Publikasjonen Boundary struggles. Contestations of Free Speech in the Norwegian Public Sphere presenterer sluttresultatet for Status for ytringsfriheten i Norge 2015–2017, et prosjekt ledet av Institutt for samfunnsforskning og finansiert av Fritt Ord. I studien kartlegges en stor mengde fenomener med påvirkning på den offentlige samtalen, deriblant hatefulle ytringer, hets mot ungdomspolitikere, stigmatisering og utstøting fra offentligheten – alle med effekter som kan være en trussel mot åpen politisk debatt og demokratisk deltakelse. En serie ulike metoder for datainnhenting finner sin anvendelse – aldri tidligere har ytringsfriheten blitt undersøkt så grundig, hverken nasjonalt eller internasjonalt. Gjennom en rekke av bokens undersøkelser testes offentligheten som arena for fri, kritisk meningsbrytning. Funn fra studiene avdekker synkende tillit til pressen, kombinert med skepsis til pressesystemet som demokratisk offentlighet.
Ikke helt svart. Utviklingen kan tolkes som et slag mot nyhetsmedienes status som kritisk portvokter av demokratiet. Den profesjonelle journalistikken går ikke fri – undersøkelsen avslører at mange tviler på at journalister opptrer nøytralt, uavhengig av kilder og egne politiske oppfatninger, ikke ulikt nyere funn fra USA. En registrerer en voksende «mistankens hermeneutikk» som minner om Trumps «alternative fakta»-retorikk. Mer utfordrende, men neppe overraskende, er det kanskje at denne mistilliten er mest utbredt blant velgere på høyrefløyen i norsk politikk. Paradoksalt nok kritiserer respondenter over hele det politiske spekteret den tabloide pressen for kun å slippe til ytterliggående stemmer. Også den norske befolkningen splittes i økende grad av gruppetenkning og symbolske grenser, noe som gjør det vanskeligere å ytre seg fritt. Bakteppet er Europas farlig mange innslag av rå populisme.
Men tilstandsbildet går ikke helt i svart: Medieredaktørene legitimerer sin posisjon ved å henvise til sitt forsvar for mangfoldet. Mange redaktører påberoper seg rollen som pådrivere for økt deltakelse fra multikulturelle grupper, og ønsker å slippe til nye stemmer i sosiale medier. Og Norge er fremdeles blant de bedre i klassen – kun en liten andel av befolkningen utsettes for hatefulle ytringer, en oppfatning som gjenspeiler seg hos debattredaktørene, som mener den slags fremdeles begrenses til kommentarfeltene.
Blant personer som er kritiske til gjeldende innvandringspolitikk, finnes en utbredt frykt for å bli stemplet som umoralsk og rasistisk, med påfølgende sosial isolasjon og ekskludering.
Motstykket til idealet om ytringsfrihet er likevel langt fra glamorøst – en dystopi av tiltakende kulturelle og sosiale begrensninger, der svake grupper og synspunkter systematisk utestenges, og hvor tilliten til mediene er i fritt fall. Innslaget av polarisering, gruppetenkning og tilbaketrekning må tas alvorlig, og – ikke minst – utforskes videre
Trues til taushet. Prosjektet er en videreføring av en studie fra 2013–14, hvor et viktig tilleggsfunn var at mange mente det var riktig å balansere ytringsfriheten opp mot etiske hensyn for å unngå å støte minoriteter, men med fare for at visse stemmer og synspunkter ble underrepresentert i det offentlige rom. I herværende prosjekt undersøkes dypere hvordan grenser installeres for hva som kan ytres i norsk offentlighet. Medieoffentligheten er en kamparena for kontinuerlige forhandlinger om hva som kan sies når og av hvem. Hele tiden strides og forhandles det om grenser for hvem som kan delta og hva som kan uttrykkes i den offentlige debatten.
Gjennom de mange bidragene i boken avdekkes kulturelle prosesser som skaper eller vedlikeholder de uformelle sosiale grensene for ytringer i den nye offentligheten. Visse grupper, herunder innvandringskritiske røster, kan trues til taushet, mens andre stemmer forsterkes. Trusler og sjikane rammer noen hardere enn andre; blant de intervjuede ungdomspolitikerne er det kvinnene og minoritetspolitikerne som rapporterer om særlig grove tilfeller. Én tredel av dem som har mottatt hatefulle ytringer blir forsiktigere med å uttale seg, og kvinner og personer med innvandrerbakgrunn erfarer dette sterkere enn andre.
Ekskluderingsangst. De unge forskerne tegner et bredt og mangefasettert bilde av ytringsfrihetssituasjonen i Norge. Aktuelle samfunnsspørsmål om immigrasjon, mediepanikk rundt publisering av Muhammed-tegninger, hets mot ungdomspolitikere – ikke kun generasjonen som blir assosiert med Utøya – og konstruksjon av minoritetsidentiteter dybdeanalyseres. Presentasjonen er variert – og tidvis spriker de flerstemte tekstene. Orienteringen mot avgrensning, utgrensning og selvbegrensning går som en rød tråd gjennom kapitlene, og takket være godt arbeid fra redaktørene Midtbøen, Thorbjørnsrud og Steen-Johnsen orkestreres teksten fint til et sammenhengende hele.
Et tankekors er det at det blant personer som er kritiske til gjeldende innvandringspolitikk, finnes en utbredt frykt for å bli stemplet som umoralsk og rasistisk, med påfølgende sosial isolasjon og ekskludering. Burde dette i neste omgang tilsi at vi i ytringsfrihetens navn må tåle flere innvandringskritikere, og som en bivirkning potensielt rasistiske artikler på trykk i norsk presse? Mulig dét, men spar oss bare for enda flere opphetede karikaturdebatter, som kun er ment å tjene strategiske interessegrupper og passer altfor bra til de populistiske medienes logikk.
Gruppetilhørighetens betydning. Når en først snakker om karikaturer og hatefulle ytringer, viser dataene at tilbøyeligheten til selvsensur er markant – begrensninger skapes ikke bare gjennom utstøting. Viljen til å si sin mening betinges av sosiale effekter; om gruppen man refererer seg til er enig eller uenig med ens synspunkter har stor betydning for hva en selv er villig til å uttale. At opinionsklimaet skaper slike grenser, vil, i tillegg til etiske hensyn, påvirke hvilke meninger som tillates i debatten.
Paradoksalt nok kritiserer respondenter over hele det politiske spekteret den tabloide pressen for kun å slippe til ytterliggående stemmer.
De to forannevnte temaene antyder også at det kan være problematisk å betrakte enkeltstående ytringer som entydige størrelser. For finnes det ytringer som er uavhengige av kontekst og virkning? Ytringer er sammensatte, intertekstuelle uttrykk, om ikke alltid polemiske – men dette gjelder også Muhammed-karikaturer. Hvor mange kristne nordmenn, oppbrakt over muslimers sterke reaksjoner, har lest Charlie Hebdos nådeløse kirkehets? Et retorisk spørsmål som neppe trenger å besvares.
Terrorhandlingene skjerper også blikket for andre forhold enn de legale og rettighetsbaserte – spørsmålet om symbolske grenser. Denne type debatter er eksempler på ladede kamper hvor grenser trekkes for hva som skal være akseptabelt å publisere. Og, vil jeg tilføye, de reiser også spørsmål om hva som er gangbare ytringer, og hvilken rolle konteksten spiller for å fylle dem med mening. Når spørsmål om ytringsfriheten skjerpes, er konteksten aldri kun en pressedebatt eller et møte på redaktørens kontor. Er saken virkelig viktig, står herredømmet over kulturelle tegn og sosiale gruppers identitet på spill.
