Kvinnefrigjøringens kulturhinder

Svenske Katrine Kielos vil snakke om voldtekt. Amerikanske Ariel Levy vil snakke om seksualitet. Begge mener vestlig kultur står mer i veien for kvinnefrigjøring enn noensinne.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hvor mange kvinner kjenner du som er blitt voldtatt? Som åpent har fortalt deg at jo da, de er blitt utsatt for voldtekt, i en mørk gate etter en bytur, bak en busk midtveis i en joggetur, på et slitent toalett på et like slitent utested, eller på det låste gutterommet til en klassekamerat etter en litt for fuktig fest? Hvor mange kvinner kjenner du som har sagt noe om smerten, frykten, fornedrelsen, ødeleggelsen? Ikke så mange, kanskje?

Man kunne tenke seg én årsak: Disse kvinnene finnes ikke. Det er ikke så mange som blir voldtatt, derfor snakker vi heller ikke så mye om det. Voldtekt er et marginalt problem som rammer noen stakkars uheldige, uforsiktige små.

Men så har vi statistikken, da. Undersøkelsene. Som viser at mellom 9.000 og 15.000 kvinner blir voldtatt hvert år. Men at bare ti prosent av dem anmelder voldtekten til politiet. Og at 90 prosent av dem igjen, opplever at saken henlegges. Én prosent av gjerningsmennene blir dømt.

«Vi må snakke om voldtekt». Dette er de første ordene i svenske Katrine Kielos debattbok Voldtekt & romantikk. En fortelling om kvinnelig seksualitet. Vi må snakke om voldtekt, skriver hun, og fortsetter med en hjerteskjærende detaljert skildring av en voldtekt. Fortalt i jeg-form beskriver hun hvordan kvinnen innser at det ikke engang er noen vits i å protestere – et nei ville vært helt uten betydning.: «Mine muligheter til å tale som en kvinne med rett til å bestemme over sin kropp var allerede borte når han med en hånd rundt håret mitt trykte hodet mitt ned mot gulvet og kjørte fire likegyldige fingre inn i det som en time tidligere hadde vært kroppen min.»

Kvinnen som «voldtektsbar»

Problemet, ifølge Kielos, er ikke mannen. Det er systemet. Kulturen. Kvinner voldtas fordi kulturen har definert det som en mulighet. Ikke gjennom lave straffer for voldtekter, ikke gjennom 90 prosent henlagte voldtektsanmeldelser, ikke gjennom en lusen prosent dømte voldtektsmenn. Men gjennom synet på kvinner og kvinnelig seksualitet. Kvinnen voldtas fordi hun er «voldtektsbar». «Jeg er så fryktelig god til å bli voldtatt», skriver hun.

Derfor snakker vi ikke om voldtekt. Vi nevner det, ja visst, vi diskuterer tall og statistikk og straff. Vi roper ut om selvforsvarskurs til kvinner, ber om gatelykter på mørke joggeruter, vi snakker om skjørtelengde og lavere inntak av alkohol, men vi snakker ikke om hva voldtekt er og hva voldtekt gjør. Hva som gjør en kvinne voldtektsbar. For det handler på ingen måte om dype utringninger. Det handler om kultur.

Vårt samfunn stiller forskjellige krav til manns- og kvinnekroppen. Mannskroppen skal være sterk, utholdende, potent og beredt til å nedkjempe farer. Kvinnekroppen skal være vakker, svak, myk, avhengig og redd for farer. Mannen skal erobre. Kvinnen skal erobres. Mannen skal se. Kvinnen skal bli sett. Fortsatt defineres kvinnen ut fra at mannen er normalen – kvinnen er hans motsetning – samt den utbredte oppfatningen at kvinnen er forpliktet til å være et godt eksempel for mannen, hevder Kielos. Hun skal lære ham at erotikk er bedre enn porno, oppdra ham i likestilte sengekrumspring, og innprente ham at myk, øm, kjærlighetserklærende elskov er langt å foretrekke framfor en kjappis foran speilet i gangen. Som Kielos skriver: «Kvinnen skal alltid stå for det mer forfinede. Det er hennes oppgave. Fortsatt.»

Det er ikke bare mannens feil. Kvinners eget syn på kvinnekropp og seksualitet er ifølge Kielos med på å opprettholde denne forestillingen – og dermed produsere voldtektsbare kvinner. Kvinner oppfatter seg selv som ansvarlige både for sin egen og for menns seksualitet. «Kvinner vet at voldtekt kan hende, og at det først og fremst er menn som voldtar.[…] Med hver eneste bevegelse er kvinnen bevisst hva som kan skje henne, og om det skulle skje henne, så vet hun at det kommer til å være hennes egen feil.» Det er jo det hun blir fortalt hele tiden, det er noe av det første hun blir advart mot: de mørke gatene, de skumle bilene, den store, farlige mannen. Over alt og på alle måter må hun passe seg. Ikke være på feil sted. Ikke gå alene i mørket. Ikke drikke for mye. Ikke danse for mye. Ikke le for høyt. Og all den redselen hun føler, all hennes forsiktighet og bevissthet om egen sårbarhet, øker bare risikoen for at det hun frykter mest av alt – å bli voldtatt – skal skje. Det at kvinner oppfatter sin egen kropp som svak, ubehjelpelig og sårbar, konstruerer og opprettholder kvinnelighet som noe som står i motsetning til styrke, mener Kielos. Få ting er så akseptert i samfunnet som kvinners redsel.

Forkledd feminisme

Kielos ønsker seg en kvinnestand som gjør opprør mot denne redselen. Kvinner som definerer seg og sin egen kropp som sterke. Som nekter å la seg defineres som voldtektsbare. Som ikke er så redde for å bli voldtatt at de sier ja og har sex i stedet. Og som ikke uten videre tar til seg det samfunnet har bestemt er kvinnelig seksualitet.

Her finner hun trolig en meningsfelle i amerikanske Ariel Levy, journalist i New York Magazine og forfatter av boka Feministsvin. Kvinner i en pornofisert kultur som gis ut på Cappelen Damm i begynnelsen av mars. Her tar hun et oppgjør med kvinnelig pornokultur forkledd som feminisme, et fenomen hun hevder er blitt så dagligdags at vi ikke lenger ser hvor skrudd det er.

Deler av boka baserer seg på en artikkelserie hun skrev i New York Magazine om det amerikanske mykporno-fenomenet Girls Gone Wild. Levy ble med filmteamet ut en helt vanlig helg – der målet er å filme unge jenter, ofte fulle, som stripper helt eller delvis foran kameraet. Filmene blir senere solgt kommersielt, og opphavsmennene tjener seg styrtrike. Jentene som blotter bryster, rompe eller underliv, får en t-skjorte eller caps med Girls Gone Wild-logoen som takk for titten. Enkelte ganger får de ikke engang det, effektene går i stedet til guttene som overtalte dem – eller presset dem, velg selv – til å strippe.

Levy intervjuet flere av jentene som blottet seg for kamerateamet. De stilte seg generelt sett uforstående til hennes syn om at dette var noe deres feministiske mødregenerasjon ville syntes var sjokkerende nitrist. I stedet framhevet flere av dem strippingen som morsom, sexy, opprørsk og frigjort.

Opprør mot hva? spør Levy. På hvilken måte er det å kle av seg for et mannlig blikk frigjort? Er det ikke det kvinner alltid har gjort? En av jentene hun snakket med, etter at hun nylig hadde simulert sex med to andre jenter foran kameraet, fortalte at det var som en refleks. De bare gjør det. Å løfte opp skjørtet eller kline med bestevenninnen foran jublende menn er nærmest bare en del av det å være kvinne. En annen ung jente, som nettopp hadde masturbert for åpent kamera bak en bardisk, kunne bare komme på én eneste årsak til at en kvinne ikke skulle gjøre som henne: ambisjoner om en politisk karriere. Kun da kunne det være et poeng å beholde klærne på.

Kvinnelig seksualitet, mener Levy, er redusert til silikoninnlegg, g-strengtruser og intimbarbering. Og stripping. På Girls Gone Wild-filmene er en helt vanlig opptakt til jenter som kaster bh-en en stor gjeng gutter og menn som taktfast roper: «Ta den av! Ta den av!», helt til hun gjør nettopp det: tar den av. Og tror at hun gjør det frivillig. Og hvis hun ikke gjør det, er det som om hun har mislyktes i det å være kvinne, mener Levy. I dagens kultur er det naturlig kvinnelige å strippe på fest, stille opp naken i mykpornoblader og se på pornostjerner som seksuelle rollemodeller.

Strip aerobic

Her i Norge viser fokuset på og fascinasjonen for glamourmodeller som Aylar Lie, Helene Rask, Triana Iglesias og Lene Alexandra Øien den samme trenden som i USA. Iført enorme silikonpupper og mikroskopiske klesplagg hevder jentene med trutmunn at de er frigjorte, opprørske og lykkelige. Glamourmodeller – man kunne vel like gjerne kalt dem nakenmodeller, men glamour høres unektelig mye bedre ut – hentes regelmessig inn til realityserier av alle slag, fra Robinson-ekspedisjonen til Charterfeber til familiesuksessen Skal vi danse?. Glamourmodeller er på ingen måte en liten gruppe kvinner som kler av seg for penger, de er representanter for kvinner flest, og rollemodeller for unge jenter.

Pornoskuespiller Caroline Andersen hevder sågar hun er pornostjerne i feminismens navn, og at det å ha sex på film er en menneskerett. Kvinner må få lov til å erkjenne sin seksualitet og ta for seg av livets gleder, har hun tidligere uttalt i et intervju.

Det er slike uttalelser som får Ariel Levy til å riste oppgitt på hodet. At det å kle av seg og agere seksuelle handlinger på film er en måte å uttrykke seg på for kvinner som vil erkjenne sin seksualitet, er noe hun bestrider på det sterkeste. Kvinner kan ikke uttrykke seg fritt når det gjelder egen seksualitet, fordi de er blitt fortalt at det bare finnes én måte å være seksuell på, hevder Levy. En måte som innebærer utstrakt bruk av silikon og hårblekemidler, og som kommer med et forhåndsdefinert sett holdninger, poseringer og kroppsformer. Kvinners seksualitet er ikke frigjort, den er like begrenset som den alltid har vært. Den eneste forskjellen er at kvinner selv ikke lenger reagerer på det.

Caroline Andersen hevder det i dag råder en holdning om at stripping er harry og snuskete. Tja. Når Elixia, en av Norges største treningskjeder, tilbyr «strip aerobic» som en av sine faste treningsgrupper side om side med yoga og pilates, er det vel knapt fordi det oppfattes som harry og snuskete. Snarere fordi det er trendy. Stripping er tilsynelatende noe enhver kvinne burde kunne utføre med glede. Eventuelt er det bare en helt naturlig treningsform for kvinner (menn bedriver selvsagt ikke strippetrening), bejublet av kjendiser som Jennifer Aniston, Kate Moss og Britney Spears.

Kvinnelig seksualitet, argumenterer Levy, er langt mer komplisert, underlig og ikke minst variabelt enn hva det offisielle bildet tillater. Ergo bør det være opp til hver enkelt kvinne å definere sin egen måte å være seksuell på. Men hvis vi skal ha seksuelle rollemodeller, mener hun, bør vi se opp til de kvinnene som får mest nytelse ut av det. Ikke de som får mest penger. Vi må slutte å se opp til kvinner som har sex ikke fordi de har lyst til det, men fordi de får betalt for det. Hvorfor i all verden vender vi oss mot kvinner som får betalt for å late som om de har sex, som en standard for seksuell frigjøring? Strippere og pornostjerner er kvinner som får betalt for å imitere lyst. Når vanlige kvinner imiterer dem igjen, imiterer de en imitasjon, mener Levy.

Både Katrine Kielos og Ariel Levy ønsker seg et bredere spekter av kvinneroller. En ny definisjon av kvinnelig seksualitet. Mens den unge, vestlige verden ser ut til å ha omfavnet en hjelpeløs, overseksualisert kvinnerolle, taler Kielos og Levy kulturen midt imot og inviterer til debatt. I et samfunn som ikke snakker om annet enn sex, er det på høy tid at noen begynner å snakke om seksualitet

---
DEL