Kvinner som er slektninger, partnere eller også militante medlemmer av den politiske venstrebevegelsen March Patriotica, der 112 medlemmer har blitt drept de siste fire årene, deltar her på en nattgudstjeneste «For life and peace» i San Francisco-kirken i Bogota 18 mars, 2016. AFP PHOTO / GUILLERMO LEGARIA

Kvinnekampen og veien mot fred


Den seksualiserte volden rettet mot kvinner har utgjort en stor del av konflikten i Colombia. Likevel var kvinner underrepresentert ved forhandlingsbordet.

Email: lina.alvarez.reyes@gmail.com
Publisert: 2016-10-13

 

Det ble en gigantisk nedtur. Søndag den 2. oktober skulle vi endelig få se Colombia stemme over en historisk fredsavtale. Rundt 200 norske og colombianske deltakere samlet seg på kulturtilstelninger, arrangert av blant annet Støttegruppen for fred i Colombia og den multikulturelle foreningen Tayawik. Jeg er selv colombianer, så dette var det viktig for meg å delta på. Her skulle vi få feiret innsatsen som er gjort for freden i landet. Vi danset i timevis, spiste og konverserte til trommens rytmer. Både klemmer og optimisme ble delt. For det er slik colombianere flest er, de danser sine frustrasjoner og synger sin sorg. Vi var sikre på et flertall for fredsavtalen. Det kunne ikke slå feil, freden var den eneste utveien.

Resultatet kom som et slag i magen: 50,22 prosent stemte nei. Jeg kjente sinne, sorg og skuffelse. Mitt eget folk, det colombianske folket, stemte imot fredsavtalen. Selv om det nå diskuteres hva slags betydning avstemningen kommer til å ha rent politisk og juridisk, er det ingen tvil om at landet står i en spagat. For hva nå? Mens regjeringen har invitert alle partene til krisemøter, står vi som har kjempet for fred og rettferdighet igjen, sjokkerte tilbake, og med mange spørsmål rundt hva som nå skal skje.

Hva med ofrene? Min første tanke da valgresultatet ble klart, var at folket har vendt ryggen til krigens ofre. Det er tydelige mønstre i stemmegivningen. De som har kjent krigen tett på kroppen, stemte ja, mens bybefolkningen som har opplevd krigen på avstand, stemte nei. Ofrene ga sin stemme, og ingen hørte på dem.

I Miraflores i Guaviare stemte 85 prosent for et ja og 14 prosent for et nei. I Valle del Guamuez i Putumayo stemte 86 prosent ja og 13 prosent nei. I Bojaya i Choco var det 96 prosent som stemte ja, og 4 prosent som stemte nei. Sistnevnte er et sted der FARC-geriljaen og de paramilitære styrkene kjempet om kontroll over området og tvang tusenvis av mennesker på flukt.

Abonnement halvår kr 450

De paramilitære hadde en liste med navn på kvinner de endte opp med å torturerte og drepe – flertallet var ledere i området, og flertallet var mødre.

Kvinnene krigens store tapere. I et land hvor likestillingen er i krise, har den seksualiserte volden utgjort en stor del av konflikten. Menns vold mot kvinner i krig er en velkjent krigsstrategi. Kvinner har kjent krigen på kroppen i form av voldtekter og grove fysiske nedverdigelser. Massakren på Bahía Portete er …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)