Den nye kvinnemakten

22. mai utgis den første norske boka om kvinner som statssjefer: Siden trenden startet på Sri Lanka i 1960, har 73 kvinner i 53 land over hele verden klatret til topps. Professor Øyvind Østerud innrømmer at han er overrasket.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Maktfokus. I april tok tidligere universitetsutdannede Joyce Banda (62) over som president i Malawi. Hun følger dermed opp nobelprisvinner Ellen Johnson Sirleafs gjenvalg som presiden høsten 2011.

 

Og Banda står slik i en lang, men ofte lite omtalt, tradisjon som startet den 20. juni 1960: Da tiltrådte Sirimavo Bandaranaike (1916-2000) som Sri Lankas statsminister – som landets og verdens første kvinnelige regjeringssjef. Mellom Bandaranaike i 1960 og Banda i 2012 finner vi nå over 70 kvinnelige statsministre og regjeringssjefer – og spesielt mange i land utenfor USA og Vest-Europa.

 

I 1966 fikk Sri Lankas naboland, India, verdens andre kvinnelige statsminister: Indira Gandhi (1917-1984). I løpet av de neste ti årene skulle både Israel, Den sentralafrikanske republikk og Storbritannia få kvinnelige statsoverhoder. Men var det noen fellestrekk som førte fram til at disse landene fikk kvinnelige statsoverhoder?

 

Svaret offentliggjøres i bokformat tirsdag. Den 22. mai lanseres boka Maktens kvinner. Verdens kvinnelige presidenter og statsministre 1960-2010 (Universitetsforlaget), skrevet av tidligere NUPI-forsker og Orientering-skribent Torild Skard.

 

Boka er den første norske utgivelsen som gir en samlet beskrivelse av kvinnelige statsledere, fra Bandaranaike i 1960 til 26. mai 2010, da Kamla Persad-Bissessar (58) ble statsminister på Trinidad og Tobago i Karibia. Det 500 sider lange bokprosjektet vekker nå oppsikt hos landets ledende statsvitere, allerede før utgivelsen:

 

– Dette er en bok som vil komme til å spille en viktig rolle for å vise ulike kvinnelige rollemodeller i politikken. Både for å se i hvilken sammenheng de oppsto i, og fra hvilken form de sprang ut fra, sier Øyvind Østerud, instituttleder ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

 

– Men det er over et halvt århundre siden verden fikk sin første kvinnelige statsleder. Er ikke dette en bok som kunne kommet før, som fra de norske statsvitenskapsmiljøene?

 

– Ja, det kan du si. På mange måter er det overraskende at dette er en bok som ikke har blitt gitt ut tidligere. Når det er sagt, synes jeg det er på sin plass at det er Torild Skard som gir ut denne boka. Hun er jo selv en pionér, og har vært en sentral skikkelse i kvinnebevegelsen siden 50-tallet, sier Østerud.

 

Gro kommer

 

I anledning utgivelsen arrangeres også seminaret «Kvinner med makt» 22. mai, der to av regjeringssjefene i boka kommer for å dele sine erfaringer: Gro Harlem Brundtland og Vigdis Finnbogadòttir, president på Island fra 1980 og til 1996, Gro Harlem Brundtlandden første kvinnelige president valgt i demokratisk valg.

 

På seminaret legger forfatteren, lederen av Norsk Kvinnesaksforening, fram resultatene av forskningen som ligger til grunn for bokutgivelsen. Selv ble Torild Skard Norges første kvinnelige lagtingspresident på Stortinget i 1973. I mars ble hun utnevnt til kommandør av St. Olavs orden for sitt arbeid for kvinners og barns rettigheter.

 

EKS-STATSMINISTER: Da legeutdannede Gro Harlem Brundtland ble statsminister for første gang i 1981, var det 21 år siden Sirimavo Bandaranaike hadde tatt over samme posten på Sri Lanka. Både Brundtland og Bandaranaike regjerte tre ganger og omtales som landsmødre. Foto: wikicommons

 

Som første kvinne i en lang rekke stillinger og verv, nasjonalt og internasjonalt, har hun markert seg som en sterk og engasjert forkjemper for kvinners og barns rettigheter. Hun var til stede under FNs første kvinnekonferanse i Mexico by i 1975, og ved tilsvarende arrangement i Nairobi i Kenya i 1985 og i Beijing i 1995.

 

Tre veier

 

«Det politiske lederskapet over hele verden er og har alltid vært dominert av menn. Hva har skjedd når mønsteret brytes, og den valgte eller utpekte statslederen er en kvinne? Har samfunnets normer endret seg, levestandarden blitt bedre, politikken blitt mer representativ? Og når det er en kvinne og ikke en mann som er toppleder, spiller det noen rolle for beslutningene som blir tatt, og politikken som føres?»

 

På leting etter svar på disse spørsmålene, tar boka for seg bakgrunnen, livsløpet og den politiske karrieren til de 73 kvinnene som har vært statsledere i 53 land etter andre verdenskrig og fram til 2010. Ulike fellestrekk listes opp når Skard oppsummerer hva som lå til grunn for at dette var kvinner som fikk makt. Et av fellestrekkene er at en overvekt av kvinnene, en tredjedel, kom til makten under krevende forhold. Ualminnelige tilstander og dårlige økonomiske tider er noe som går igjen.

 

Et annet aspekt som vektlegges, er begivenhetene som lå forut for at kvinnene kom inn i maktposisjoner. Basert på forsker Francine D’Amicos beskrivelser av kvinnelige statslederes tre veier til makt, skisser Skard opp tre reviderte Joyce Bandakarakteristikker, nemlig: «Stedfortredere», «innsidere» eller «outsidere».

 

Skard mener man kan se trender hos ulike land i bruk av disse modellene.

 

PRESIDENT: 7. april tok administrasjonsutdannede Joyce Banda (62) over som ny president i Malawi. Foto: DFID – UK Department for International Development

 

«Veiene til makt varierte fra region til region. Asia og Latin-Amerika var de eneste regionene med stedfortredere, men til gjengjeld var det ingen outsidere. At det fantes stedfortredere, hang sammen med familiens og elitens betydning i samfunnet, noe som gjorde at slekter kunne utøve stor makt. Turbulente og voldelige omveltninger spilte også inn. I Asia var det bare to kvinner som fikk politiske toppverv uten å være stedfortredere, og de hadde verv av begrenset betydning. I Latin-Amerika var stedfortredere og insidere omtrent jevnt fordelt.»

 

Tallet på valgte kvinnelige statsledere økte fra 8 i 2005 til 17 i 2012. I 2010 kom fire, nye kvinnelige ledere til makten: Julia Gillard i Australia, Mari Kiviniemi i Finland, Iveta Radičová i Slovakia og altså Persad-Bissessar i Trinidad og Tobago. Og siden den gang har både Brasil, Peru, Mali, Thailand, Danmark, Sveits, Guinea og Malawi fått kvinnelige statsledere.

 

Antallet kvinner som har kommet til makten har økt kraftig de siste 30 årene, noe som blant annet har en sammenheng med demokratiserings- og sekulariseringsprosessene. Men samtidig er en trend at mange kvinner kommer lettere til makten der man har flere enn ett statsoverhode, som i delingen mellom president og statsminister. Skard påpeker at mange kvinner i praksis ikke nødvendigvis gjennomfører en annerledes politikk enn sine mannlige politikere:

 

Viktige utgivelser

 

Skards bok Maktens kvinner kan bidra til å endre nordmenns syn på kvinner med innvandrerbakgrunn, tror Fakhra Salimi. Hun er leder for MIRA- Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn.Indira Gandhi

 

PRESIDENT: Indira Gandhi (1917-1984) ble regjeringssjef i India i 1966. FOTO: wikicommons

 

– Boka kan bidra til å endre synet på kvinner fra den tredje verden, som har fostret de første kvinnelige politiske lederne. Mens kvinnelige ledere i Europa kom relativt sent, var det i Asia de første kvinnelige lederne kom til makten. Det er viktig at historien vinkles fra et kvinnekamp-perspektiv og viser kvinner som besluttsomme og sterke politiske aktører, sier Salimi til Ny Tid.

 

Hun håper også at boka kan fungere som en inspirasjonskilde for den oppvoksende generasjonen kvinner.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here