Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

I en tid der fysiologiske forklaringer på menneskelig handling regjerer, har Peter Sloterdijk skrevet en viktig roman. 

42524Den tyske filosofen og kulturteoretikeren Peter Sloterdijk har overraskende nok valgt den erotiske brevromanen for sin siste utgivelse med tittelen Schelling-prosjektet. Dette er hans andre roman; den første, Det magiske treet fra 1985, handlet om psykoanalysens røtter i mesmerismen på 1700-tallet.

Peter Sloterdijk: Das Schelling-Projekt
Suhrkamp Verlag, 2016

Handlingen er kort fortalt at fem akademikere bestemmer seg for å søke det tyske forskningsrådet om midler til et utviklingsteoretisk prosjekt som skal studere kvinnens orgasme. De får avslag, og brevveksler så om en blanding av egne erotiske erfaringer og allmenne synspunkter på seksualiteten og forskningsprosjektet som har den parodiske tittelen:

«Mellom biologi og humanvitenskaper: Om problemet vedrørende selvstendiggjøringen av en forøket kvinnelig seksualitet på vei fra hominid-hunnene til homo-sapiens-kvinnen ut fra et evolusjonsteoretisk synspunkt med stadig hensyntagen til den tyske idealismens naturfilosofi.»

Den tverrfaglige forskningsgruppen består av Peer (ikke Peter!) Sloterdijk, Kurt Silbe, Desiree zur Lippe, Beatrice von Freygel og Guido Mösenlechzner. Ett av utgangspunktene er at orgasmeforskningen har stått stille siden Masters & Johnson og Hite-rapporten. Disse forskerne anklages for å være hard core positivister, «lysår unna et ståsted ut fra hvilket man hadde kunnet stille interessante spørsmål».

Mysterium. Mannlig orgasme er lett å forklare funksjonalistisk og evolusjonsbiologisk ut fra artens reproduksjon: Det er en åpenbar sammenheng mellom orgasmen og det å føre genene videre. Kvinnens orgasme er vanskeligere å forklare: Her synes ikke orgasmen å ha noen klar funksjon, siden egget jo blir befruktet gjennom mannens utløsning enten kvinnen har orgasme eller ikke. Og enda vanskeligere er det å forklare at kvinnens seksuelle lyst øker etter klimakteriet. Siden kvinnens orgasme er problematisk ut fra et evolusjonsbiologisk perspektiv, ser Sloterdijk en åpning for humanvitenskapene, i dette tilfellet Schellings filosofi.

Forbindelsen til Schelling er ikke lett å få tak i, og er heller ikke særlig utarbeidet. Sloterdijk har klare allusjoner til Schellings avhandling Om menneskets frihet (1809), som finnes i norsk oversettelse med et langt og lærerikt forord av Jan Erik Ebbestad Hansen. Schelling tolket naturhistorien som åndens utviklingshistorie. I Den transcendentale idealismens system (1800) satte Schelling kunsten som det høyeste uttrykk for menneskeånden, som en syntese av bevissthet og ubevissthet, natur og ånd. Refleksjonen over orgasmens rolle i evolusjonsbiologien utløser kreativiteten til Sloterdijks romanpersoner. Kunstnerisk utfoldelse og frisetting av seksuelle energier hos akademikerne blir en slags utopisk syntese av natur og ånd. Kvinnens orgasme blir et naturhistorisk høydepunkt, evolusjonens hemmelige mål.

Den tyske kritikken. Mottakelsen i Tyskland av Sloterdijks bok har vært blandet. Enkelte har tatt tak i egennavnene: Guido Mösenlechzner kunne for eksempel vært kunstnernavnet til en pornostjerne. (Hverken det tyske ordet «Möse» eller det tilsvarende norske «fitte» står oppført i Gerd Paulsens tysk-norske og norsk-tyske ordbok fra 2011 [5. utgave], utgitt på Kunnskapsforlaget.) Universitetsromanen og dermed også en vitenskapskritisk forskningsparodi som denne har en svak tradisjon i Tyskland, sammenliknet med England og USA. For ikke å bli betraktet som useriøs, hadde nok Sloterdijk gjort lurt i å droppe de seksualiserte navnene, som romanen helt fint hadde klart seg uten.

Kvinnens orgasme blir et naturhistorisk høydepunkt, evolusjonens hemmelige mål.

Andre har plassert boken innenfor sjangeren filosofisk pornografi. Forskningen til Robert Darnton (f. 1939) på forbudte bestselgere i Frankrike de 20 siste årene før revolusjonen har vist at sjangeren var utbredt. I The Forbidden Best-Sellers of Pre-Revolutionary France (1996) fant Darnton over 700 pornografiske bøker mellom 1769 og 1789. De ble smuglet inn fra Sveits og Holland. Darnton har et eget kapittel om filosofisk pornografi, en sjanger som også ble benyttet av kjente forfattere som Diderot og – selvsagt – Marquis de Sade. Det er i denne tradisjonen Sloterdijk innskriver seg.

Blinkskudd. Er boken et uttrykk for en forsinket «sexual revolution» fra en gammel 68-er? Noen anklager Sloterdijk (f. 1947) for å skrive gammelmannsprosa («Altherrnprosa»). Han blir mistenkt for å være en dirty old man som prøver å piffe seg opp ved å skrive filosofisk pornografi, en sjanger som også har tradisjon i Tyskland. Markus Schwering trekker i Berliner Zeitung imidlertid parallellen til Friedrich Schlegels brevroman Lucinde (1799), som vakte skandale da den kom ut. Og Schelling forelsket seg jo i Schlegels hustru, som han siden ble gift med. Mange kritikere leser boken som vitenskapskritikk, men er usikker på hvem satiren treffer, som for eksempel Jens Jessen i Die Zeit. Alexander Solloch slaktet boken på NDR: en kjedelig roman med pratsomme akademikere på tomgang. Det samme gjorde Stefan Cartier på Radio Bremen. Elke Schmitter i Der Spiegel var heller ikke nådig. Under tittelen «Kvinnen som herrevits» konstaterer hun at Sloterdijk nå truer med å bli mer beryktet enn berømt. Hun setter ham inn i tradisjonen av modne menn som på en snakkesalig måte pånøder publikum sine erfaringer om kvinnelig seksualitet: de Sade, Schnitzler, Casanova, Houellebecq, Philiph Roth og Henry Miller.

Denne typen kritikk demonstrerer i virkeligheten sin egen kunnskapsløshet. Ingen av anmeldelsene viser noen som helst kjennskap til debatten om kvinnelig orgasme og menneskets utviklingshistorie innen evolusjonsbiologien og vitenskapsteorien. Til tross for at Sloterdijks vitenskapsparodi er eksplisitt tverrfaglig, er kritikernes referanser utelukkende skjønnlitterære. Begynner «das Land der Dichter und Denker» å sakke akterut intellektuelt? De som har fulgt med i den evolusjonsbiologiske fagdebatten, ville sett at Sloterdijk igjen har truffet blink med valg av tema.

Debatten om kvinnelig orgasme. De siste fem årene har kvinnelig orgasme vært diskutert i tidsskrifter som Feminist Review, Biological Philosophy, Animal Behaviour, Journal of Sexual Medicine, Evolution and Human Behavior og Hormones and Behavior.

Elisabeth A. Lloyds bok The Case of the Female Orgasm: Bias in the Science of Evolution (2005) førte til en ekstensiv debatt i fagtidsskriftene som fortsatt pågår med full styrke. Lloyd kritiserte antakelsen om at man kunne forklare orgasmen funksjonalistisk, det vil si at den øker fertiliteten eller sørger for suksess med reproduksjonen. Forklaringene modellerte dessuten urettmessig kvinnelig seksualitet på den mannlige, ifølge Lloyd. Utgangspunktet for Lloyds bok var at forskningen på kvinnelig orgasme var drevet av «bias», det vil si ut fra ideologiske paradigmer eller forestillinger. Og det er jo nettopp på dette punktet Sloterdijk setter inn støtet!

Kvinnelig orgasme blir en parallell til brystvorter hos menn. Hvorfor har menn brystvorter? Fordi kvinnene har det.

Hun nevnte 21 evolusjonistiske forklaringer på den kvinnelige orgasmen, som grovt sett faller i tre forskjellige kategorier: forklaringer ut fra fordelen ved pardannelse, valg av partner og ut fra økt fertilitet. Desmond Morris fremholdt i Den nakne ape (1967) seleksjonsfortrinnene ved pardannelse. Orgasmen var belønningen som holdt paret sammen. Lloyd kritiserte Morris for å anta en høyere korrelasjon mellom samleie og kvinnelig orgasme enn det empirisk er dekning for. Seleksjonsteoriene hevdet at kvinnelig orgasme oppmuntrer til gjentatt sex med menn av høy kvalitet som øker avkommets overlevelsessjanser. Fertilitetsteoriene påstår at kvinnelig orgasme forsterker fysiologiske prosesser som fremmer transporten av sæden til kvinnens egg, en slags sugeeffekt som trekker sæden fra vagina til uterus.

Lloyd forklarte i stedet kvinnelig orgasme ut fra en ikke-adaptiv modell som opprinnelig ble fremmet av D. Symons i The Evolution of Human Sexuality (1979). Den kvinnelige orgasmen har ingen viktig adaptiv funksjon, men er bare et biprodukt av den evolusjonsprosessen som har skapt den utviklingsmessig sett viktige mannlige orgasmen. Kvinnelig orgasme blir dermed en parallell til brystvorter hos menn. Hvorfor har menn brystvorter? Fordi kvinnene har det.

I tidsskriftet Animal Behaviour tok den australske forskeren Brendan P. Zietsch og hans finske kollega Pekka Santtila i 2011 et oppgjør med biproduktsteoriene om kvinnelig orgasme. Undersøkelsen var basert på et stort antall finske tvillinger, både eneggende (864), og ikke-eneggede av samme (2287) og motsatt kjønn (1803). Hvis det er slik at kvinnens orgasmefunksjon bare opprettholdes gjennom seleksjon av den mannlige orgasmefunksjonen, så vil man kunne predikere en sterk korrelasjon på orgasmefunksjonen til søsken av motsatt kjønn. Zietsch og Santtila fant ingen slik korrelasjon, og hevdet at det fortsatt er mulig at den kvinnelige orgasmen har en adaptiv funksjon adskilt fra mannens orgasme.

Mer forskning. Avvisningen av én forklaringsmodell gjør likevel ikke at kunnskapen om temaet har blitt større. Zietsch og Santtila konkluderte med at «den evolusjonære basisen for kvinnelig orgasme både er viktig og ukjent, noe som gjør den til et primært mål for fremtidig forskning». Innspillet utløste en kritikk fra Lloyd og et tilsvar fra Zietsch og Santtila. I en undersøkelse fra 2014 i Journal of Sexual Medicine fant Lloyd, Garcia, Wallen og Fischer at det er signifikante variasjoner i orgasme for kvinner når det gjelder seksuell orientering, men ikke for menn. Orgasmeprosenten for kvinner lå på 61,6 prosent for heterofile, for lesbiske på 74,7 prosent. De konkluderte med at kvinner, uavhengig av seksuell orientering, har mindre forutsigelige og mer varierte orgasmeerfaringer. Sammen med orgasmevariasjonen knyttet til kvinners seksuelle orientering, inviterer dette til mer forskning, konkluderer de.

Det er i denne konteksten Sloterdijks innspill må forstås. Evolusjonsteorien, sosiobiologien og hjerneforskningen trenger vitenskapskritikk, og det har Sloterdijk gitt oss i denne parodiske brevromanen. Dette er kjærkomment og høyst nødvendig, siden hjernefysiologiske og biologiske forklaringer på menneskelig handling nå sprer seg som om positivismekritikken aldri har eksistert. Her gjelder det å slå tilbake! En litteraturvitenskap som fornekter filosofiske problemstillinger til fordel for den egne fagtradisjonens teoriløse praksis, står ytterst dårlig rustet til å møte bøker som Sloterdijks siste roman. Når kritikerne nedvurderer boken ut fra denne kunnskapsløsheten, sier det mest om deres egne fordommer.

DEL