Den nye kvinnemakten

22. mai utgis den første norske boka om kvinner som statssjefer: Siden trenden startet på Sri Lanka i 1960, har 73 kvinner i 53 land over hele verden klatret til topps. Professor Øyvind Østerud innrømmer at han er overrasket.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Maktfokus. I april tok tidligere universitetsutdannede Joyce Banda (62) over som president i Malawi. Hun følger dermed opp nobelprisvinner Ellen Johnson Sirleafs gjenvalg som presiden høsten 2011.

 

Og Banda står slik i en lang, men ofte lite omtalt, tradisjon som startet den 20. juni 1960: Da tiltrådte Sirimavo Bandaranaike (1916-2000) som Sri Lankas statsminister – som landets og verdens første kvinnelige regjeringssjef. Mellom Bandaranaike i 1960 og Banda i 2012 finner vi nå over 70 kvinnelige statsministre og regjeringssjefer – og spesielt mange i land utenfor USA og Vest-Europa.

 

I 1966 fikk Sri Lankas naboland, India, verdens andre kvinnelige statsminister: Indira Gandhi (1917-1984). I løpet av de neste ti årene skulle både Israel, Den sentralafrikanske republikk og Storbritannia få kvinnelige statsoverhoder. Men var det noen fellestrekk som førte fram til at disse landene fikk kvinnelige statsoverhoder?

 

Svaret offentliggjøres i bokformat tirsdag. Den 22. mai lanseres boka Maktens kvinner. Verdens kvinnelige presidenter og statsministre 1960-2010 (Universitetsforlaget), skrevet av tidligere NUPI-forsker og Orientering-skribent Torild Skard.

 

Boka er den første norske utgivelsen som gir en samlet beskrivelse av kvinnelige statsledere, fra Bandaranaike i 1960 til 26. mai 2010, da Kamla Persad-Bissessar (58) ble statsminister på Trinidad og Tobago i Karibia. Det 500 sider lange bokprosjektet vekker nå oppsikt hos landets ledende statsvitere, allerede før utgivelsen:

 

– Dette er en bok som vil komme til å spille en viktig rolle for å vise ulike kvinnelige rollemodeller i politikken. Både for å se i hvilken sammenheng de oppsto i, og fra hvilken form de sprang ut fra, sier Øyvind Østerud, instituttleder ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

 

– Men det er over et halvt århundre siden verden fikk sin første kvinnelige statsleder. Er ikke dette en bok som kunne kommet før, som fra de norske statsvitenskapsmiljøene?

 

– Ja, det kan du si. På mange måter er det overraskende at dette er en bok som ikke har blitt gitt ut tidligere. Når det er sagt, synes jeg det er på sin plass at det er Torild Skard som gir ut denne boka. Hun er jo selv en pionér, og har vært en sentral skikkelse i kvinnebevegelsen siden 50-tallet, sier Østerud.

 

Gro kommer

 

I anledning utgivelsen arrangeres også seminaret «Kvinner med makt» 22. mai, der to av regjeringssjefene i boka kommer for å dele sine erfaringer: Gro Harlem Brundtland og Vigdis Finnbogadòttir, president på Island fra 1980 og til 1996, Gro Harlem Brundtlandden første kvinnelige president valgt i demokratisk valg.

 

På seminaret legger forfatteren, lederen av Norsk Kvinnesaksforening, fram resultatene av forskningen som ligger til grunn for bokutgivelsen. Selv ble Torild Skard Norges første kvinnelige lagtingspresident på Stortinget i 1973. I mars ble hun utnevnt til kommandør av St. Olavs orden for sitt arbeid for kvinners og barns rettigheter.

 

EKS-STATSMINISTER: Da legeutdannede Gro Harlem Brundtland ble statsminister for første gang i 1981, var det 21 år siden Sirimavo Bandaranaike hadde tatt over samme posten på Sri Lanka. Både Brundtland og Bandaranaike regjerte tre ganger og omtales som landsmødre. Foto: wikicommons

 

Som første kvinne i en lang rekke stillinger og verv, nasjonalt og internasjonalt, har hun markert seg som en sterk og engasjert forkjemper for kvinners og barns rettigheter. Hun var til stede under FNs første kvinnekonferanse i Mexico by i 1975, og ved tilsvarende arrangement i Nairobi i Kenya i 1985 og i Beijing i 1995.

 

Tre veier

 

«Det politiske lederskapet over hele verden er og har alltid vært dominert av menn. Hva har skjedd når mønsteret brytes, og den valgte eller utpekte statslederen er en kvinne? Har samfunnets normer endret seg, levestandarden blitt bedre, politikken blitt mer representativ? Og når det er en kvinne og ikke en mann som er toppleder, spiller det noen rolle for beslutningene som blir tatt, og politikken som føres?»

 

På leting etter svar på disse spørsmålene, tar boka for seg bakgrunnen, livsløpet og den politiske karrieren til de 73 kvinnene som har vært statsledere i 53 land etter andre verdenskrig og fram til 2010. Ulike fellestrekk listes opp når Skard oppsummerer hva som lå til grunn for at dette var kvinner som fikk makt. Et av fellestrekkene er at en overvekt av kvinnene, en tredjedel, kom til makten under krevende forhold. Ualminnelige tilstander og dårlige økonomiske tider er noe som går igjen.

 

Et annet aspekt som vektlegges, er begivenhetene som lå forut for at kvinnene kom inn i maktposisjoner. Basert på forsker Francine D’Amicos beskrivelser av kvinnelige statslederes tre veier til makt, skisser Skard opp tre reviderte Joyce Bandakarakteristikker, nemlig: «Stedfortredere», «innsidere» eller «outsidere».

 

Skard mener man kan se trender hos ulike land i bruk av disse modellene.

 

PRESIDENT: 7. april tok administrasjonsutdannede Joyce Banda (62) over som ny president i Malawi. Foto: DFID – UK Department for International Development

 

«Veiene til makt varierte fra region til region. Asia og Latin-Amerika var de eneste regionene med stedfortredere, men til gjengjeld var det ingen outsidere. At det fantes stedfortredere, hang sammen med familiens og elitens betydning i samfunnet, noe som gjorde at slekter kunne utøve stor makt. Turbulente og voldelige omveltninger spilte også inn. I Asia var det bare to kvinner som fikk politiske toppverv uten å være stedfortredere, og de hadde verv av begrenset betydning. I Latin-Amerika var stedfortredere og insidere omtrent jevnt fordelt.»

 

Tallet på valgte kvinnelige statsledere økte fra 8 i 2005 til 17 i 2012. I 2010 kom fire, nye kvinnelige ledere til makten: Julia Gillard i Australia, Mari Kiviniemi i Finland, Iveta Radičová i Slovakia og altså Persad-Bissessar i Trinidad og Tobago. Og siden den gang har både Brasil, Peru, Mali, Thailand, Danmark, Sveits, Guinea og Malawi fått kvinnelige statsledere.

 

Antallet kvinner som har kommet til makten har økt kraftig de siste 30 årene, noe som blant annet har en sammenheng med demokratiserings- og sekulariseringsprosessene. Men samtidig er en trend at mange kvinner kommer lettere til makten der man har flere enn ett statsoverhode, som i delingen mellom president og statsminister. Skard påpeker at mange kvinner i praksis ikke nødvendigvis gjennomfører en annerledes politikk enn sine mannlige politikere:

 

Viktige utgivelser

 

Skards bok Maktens kvinner kan bidra til å endre nordmenns syn på kvinner med innvandrerbakgrunn, tror Fakhra Salimi. Hun er leder for MIRA- Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn.Indira Gandhi

 

PRESIDENT: Indira Gandhi (1917-1984) ble regjeringssjef i India i 1966. FOTO: wikicommons

 

– Boka kan bidra til å endre synet på kvinner fra den tredje verden, som har fostret de første kvinnelige politiske lederne. Mens kvinnelige ledere i Europa kom relativt sent, var det i Asia de første kvinnelige lederne kom til makten. Det er viktig at historien vinkles fra et kvinnekamp-perspektiv og viser kvinner som besluttsomme og sterke politiske aktører, sier Salimi til Ny Tid.

 

Hun håper også at boka kan fungere som en inspirasjonskilde for den oppvoksende generasjonen kvinner.

 

– Mange kvinner i maktposisjoner har skrevet sin biografi, og mange kvinner har det blitt skrevet biografier om. Med denne boka får vi en samlet dokumentasjon over de kvinnelige lederenes bidrag i politikken. Jeg tror en slik bok kan være en inspirasjon for unge kvinner i dag. Et fellestrekk for disse, er nok at de tar likestilling som en selvfølge. Det finnes jo heller ikke mange dokumentarbøker om kvinnelige ledere. I Norge savner jeg god, dokumenterende litteratur som forteller om kvinner, kvinners historie, og deres kamper, påpeker Salimi. ■

 

 

 

– Endre begrepene!

Torild Skard ønsker et oppgjør med likestillingsbegrepet.

 

AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN carima@nytid.no

 

Aktuell. – Ved å si at vi har «likestilling», tilslører vi forskjellene som faktisk finnes i dag. «Likestilling» er et svært uklart begrep med varierende mening. Ofte blir det tolket som mekanisk likebehandling av kjønnene. Men kvinner og menn er forskjellige på ulike måter. Utfordringen er hvordan forskjellene skal håndteres, slik at kvinner og menn likevel får samme respekt og verdi, makt og ressurser. Jeg tror vi må endre holdninger og kultur.

 

Det sier Torild Skard, aktuell med den forskningsbaserte boka «Maktens kvinner» 21. mai.

 

– Hva mener du er de største utfordringene her til lands?

 

– Norske myndigheter er glad i å kalle Norge for «likestillingslandet». Men selv om vi har kommet lengre enn mange andre land, finnes det store forskjeller. Den norske makteliten består fortsatt i all hovedsak av menn, og kvinners inntekt ligger gjennomgående betydelig lavere enn menns. Vi har ikke oppnådd rettferdighet mellom de to kjønnene ennå.

 

– Så hva skal til for å bedre situasjonen?

 

– Landene må få kvinnevennlige demokratier. Her til lands bør vi få en valglov som er bedre for kvinner. Videre trengs handlekraftige stater som kan fremme sosial likhet, og de sosiale og økonomiske ulikhetene må bli mindre. Den politiske kulturen må sikre at kvinner kan fremme sine interesser på linje med menn. Spesielt må fokus rettes på mediene og de politiske partiene, sier Skard.

 

Overrasket

 

Skards gjennomgang viser viktigheten av at landene overholder FN-konvensjoner, samt fordelene ved sterke kvinnebevegelser. Samtidig påpeker at også ulik valgsystemer spiller inn på hvorvidt kvinner klarer å ta over regjeringsmakten eller ikke.

 

– Der det bare velges én representant til parlamentet i hver krets, er det mye vanskeligere for kvinner å komme med, enn der det er listevalg. Dette fordi er en utbredt oppfatning verden over at folk har mindre tillit til kvinnelige enn til mannlige ledere, sier Skard.

 

– Men hvordan har det politiske landskapet blitt påvirket av at kvinner kom til makten?

 

– Kvinnelige ledere fikk ofte begrenset makt. Men jeg oppdaget at de likevel ofte fikk gjort mer for kvinner enn jeg hadde forventet. De kunne styrke kvinners helse og utdanning eller gi kvinner viktige stillinger, som statsråder. Men bildet er svært variert. For å fremme kvinneinteresser på en aktiv måte, må kvinnelige ledere selv være innstilt på det og ha en maktbase blant folk som krever styrking av kvinners stilling. Det er kvinnelige politikere som i all hovedsak fremmer kvinnesaker, ikke menn, avslutter Skard. ■

 

 

Bokutdrag fra Maktens kvinner:

 

«Kjøkkenkvinne» til topps

 

Sirimavo Bandaranaike (1916-2000):

 

«Det vakte oppsikt da en kvinne plutselig tradte fram som statsminister på Ceylon i 1960. Nyheten gikk verden over. Det vil si: den spredte seg i den engelskspråklige verden. Ceylon hadde inntil nylig vært britisk koloni.Sirimavo Bandaranaike

 

I Norge var utenriksdekningen så darlig at det gikk nesten et år før jeg ble klar over hva som hadde skjedd. Da ble statsministeren omtalt i en norsk avis, fordi hun deltok på en Samveldekonferanse i Storbritannia.

 

Som mange andre reagerte jeg umiddelbart med vantro. En kvinnelig statsminister – var det mulig? Og så på Ceylon? Ikke et industrialisert land med utbygd demokrati, men en fattig øy i Asia som ganske nylig hadde blitt selvstendig! Det kriblet nedover ryggen av spenning og fryd. Men det skulle ga mange år før jeg fikk vite hva damen foretok seg som toppolitiker. De vestlige byråene som bestemte hvilke nyheter vi fikk, var ikke særlig interessert verken i utviklingsland eller damer.

 

I Storbritannia var folk både entusiastiske og skeptiske. Noen ønsket en kvinne velkommen i styre og stell. Suffragettenes drøm var plutselig blitt til virkelighet. En London-avis mente vi måtte finne opp et nytt ord: «statskvinne» i stedet for statsmann.

 

Men kunne en kvinne som Sirimavo Bandaranaike fylle stillingen? Hun var jo blitt valgt på grunn av sin mann. Aldri før hadde noen kommet til makten i en flom av tårer. Hvem sto bak henne og trakk i trådene? På hjemmebane avfeide motstanderne henne som utelukkende en «kjøkkenkvinne». Til dette repliserte hun:

 

«En kvinnes plass er overalt og hvor som helst der plikten krever at hun skal være, også i hennes eget kjøkken!» (…)

 

Hvordan kunne det ha seg at Sirimavo Bandaranaike brøt det vanlige kjønnsrollemonsteret og ble Ceylons statsminister ikke bare én, men tre ganger og en av landets viktigste politiske ledere? «Den gråtende enken» ble hun kalt da hun reiste rundt i sine hvite sørgeklær og agiterte i det daværende Ceylon (seinere Sri Lanka) i 1959. Vestlige aviser brakte bilder av en blek kvinne med mørke skygger under øynene og kunne rope at hun var både «vellystig» og «forførende». Fru B., som folk kalte henne, var et særsyn da hun kastet seg ut i politikken…» ■

 

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 18.05.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL