Én kvinne, tre lidenskaper 

Pianist, forfatter og dyreverner Hélène Grimaud er av dem som stiller mange av oss andre i skyggen. Med egne ord et umenneske. Den 10. mars spiller hun i Oslo. 

Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Hélène var et hyperaktivt barn. Det førte til mange u-ord: ulydig, utilfreds, ubendig, umulig, udisiplinert, umettelig, uoppdragen, ustyrlig, uberegnelig. Foreldrene forsøkte å kanalisere energien, men ingenting, enten det var tennis, dans eller judo, førte frem. «Rundt meg snakket pikene i min alder om tyllslør, broderi, vugger og barn; alt fremtidsplaner jeg ikke hadde den ringeste interesse for.» Hélène var også et ensomt barn, plaget av tvangstanker; det ledet til selvskading. Inntil foreldrene fant på å introdusere henne for musikk, en verden de selv sto utenfor. I sin selvbiografiske bok Variations sauvage beskriver hun barndommen: «Jeg har aldri hatt følelsen av å ha mistet paradiset, men tvert imot følt behovet for å finne et paradis som ventet på meg et annet sted.» Hun måtte ikke vente lenge; alt går så fort med Hélène Grimaud. Hun begynte å spille piano som åtteåring der hun vokste opp, i Sør-Frankrike, Aix-en-Provence, og som tolvåring ble hun skrevet inn ved musikkonservatoriet i Paris. Det ustyrlige barnet hadde funnet en plass der energien hennes ikke var en plage, men en gave. Hun hadde funnet et liv. Det første.

De obligatoriske etydene. Som ut av intet kom en gave som ble til alt. Skjønt personligheten og det ildfulle temperamentet forble uendret. Da musikkprofessoren fikk høre av 13-åringen at stykkene han ga henne å spille, ikke interesserte henne – hun ville gi seg i kast med større oppgaver – ga han klar beskjed: Vis deg ikke for meg før du spiller de obligatoriske etydene. Jenta tok ham på ordet, forsvant til barndomshjemmet i Aix og arbeidet med større oppgaver. Hun ble borte en måneds tid. Tilbake i Paris var hun overrasket over at hun ikke ble feiret, men så vidt unngikk å bli kastet ut av konservatoriet. Selv om hun kunne dokumentere en innspilt klaverkonsert og en passant også de «kjedelige» stykkene.

«Om du alltid spiller innenfor komfortsonen, der du passer på å ha full kontroll, kan du egentlig droppe konserter (…)»

En pianist i den klassiske sjanger som vil markere originalitet, har lite å boltre seg med. Notene er gitt, man kan til en viss grad tøye tempi og dynamikk, forfine anslaget og markere struktur, men tilbake står: Komponisten eier verket; utøveren er et medium.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.