Kvinnekampen og veien mot fred

Den seksualiserte volden rettet mot kvinner har utgjort en stor del av konflikten i Colombia. Likevel var kvinner underrepresentert ved forhandlingsbordet.
Kvinner som er slektninger, partnere eller også militante medlemmer av den politiske venstrebevegelsen March Patriotica, der 112 medlemmer har blitt drept de siste fire årene, deltar her på en nattgudstjeneste «For life and peace» i San Francisco-kirken i Bogota 18 mars, 2016. AFP PHOTO / GUILLERMO LEGARIA
Avatar
Email: lina.alvarez.reyes@gmail.com
Publisert: 13.10.2016

 

Det ble en gigantisk nedtur. Søndag den 2. oktober skulle vi endelig få se Colombia stemme over en historisk fredsavtale. Rundt 200 norske og colombianske deltakere samlet seg på kulturtilstelninger, arrangert av blant annet Støttegruppen for fred i Colombia og den multikulturelle foreningen Tayawik. Jeg er selv colombianer, så dette var det viktig for meg å delta på. Her skulle vi få feiret innsatsen som er gjort for freden i landet. Vi danset i timevis, spiste og konverserte til trommens rytmer. Både klemmer og optimisme ble delt. For det er slik colombianere flest er, de danser sine frustrasjoner og synger sin sorg. Vi var sikre på et flertall for fredsavtalen. Det kunne ikke slå feil, freden var den eneste utveien.

Resultatet kom som et slag i magen: 50,22 prosent stemte nei. Jeg kjente sinne, sorg og skuffelse. Mitt eget folk, det colombianske folket, stemte imot fredsavtalen. Selv om det nå diskuteres hva slags betydning avstemningen kommer til å ha rent politisk og juridisk, er det ingen tvil om at landet står i en spagat. For hva nå? Mens regjeringen har invitert alle partene til krisemøter, står vi som har kjempet for fred og rettferdighet igjen, sjokkerte tilbake, og med mange spørsmål rundt hva som nå skal skje.

Hva med ofrene? Min første tanke da valgresultatet ble klart, var at folket har vendt ryggen til krigens ofre. Det er tydelige mønstre i stemmegivningen. De som har kjent krigen tett på kroppen, stemte ja, mens bybefolkningen som har opplevd krigen på avstand, stemte nei. Ofrene ga sin stemme, og ingen hørte på dem.

I Miraflores i Guaviare stemte 85 prosent for et ja og 14 prosent for et nei. I Valle del Guamuez i Putumayo stemte 86 prosent ja og 13 prosent nei. I Bojaya i Choco var det 96 prosent som stemte ja, og 4 prosent som stemte nei. Sistnevnte er et sted der FARC-geriljaen og de paramilitære styrkene kjempet om kontroll over området og tvang tusenvis av mennesker på flukt.

De paramilitære hadde en liste med navn på kvinner de endte opp med å torturerte og drepe – flertallet var ledere i området, og flertallet var mødre.

Kvinnene krigens store tapere. I et land hvor likestillingen er i krise, har den seksualiserte volden utgjort en stor del av konflikten. Menns vold mot kvinner i krig er en velkjent krigsstrategi. Kvinner har kjent krigen på kroppen i form av voldtekter og grove fysiske nedverdigelser. Massakren på Bahía Portete er et godt eksempel på hvor grusomt dette krigsaspektet har vært: Nærmere 40 paramilitære inntok landsbyen. De hadde en liste med navn på kvinner de endte opp med å torturerte og drepe – flertallet var ledere i området, og flertallet var mødre. De paramilitære styrkene brant ned hus, gruppevoldtok unge jenter og andre kvinner, tagget ned vegger med seksuelle og kvinnefiendlige tegninger og tvang 600 Wayuu-indianere på flukt. Kvinner har altså vært et konkret mål. De har blitt utsatt for grove mishandlinger og menneskerettighetsbrudd. De har også mistet sine barn, sine menn og sin familie, og de har sett seg nødt til å flykte fra sine hjem og fra jorden sin, enten i frykt for at noe mer skulle skje, eller fordi de ble tvunget til det.

Veien videre. Jeg deler bekymringen til mange av Colombias kvinnesaksorganisasjoner og aktivister knyttet til hvordan regjeringen har håndtert forholdet til kvinnene og fredsprosessen. Kvinnene var underrepresentert ved forhandlingsbordet, og deres perspektiver og erfaringer ble dermed forbigått. Etter et stort press fra kvinneorganisasjoner, kvinnelige politikere og mange kvinner som var direkte berørt av krigen, ble det satt ned en egen kommisjon for kjønn. Målet var å ha med et kjønnsperspektiv.

Til tross for at prosessen har vært kritikkverdig, har jeg aldri vært i tvil om å støtte fredsavtalen i sin helhet. Vi i Unge Feminister var og er fortsatt en del av de mange aktørene og individene som kjemper for at fredsavtalen og freden skal seire.

Ofrene har hatt en viktig stemme under fredsforhandlingene. I løpet av mange år har enkeltkvinner og kvinnegrupper kjempet hardt for fred og rettferdighet. De har kledd seg i svart, de har marsjert i dagevis, de har holdt teaterforestillinger, konserter og flashmobs. Deres måte å håndtere deres vanskelig fortid som enker, alenemødre og storesøstre på, har vært beundringsverdig. De har vært gjennom en lang prosess hvor tilgivelse, helbredelse og rettferdighet har vært i fokus. Det er disse ofrene som i over 52 år har begravd sin døde, lett etter sine forsvunne, lengtet etter sine familier og flyktet fra sine hjem. Det er disse ofrene vi nå skal følge opp i etterkant av valgresultatet.

Kvinnekampen er ikke over. Regjeringen og forhandlingspartene har satt seg ned for å føre nye dialoger, og de som sørget for at flertallet stemte nei, må komme med forslag til hvordan de mener freden skal oppnås. Parallelt med dette har flere studenter og organisasjoner tatt til gatene for å protestere mot valgresultatene, for å vise sin støtte til freden og til ofrene.

Freden er målet, og freden kommer til å vinne. Det er budskapet fra store deler av landet, og det er en ambisjon vi deler. Ofrene skal forsette å kjempe for fred og rettferdighet, til tross for at de følte seg forbigått både under og etter fredsprosessen. Kvinnekampen er ikke over. Den har tvert imot fått nye muligheter for påvirkning og synliggjøring. Mens  valgresultatet fra den 2. oktober virkelig begynner å synke inn, skal vi prøve å finne nye utveier.

La oss håpe at vi ikke må se at flere begraves.


Lina M. Álvarez Reyes er talsperson for Unge Feminister.
lina.alvarez.reyes@gmail.com

Kommentarer