Kvinnelige kontraster på Berlinalen 

Den tankevekkende virkeligheten i Javisha Patels kortfilm Circle står i skarp kontrast til livet i bomullsplukkende Alabama, slik det skildres i Maris Currans kortfilm While I Yet Live. 

Young er fast kritiker for Modern Times Review

For ikke så lenge siden var dokumentarer flest kortfilmer, og de fleste kortfilmer var dokumentarer. Berlins internasjonale filmfestival, Berlinalen, introduserte Gullbjørnen for beste kortfilm under dens sjette utgave i 1956, og de første tretten vinnerne var alle dokumentarer.

Nesten femti år senere har situasjonen definitivt endret seg. På den sekstiåttende utgaven av den enormt populære festivalen, som gikk fra 15. til 25. februar i år, konkurrerte 22 kortfilmer om Gullbjørnen – 13 av dem fiksjonsfilmer. Men selv denne ratioen ble overgått i kategorien for spillefilmer, hvor bare en av de 19 utfordrerne kunne klassifiseres som en dokumentar.

Av de 21 regissørene som deltok i Gullbjørnens spillefilmkonkurranse, var fire kvinner. Blant kortfilmene var imidlertid kjønnsbalansen enda bedre: 9 av 24 var kvinner. Blant de beste var Jayisha Patels Circle og Maris Currans While I Yet Live – to dokumentarer som direkte og kraftfullt tar for seg kvinnelige erfaringer og skildringer.

I hvert tilfelle tar regissørene i bruk kortfilmformatet, men filmene – som varer i omtrent et kvarter – kunne enkelt utgjort grunnlaget for konvensjonelle spillefilmer. De to bidragene inntar allikevel forskjellige, men like gode tilnærminger til deres valgte mediums begrensede omfang og lengde.

Denne beskjedne, nedtrykte unge kvinnen har blitt utsatt for voldtekt, tilsynelatende i regi av sin egen bestemor.

Circle – misbruk over generasjoner i India. Javisha Patel ble født i London i 1987, og med bakgrunn fra filmstudier på Cuba laget hun både A Paradise (2014) samt Adentro (2015) på den karibiske øya
– begge nominert til Gullbjørnen.

En kommisjon fra Al Jazeera samme år resulterte i Power Girls – en beretning om Indias «Female Red Brigade». Bevegelsen er en urban anti-voldtektsbevegelse i Lucknow, den dynamiske hovedstaden i den nord-indiske delstaten Uttar Pradesh (UP).

Circle representerer en logisk utvikling fra Power Girls. Patel beveger seg fra det urbane sentrum i UP – Indias mest befolkede område med omtrent 200 millioner innbyggere – til en avsidesliggende landsby nordøst i delstaten.  Her er fokus lagt på en enkel landsby og familie, ja, faktisk på en enkelt tenåringsjente: Kushbu. Hun er i ferd med å giftes bort til en mann hun knapt har møtt og som hun ikke kjenner.

Gjennom bruddstykker av overhørt dialog («de bandt et skjerf over munnen min») blir det klart at denne beskjedne, nedtrykte unge kvinnen har blitt utsatt for voldtekt – tilsynelatende i regi av sin egen bestemor.

Med sine tre kapitler – desember, februar og april – fanger den 14 minutter lange Circle et sublimt vakkert vinterlandskap omgitt av en truende stillhet. De disige skogene utgjør et taust bakteppe for en historie om utnyttelse og undertrykkelse over generasjoner
– en historie som er desto mer gripende og opprørende på grunn av den saklige, lavmælte måten den fortelles på.

Voldtekt av kvinner hver time. Patel avstår fra regisserende kommentarer og setter i stedet kvinnene og jentenes avmålte stemmer i sentrum. Som fanger i et tradisjonelt patriarkalsk samfunn hvor fysisk avstraffelse og tilfeldig vold er normen, har de akseptert sin triste skjebne, som de i stedet betrakter som en naturlig del av livet: («Hvis de har lyst til å slå deg, skal de få gjøre det.») Lidelsen videreføres fra menneske til menneske – eller i dette tilfellet, fra kvinne til kvinne. Kushbus bestemor «forventer at hennes barnebarn vil lide, det er bare slik det er.»

Slik går sirkelen rundt og rundt, voldelig, stillfarent og uten ende. I filmens støyende sluttscene finner Kushbus bryllup sted – de nervøse blikkene hun retter mot kamera i løpet av den innfløkte seremonien, bringer tankene hen til et hjerteskjærende ubehjelpelig dyr i fangenskap.

Patels film er opplagt ment som en øvelse i å vekke folks bevissthet, parallelt med arbeidet som utføres av NGO’er for å opplyse om, og dermed også utrydde, «voldtektskulturen» som berører både Uttar Pradesh og nasjonen ellers.

Ifølge Indias National Crime Records Bureau (NCRB) ble over 10 000 barn voldtatt i 2015; dette sjokkerende tallet ble mer enn doblet det følgende året, og i mange av sakene ble også ofrene myrdet.

Som avisen First Post rapporterte i januar, «bekrefter tall fra NCRB at med 164 rapporterte voldtekter hver dag, blir en kvinne voldtatt hver time i India.» Ifølge artikkelen ender et økende antall av voldtektene med drap. Det er i tillegg store mørketall og regjeringen viser liten vilje til å reversere denne ødeleggende tendensen.

While I Yet Live –  tekstilkunst i Alabama. På omtrent samme breddegrad som Uttar Pradesh, men omtrent 13 000 kilometer lenger vest, finner vi den lille landsbyen Boykin i Alabama (med en liten befolkning på 116 mennesker) som utgjør rammen i Maris Currans gripende miniatyrportrett While I Yet Live.

Curran er en California-basert filmskaper hvis arbeid omfatter både fiksjon- og dokumentarfilm; hennes debut innen fiksjonssjangeren, Five Nights in Maine med David Oyelowo, hadde premiere i Toronto i 2015. Hun regisserte og produserte While I Yet Live, et 15 minutter-langt møte med en gruppe afrikansk-amerikanske tekstilkunstnere og deres bemerkelsesverdige håndarbeid. Filmen fremstår som en rungende hyllest til kvinnelig solidaritet og matrilinære tradisjoner.

Mens bestemoren i Circle fremstår som en uhyggelig og taus skygge som henger tungt over hennes brutaliserte barnebarn, snakker de muntre damene i While I Yet Live med kjærlighet om sine kvinnelige forfedre: «Bestemor lærte meg hvordan man kvilter [en form for lappeteknikk],» sier en av dem gledesstrålende.

Lidelsen videreføres fra menneske til menneske – eller rettere sagt, fra kvinne til kvinne. 

Disse kvinnene – de fleste av dem i sytti- og åttiårsalderen – utstråler en nærmest salig ro, som delvis stammer fra den genuine stoltheten de føler over arbeidet sitt; kviltene fra «Gee’s Bend» (det lokale navnet for Boykin) har vært gjenstand for nasjonal og internasjonal oppmerksomhet som eksempler på sann folkekunst, spesielt etter en utstilling ved Whitney Museum på Manhattan i 2002.

Kontrasterende virkeligheter. «I generasjoner», skrev Michael Kimmelman i The New York Times’ anmeldelse av utstillingen på Whitney, «har kvinner fra The Bend videreført en innfødt stil for geometriske mønstre ut av […] hva enn som fantes for hånden, hvilket aldri var mye. Resultatet er noen av de mest mirakuløse verkene i moderne amerikansk kunst.»

Som Curran subtilt indikerer, var ikke dette bomullsplukkende hjørnet av Alabama immunt mot den råskapen og turbulensen som førte til borgerrettsbevegelsens gjennombrudd på 1950-tallet. «Det er ok nå», bemerker en av kvinnene, «men ikke slik det skal være!»

I en film som hyller kvinnenes evne til å uttrykke seg selv gjennom sin tekstilkunst, gir Curran dem rikelig med rom til å snakke – og endog synge sammen i en oppløftende polyfoni i kortfilmens sluttscene. Fellesskapets kraft er håndgripelig til stede her, og i dette varmet lyset blir fraværet av noe tilsvarende i Circles og i Uttar Pradesh enda mer tydelig.

---
DEL