Kvinnebevegelsens lenker

Den tunisiske revolusjonen lyktes i å få planlagt en ny grunnlov som skal ha reell politisk og samfunnsmessig likestilling av menn og kvinner som grunnlag.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Nawal El-Saadawi (79) er lege, forfatter og feminist. Hun har gjennom 50 år vært en av Egypts ledende intellektuelle. El-Saadawi har sittet fengslet for sine ytringer, både under president Anwar Sadat og under president Hosni Mubarak. Hun har skrevet eksklusivt for Ny tid siden juni 2009.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Kairo, Egypt. Revolusjonen: Rettferd, frihet og verdighet.

Jeg følte meg genuint lykkelig da jeg hørte overnevnte nyhet på en internasjonal konferanse i Belgia den 24. september. Jeg holdt et innlegg på konferansen, og traff delegasjoner fra Tunisia, Palestina, Egypt, Belgia og flere andre land. Konferansen hadde omtrent tusen deltakere.

Jeg følte meg ikke fremmed der jeg befant meg i et samfunn som har likestilt kvinner og menn. Vi fikk høre kvinnestemmer på lik linje med mannsstemmer, og Palestinas stemme på lik linje med stemmene fra andre land.

Den belgiske regjeringen var naturligvis ikke representert på konferansen. Den er som andre regjeringer både i øst og vest, og er opptatt av politisk spill og velgere i en verden som styres av makt. Ikke rettferd, frihet eller verdighet.

Konferansen var organisert av arbeiderpartiet i Belgia. Jeg spurte den unge belgiske guiden min, Bert, om arbeiderparti her er det samme som kommunistparti. Han sa de hadde valgt å kalle partiet for et arbeiderparti, fordi de ville forsvare alle arbeidstakeres rettigheter, også kvinnenes.

Vi kritiserer faktisk kommunistpartiene i Belgia og Europa for å ha sviktet arbeidernes og kvinnenes saker.

Den europeiske venstresida er ikke lenger signifikant forskjellig fra de borgerlige partiene, men har smeltet sammen med høyresida og de konservative kristne partiene.

De islamske strømningene i Europa begynner også å endre kurs, bort fra verdiene de vanligvis bekjenner seg til. Klasseproblemene ligner mye på patriarkatproblemene. Det er et problem som består av maktpolitikk, militærmakt, økonomisk makt og mannlige muskler som støtter visse politiske og religiøse overbevisninger.

En motrevolusjon

Dette fører til fullstendig ignorering av kvinne- og arbeidersaker både fra høyre- og venstresida. Jeg spurte Bert om han var venstresidepolitiker eller eventuelt hva. Han svarte at han ikke var så opptatt av hvordan man definerer partitilhørigheten, men mer opptatt av å bry seg om innsatsen som gjøres for arbeidere og kvinner.

Jeg la merke til at rommet var fullt av både kvinner, arbeidere og andre ungdommer fra ulike grupperinger. Noen tunisiske ungdommer spurte meg om forholdene for de egyptiske kvinnene etter revolusjonen, og jeg svarte dem at vi sliter med en kraftig motrevolusjon som rammer både kvinners og fattiges rettigheter.

På frigjøringsplassen var vi en enhetlig samling av kvinner og menn fra alle klasser, der det ikke ble gjort forskjell på noen. Dette må vi holde ved like, til vi kan etablere et revolusjonsråd med basis i folket, i likhet med det som har skjedd i Tunisia.

En ung tunisisk kvinne bekrefta dette: «Vi har fått etablert folkets revolusjonsråd i Tunisia. Det overvåker og kontrollerer overgangsregjeringen. I Tunisia er de militære styrkenes oppgave kun å beskytte landet fra ytre fiender, de har ikke myndighet til å styre landet slik som i Egypt. Kravet som ble stilt fra vår revolusjon var at regjeringsovergangen skulle gjennomføres under tilsyn av folkets revolusjonsråd. Dermed har vi ikke fått noe skille mellom de politiske endringene og de samfunnsmessige endringene, men vi har vunnet gehør for kvinners, arbeideres og fattiges rettigheter i grunnlovsendringene. Halvparten av plassene i det tunisiske rådet har gått til kvinner, siden kvinner er halvparten av samfunnet».

Menneskelig fellesskap

Hun sluttet å snakke, og jeg ble stående med en klump i halsen. Det minnet meg på hvor fremmed jeg følte meg på alle de politiske møtene i Egypt etter revolusjonen, akkurat slik jeg hadde følt det før revolusjonen.

Kun i løpet av selve revolusjonsdagene på frigjøringsplassen hadde vi kunnet sitte sammen i teltene, både menn og kvinner, kristne og muslimer. Folk jeg ikke hadde truffet før, men bodde sammen med som om de var familien min, mens vi delte gleder og håp. Til og med min biologiske familie forkom meg å være mindre sammensveiset enn dette menneskelige fellesskapet.

Hvis vi bare hadde grunnlagt et revolusjonsråd der på frigjøringsplassen, før fokuset ble dradd bort fra spørsmålet om kvinnenes, ungdommens, arbeidernes og de fattiges rettigheter, og alle statsansatte kun ble opptatt av å klamre seg til stillingene sine.

Det har oppstått en politisk opportunisme som manifesterer seg i at alle hopper rett på de aktuelle strømningene, uansett. Et par dager før jeg dro, deltok jeg på ett av de viktigste politiske møtene i Kairo.

Det ble et salig sirkus av mannfolk som ville vise muskler, et panisk kappløp for å vinne konkurransen om valget og å få sin del av kaken av makt, penger og medieomtale. Jeg følte meg virkelig fremmed i et hav av mannsstemmer og grove, sterke never som suste gjennom luften for å slå ned all uenighet.

Krav på tungespissen

Kun en håndfull tilslørte kvinner var til stede. De fleste av dem var stille, og dersom en av dem prøvde å snakke i håp om å kunne påvirke fra kvinne til mann, druknet den sjenerte, myke stemmen hennes i ropene og veivingen fra mennene.

Temaet for møtet var aktuelt for hele landet, og ikke kun den mannlige halvdel. Likevel endte det med politiske valgrelaterte vedtak som ikke i det hele tatt berørte de sosiale, økonomiske, etiske, pedagogiske eller helsemessige problemene som har stor betydning for livene til alle egyptere, både kvinner og menn.

Kravene fra fattige og arbeidere ble kun formulert på tungespissen. Klasseendrende krav og rettigheter for kvinner, mødre og foreldreløse barn er tydeligvis ikke viktige. Alle deltakerne var enige om at dette var Vestens verk, utført av presidentfruer med jernnever. Evas syndige døtre som hadde fått Adam og resten av menneskeheten kastet ut av paradis.

Kvinners rettigheter har igjen blitt et tema etter revolusjonen, og kvinnene kom seirende ut av den første kampen. Men både ord og substans ble kutta av, så snart valgkappløpet ble satt i gang. Alt dette bryter med den historiske årsaken til den egyptiske revolusjonen.

Til tross for de humanitære målene og de fredelige siviliserte midlene, blir vi nødt til å redde revolusjonen ut av klørne på sine fiender. Vi må skape enhet i rekkene på nytt. Menn og kvinner må forenes for å kjempe for politiske og sosiale spørsmål for økonomiske, kulturelle, utdanningsrelaterte og helserelaterte saker.

En respektert stemme

Vi har igjen overlatt løsningen på disse spørsmålene til å bli utkjempet i ringen blant politiske partier og politiske muskelmenn, og tillatt oss selv å gå tilbake til det gamle spillet som har pågått i uminnelige tider.

Det er opp til den egyptiske kvinnen å vise sitt mot – ikke å vise sine høyhælte sko, sminke og blekede hår. Vi må smi sammen våre lenker i den egyptiske kvinnebevegelsen til å bli en politisk kraft og en respektert stemme. Når vi binder kvinnesaken sammen med nasjonalsaken, innser vi at enkelte menn er mer oppmerksomme på og engasjerte i kvinnesak, enn kvinner selv.

Vi kan se på Susan Mubarak, en leder av den egyptiske kvinnebevegelsen. Hun har faktisk spilt en viktig rolle i å få sperret kvinnene ute fra regjeringen og fragmentert den populære kvinnebevegelsen i Egypt ved å omgi seg med hyklere og forbudt det nasjonale kvinnerådet. Vi har snudd kvinnebevegelsen bort fra dronningene og presidentfruene i den arabiske verden, til en folkebevegelse.

Det burde være en enkel sak å snakke om revolusjon og rettigheter for fattige og kvinner og sette de politiske musklene i bevegelse for å sikre disse rettighetene, og samtidig vinne valget på bakgrunn av stemmer fra kvinner og fattige. Eller skal den nye tiden vende tilbake til gamle spor? Har ikke kvinnene og de fattige lært leksa si?

Oversatt av Vibeke Koehler

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 14.10.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL