Kvinnen som vant over Moi

For 10 år siden gikk Monica Wangu Wamwere (72) til sultestreik for å få sin sønn Koigi ut av fengsel i Kenya. Hun ville gjøre det samme i dag hvis det skulle bli nødvendig.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

KENYA: «Freedom Corner» i Uhuru-parken i Nairobi er et viktig symbol for kampen kvinnene har ført og fører for demokrati og frigjøring i Kenya – en parallell til mødrene på Mai-plassen i Buenos Aires. I slutten av februar 1992 startet et 50-talls kvinner en sultestreik i denne parken. Aksjonen ble avgjørende for å få satt fri de politiske fangene i landet.

Monica Wangu Wamwere bor i dag på et lite bruk utenfor Nakuru, et par timers kjøring fra Nairobi. Hun tar i mot med et bredt smil og en hilsen på kikuju som jeg ikke forstår. Det er lite ved den lille kvinnen som avslører et langt arbeidsfylt liv i små kår, ofte i voldsomme sammenstøt med myndighetene.

– Vi er like fattige som før og myndighetene er bare opptatt med å tenke på seg selv og sine egne familier. De politiske fangene har sluppet ut, men fortsatt legges det alle slags vansker i veien for opposisjonen. Det er bare noen dager siden politiet stoppet et møte til et av opposisjonspartiene, forteller hun.

Sultestreik

Det har kostet å tilhøre en familie som har stått i fremste rekke i kampen mot president Moi. Tre ganger har myndighetene rasert hjemmet hennes. Hver gang har hun bygd det opp igjen. Den lengste og vanskeligste kampen førte hun i 1992 og 1993 for å få frigitt sønnene hennes, Koigi wa Wamwere og Kuria Kariuki.

– Jeg var redd for at sønnene mine ville dø i fengslet. Kravet om flerpartisystem var i ferd med å bli innfridd og jeg så ingen grunn til at de fortsatt skulle sitte inne siden dette var en av de viktigste sakene de hadde kjempet for. Sammen med noen andre kvinner dannet vi Foreningen for løslatelse av politiske fanger, RPP.

De skrev brev til regjeringsadvokat Amos Wako og krevde løslatt 52 politiske fanger. Og de truet med sultestreik hvis ikke kravene ble innfridd. Ingenting skjedde.

Tåregass

28. februar 1992 startet sultestreiken. Nyheten spredde seg raskt og en masse mennesker kom til parken med bibler, salmebøker og tepper for å støtte kvinnene som nå bare tok til seg vann.

– I dagene som fulgte lagde vi en svær parole med «FREEDOM CORNER» og mange mennesker kom for å gi oss mat. Maten ga vi til gatebarna som sluttet seg til oss. Vi sang for å holde motet oppe og var innstilt på å dø for å få frigitt sønnene våre.

Den femte dagen med sultestreik tok væpnet opprørpoliti oppstilling rundt kvinnene. Ingen fikk lenger adgang til Freedom Corner. Men ved middagstid strømmet likevel en stor menneskemengde til område.

– Politiet begynte å skyte tåregassgranater inn i menneskemengden. Kølleslagene haglet og mange ble skadet. De ga oss 10 minutter til å forlate området. Vi ropte «ikke tale om» og «vi vil heller dø enn å gi oss». Så dannet vi en stor lenke med alle dem som fortsatt var sammen med oss.

Nakenhet som våpen

Den femte dagen i sultestreik angrep politiet igjen, ledet av de paramilitære styrkene GSU. En tåregassgranat eksploderte mot hodet til en kvinne, professor Wangari Maathai. Den neste ble sendt mot Monica Wamwere.

– Alt var kaos. Vi gråt og hostet. Folk skrek og lette etter steder å gjemme seg. Som maissekker ble vi trampet på av den flyktende folkemassen. Politiet gikk amok med sine batonger og geværkolber. Jeg ble nesten kvalt av tåregassen og øynene mine rant og smertet.

Frihetsparken var forvandlet til en krigsscene. Unge menn hadde gått berserk mot sitt eget folk. Blodet rant og 20 kollapset, de fleste kvinner. Politiet rettet sine våpen mot alle som forsøkte å nærme seg de sultestreikende. Professor Maathai var alvorlig skadet. Frivillige kom og fraktet de skadde til sykehus. I desperasjon tok noen av kvinnene i bruk sitt siste våpen – nakenhet.

– I desperasjon kledde vi oss nakne og kastet klærne på politimennene. Og noen av offiserene trakk seg tilbake. Men mange fortsatte å slå oss. Aldri ville jeg trodd at unge menn kunne behandle nakne kvinner på denne måten.

I lenker

Så kom politibilene for å hente de sultestreikende kvinnene. Monica ble kastet inn i en bil sammen med sin datter, Jecintah Mwihaki og transportert tilbake til Nakuru. 14 RPP medlemmer ble stuet inn i en svartemarje og brakt til en politistasjon i Nairobi hvor de fortsatte sultestreiken inntil de ble løslatt tre dager seinere.

– Men vi ville tilbake til Nairobi og kjempe videre. Sønnene våre var fortsatt i fengsel og skulle framstilles for retten. Jeg tok kontakt med noen biskoper som ga oss lov til å fortsette sultestreiken i All Saints Cathedral in Nairobi. For å få enda mer oppmerksomhet om saken dro vi til rettssalen i lenker. Men sønnene våre slapp ikke ut.

Støtten til aksjonen spredde seg etter hvert som nyhetene om aksjonene i Nairobi ble kjent. Koigi wa Wamwere og andre politiske fanger gikk selv til sultestreik i fengslet. Sultestreiker brøt ut i andre byer og det ble arrangert en solidaritetsmarsj fra Nakuru til Nairobi – en distanse på rundt 200 kilometer.

Ondsinnede rykter

– Regjeringsvennlige aviser satte ut et rykte om at jeg hadde mottatt seks millioner kenyanske shilling (ca 720 000 NOK) fra utlandet. De ba meg om å reise tilbake til Nakuru og investere pengene i stedet for «å prostituere meg i Nairobis gater». Heller ikke dette klarte å knekke meg.

Valget i 1992 – som få er i tvil ble manipulert av regjeringen – ga som ventet en ny sier for den sittende presidenten. Monica Wangu Wamwere fryktet at sønnene hennes ville bli hengt. Overraskelsen var stor Kuria – den ene av sønnene hennes – plutselig en dag banket på i kirken.

– Avisene spurte meg om jeg nå ville avslutte aksjonen og reise hjem. Jeg svarte dem: Regjeringene har gitt meg en av skattene mine. Men jeg vil ha dem alle og jeg er villig til å bære dette korset til jeg har fått ut alle sønnene mine.

Så fikk mannen hennes slag og ble alvorlig syk. Monica ble stilt overfor et vanskelig valg. Hvordan skulle hun nå kunne fortsette kampen og samtidig være hos sin syke mann?

Hun valgte å bli i katedralen og sendte sønnen sin Kuria hjem for å ta seg av sin syke far.

Kan sultestreike igjen

– Vi hadde snart sultet og aksjonert i et år. Så en dag hørte vi nyheten; våre to sønner skulle endelig løslates. Jeg kunne ikke tro det var sant. Men der sto de sammen med en masse mennesker foran kirken. Hele natten sang og feiret vi. Endelig kunne vi og fangene spise som vi ville.

Jeg spør henne om kampen er vunnet. Nei, sier hun, fortsatt er det ingen rettferdighet i Kenya. Regjeringen er like korrupt som før og de fattige er enda fattigere.

– Fortsatt arresteres mennesker vilkårlig i Kenya og fortsatt sitter de samme menneskene ved makta. Søndag skal vi feire 10 års dagen for aksjonen i Nairobi og vi planlegger å starte opp igjen RPP. Det er valg seinere i år og det er godt å være forberedt, avslutter den lille, sterke kvinnen som ikke avviser muligheten av en ny sultestreik hvis det skulle bli nødvendig.

---
DEL

Legg igjen et svar