Kommentar: Kvinnefrigjøring. Nå!

Alle snakker om hvor ille det er i fengsel. Jeg ser fordelene. Men uten at kvinnene prioriteres, får ikke mitt Egypt frihet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Send inn dine reaksjoner til: debatt@nytid.no Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Nawal El-Saadawi (Egypt), Irshad Manji (Canada), Elena Milashina (Russland), Katiuska Natera (Venezuela), Orzala Nemat (Afghanistan), Marta Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe) og Tsering Woeser (Tibet).

KAIRO, EGYPT: Da jeg var en liten pike, hørte jeg ofte faren min si: «Noen motganger i livet kan føre muligens til nytte.»

Derfor har jeg siden barndommen lært meg å se etter fordelene i negative erfaringer. Jeg minner meg selv på dette med en gang jeg møter problemer, små eller store. Bare tanken på problemenes mulige nytte, gir meg både fysisk og psykisk styrke til å overgå motstanden, vinne over smertene og noen ganger klare i mest mulig grad å snu tapet til en gevinst i moralsk og intellektuell forstand.

Jeg husker da jeg høsten 1981 satte inne i Al-Kanater-fengselet for kvinner. De fleste kvinnene der var deprimerte. Jeg prøvde å fjerne de mørke skyene fra hodene deres ved å liste opp fordelene ved å være fengselet: Den første var at vi ble frigjort fra lesingen av dagens avis. De var nemlig forbudt for oss å ha. Den andre fordelen var at vi fikk en pause fra våre ektefeller og andre mannlige familiemedlemmer.

Det var en ung jente med niqab blant kvinnene i fengselet. Hun virket ofte lei seg. Hun prøvde å skjule latteren sin med hånden. Hun visket til og med til seg selv og sa: «Vær så snill Herre og snu den latteren til noe godt.»

Hun mente seriøst at latter er hatet av Gud. Han skulle mislike glade mennesker. Men hvordan blir da skjebnen til alle de glade kvinnene som, i tillegg til å velge å gå barhodet, er såkalt vantro?

Et smil forblir et smil selv om man prøver å dekke det med hånden. Et smil utvisker tristheten fra hjertet et øyeblikk. Det hjelper mennesker å bli kvitt, for en stund, sine bekymringer. Jenta blir frigjort fra sin niqab med en gang hun begynner å smile. Hun blir nødt til å skyve den bort fra sitt ansikt for å tørke svettdråpene fra ansiktet sitt.

Det gjør at hun får mat lysten tilbake. Hun lar den svarte kjolen sin skli ned for å spise ferdig maten sin. Hun mister sløret ned. Hennes svarte fletter henger over skuldrene, hun løsner dem og begynner å gre håret med en stor kam av elfenben. Hun nynner. Hun blir full av glede, begynner å prate med oss. Hun blir med oss å gjøre opprør mot fengselets vaktmann:

Hun utfordrer ham barhodet, etter at hun tidligere løp sin vei hver gang hun hørte en mannlig stemme nærme seg vår celle.

Fengslets fordeler

De fleste tror at det å bli fengslet bare er en vond opplevelse. Det stemmer i de fleste tilfellene, men noen ganger klarer man i fengselet å se fordelene ved smertefulle opplevelser. Evnen til å snu det negative til det positive. Denne evnen kan være «kreativ».

Det egyptiske folk er blitt utsatt for mye undertrykkelse og slaveri, både av interne og eksterne makthavere, gjennom århundrene. Dette gjaldt både menn og kvinner. De er blitt eksponert for bitterheten av fattigdom, sykdom, uvitenhet og servilitet. De ble også satt i varetekt, bak gitter eller ute i det blå.

Innsatte og fengselets betjenter er to sider av en sak. Begge er underkuet, men på forskjellige måter. Og her i Egypt gjelder det uansett hvor høyt i rangen en kvinne kan komme opp, som minister for eksempel. Hun forblir «en kvinne» i lovens øyne.

Manns rett til polygami er ett eksempel. Før kunne en mann også forhindre kona å reise utenlands. Jeg ble selv ydmyket flere ganger. Jeg har måttet få mannen min til å gi meg en skriftlig tillatelse, som jeg kunne vise frem til passkontrolløren. Tillatelsen måtte vært signert av to mannfolk og stemplet med et offentlig stempel.

Jeg valgte mange ganger å la være å reise, for å spare meg selv for slike ydmykelser.

I ett tilfelle var mannen min i utlandet og jeg måtte reise selv utlands. Jeg dro alene til passkontoret, og sa at mannen min er utenlands. Jeg ble da bedt om å komme med et mannlig familiemedlem fra mannen min sine slektninger, faren hans for eksempel.

«Han er død,» svarte jeg. Ta med hans bror, svarte de. Da ble jeg rasende og sa: «Hvordan kan en kvinnelig lege, professor og forfatter som meg ikke være ansvarlig for seg selv?»

Situasjon er forandret i dag. Kvinner kan reise uten ektefellens tillatelse, men kan ikke fornye sitt pass uten.

Undertrykkelsen

Selv i dag kan en skomaker eller hvilken som helst mann står i retten som fullverdig borger. En kvinne nektes denne retten, uansett hvilken høy utdanning eller stilling hun har, bare fordi hun er kvinne og anses som en halv mann.

Hvorfor prioriterer jeg i denne artikkelen også temaet om hvor den politiske eliten i Egypt går? Jo, fordi saken for å forvandle kvinnen til et fullverdig menneske, er en politisk sak av første grad på lik linje med demokrati og et sivilt samfunn.

Men elitepolitikken i vårt land ser ikke sammenhengen mellom demokrati og frigjøring av kvinner, om det å se på de som fulle mennesker og ikke halve. Kvinnesaken er gått tapt til fordel for opptrappingen av religiøse og politiske strømninger, som prøver å antenne den sekteriske striden mellom muslimer og kristne koptere, og ved fokuset på å dekke til kvinnens ansikt.

Men en kvinne er verdiløs uten ansikt. Kan vi forestille oss mennene med slør som dekker deres ansikt?

Den politiske eliten i Egypt prioriterer de mannlige interesser. De fleste også i den kvinnelige eliten er mannsorientert. Den politiske eliten ignorerer spørsmål om kvinner for å tilfredsstille den rådende, religiøse og politiske makten. Frykt og hykleri er regelen.

Det finnes ikke, i noen av de politiske programmene som tilbyr politiske reformer, en henvisning til saken om kvinnens frigjøring. Ikke en gang en referanse til reformasjon av en sivil konstitusjon. Et demokrati kan ikke praktiseres uten en sivil konstitusjon og uten frigjøring av halvparten av samfunnet, altså kvinnene.

Under presidentvalget er alle opptatt av hvem blir president (det er planlagt holdt i 2011, Hosni Mubarak har nå vært president i 28 år, overs. anm.). Men handler det bare om å bytte en person med en annen? Eller handler det om en sosial og kulturell endring som befrir samfunnet og familie fra den mannlige og klassepregede tenkningen, slik at samfunnet er frigjort fra undertrykkelsen av fattige og kvinner? Slik at alle blir likeverdige i grunnloven, uten forskjellsbehandling av mennesker på grunn av farge, klasse, religion eller annet?

USAs frie marked

Det handler også om at et mindretall ikke skal dominere det frie markedet på bekostning av flertallet, slik at aksjemarkedet og næringslivet skygger over rettferdighet og likeverd mellom mennesker, slik at staten ikke får utlandsk økonomisk hjelp…

Folk oppdager til slutt bedrageriet i media og satellittkanaler. det har blitt til et løp mellom de rike, her hjemme og i utlandet. En konkurranse om hvem taler mest om fattigdom, hvem kjemper mest mot fattigdom. Forretningsfolk og næringsdrivende fra USA og Egypt med milliarder av dollar.

Selv Anne-Marie Slaughter, direktør for USAs utenriksdepartement, snakker om kampen mot fattigdom. Men hvordan har USA tenkt å bekjempe fattigdom? Er det ved å skape et sterkt og fritt marked i fattige land? Ved å binde demokratiet i de fattige land til det frie markedet, for så å snakke om kampen mot fattigdom?

Spiller aksjemarkedet eller piratvirksomheten i det frie markedet en rolle for å bekjempe fattigdom? Fortsettelse følger… ■

Oversatt fra arabisk av Hanna Lind.

Nawal El-Saadawi er lege, professor og forfatter i Egypt. Hun har kjempet for kvinners rettigheter i 50 år og vært fengslet for sine ytringer. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Uten grenser-spalten drives til ære for den regimekritiske, russiske journalisten Anna Politkovskaja (1958-2006). Hun skrev for Ny Tid, som eneste avis utenfor Russland, fra 10. februar 2006 til hun ble drept utenfor sitt hjem i Moskva 7. oktober 2006.

---
DEL