tilbake i Bærum må hun, moren og søstrene flytte til et krisesenter fordi faren – med ny kone – overtar huset og skifter dørlåsen på familiehjemmet.

Sara og Bastian Vasquez lokker Aisha med gratis bolig og trygd i Syria. Hun får forsikringer om at kalifatet er stabilt, og at krigshandlingene foregår langt vekk. Aisha får tilsendt den nevnte videoen med Vasquez: Hun «er imponert»: «Endelig er det noen som gjør noe.» Desperat etter å komme seg bort takker hun ja til å bli kone nummer to. «Det får gå som det går», tenker den selverklærte feministen.

Ruinene: Bombefabrikken Der Bastian Vasquez Døde.
©Kristin Solberg

Aisha reiser via Tyrkia med den lille sønnen Ibrahim. Sara er gravid, så etter Aisha er ankommet, vasker hun, lager mat og skifter bleier. Hun bekymrer seg tilsynelatende ikke over noe utenfor hjemmet, som at terroristene synes det er greit å ha jesidislaver. Vasquez sier han gjerne vil ha en. «Slavehold er tillatt i islam», tenker Aisha; en god troende følger skriften.

En skutt, korsfestet mann langs hovedveien vekker ingen reaksjoner – ikke engang på nært hold: Kroppen er i ferd med å råtne. «Det skal mye til» før Aisha reagerer på vold, ifølge Solbergs bok. «De har nok fått som fortjent», var Aishas tanke ved synet av avkappede hoder på gjerdet ved Paradisplassen i Raqqa.

Kristin Solberg (©Kristin Solberg)

Ibrahim og de to husmødrene har en hverdag med frykt og vold der Vasquez har kontroll på alt, også guttebarnets matinntak. Blåmerker på Ibrahims spede kropp bortforklares. Han flyttes alene inn på et iskaldt rom, og Aisha «får ikke lov» til å trøste eller ha sønnen på sitt eget varme rom. Hun ligger og hører på at sønnen gråter sårt. Natt etter natt.

Hun nektes å ta gutten til lege, for hva skal legen si til alle blåmerkene? De mislykkes i å sminke dem vekk, og det blir ikke noe legebesøk. En dag insisterer Vasquez på å skifte bleie på en gråtende Ibrahim. Etterpå finner Aisha sønnen liggende livløs, mens Vasquez har panikk. Hun får ikke bli med i bilen da Vasquez tar sønnen til sykehuset. Ibrahim dør.

Aisha har funnet seg en ny mann og født nok en sønn. Fra Roj-leiren ombestemmer hun seg: Hun vil ikke tilbake til Norge, det blir for vanskelig for sønnen. Hun vet at barnevernet vil ta hånd om ham: «Han har ikke noe annet enn meg […]. Det blir rett og slett et overgrep.»

Aisha Shezadi Kausar

Omsorgssvikt i generasjoner

«Omsorgssvikt» er ordet som surrer i bakhodet når jeg leser Den andre. Omsorgssvikt i generasjoner, en selvutslettende underkastelse for menn, religion, sharia og moralpoliti. Kvinner uten solidaritet med andre kvinner, for «de andre» er vantro og får som fortjent.

Shaker, Som Ble Drept Av Is. Umm Shaker Holder
Hånden Over Slik At Søsteren Ikke Skal Ses.
©Kristin Solberg

Psykiater Anne Speckhard har intervjuet over 220 IS-avhoppere. Aishas historie ligner andres, forteller hun forfatteren. «Hvis ingen hadde blitt utsatt for vold i barndommen, ville det vært mye mindre rekrutteringsgrunnlag for terrorgrupper», sier Speckhard.

«De har nok fått som fortjent.»

Kan vi gjøre noe med all volden så lenge ideologien bak global jihad fremdeles er levende? Solberg tror at nye vil la seg lokke og rekruttere. «For å forhindre må vi først forstå», skriver hun. Det er her problemet ligger: at det skal være så utrolig vanskelig å forstå. For mange er tiltrekningskraften mot det religiøse så sterk, hatet så festet i ryggmargen at man ikke vil tilpasse seg samfunnet. Man oppsøker i stedet likesinnede og søker ly mot verdens utfordringer – mens man er blind for overgrepene som skjer på egen dørstokk.

For å forstå må man ha kunnskap. Vi kjenner til oppskriften på radikalisering, vi kjenner metoder og teknikker. Skal vi stanse fremveksten av en ny islamsk terrorstat, må vi gjøre noe, ikke bare forstå. Det betyr at vi har ubehagelige valg foran oss.

Avatar photo
Iril Kolle
Frilansjournalist, oversetter og grafisk designer.

Relaterte artikler