Én kvinne, tre lidenskaper 

Pianist, forfatter og dyreverner Hélène Grimaud er av dem som stiller mange av oss andre i skyggen. Med egne ord et umenneske. Den 10. mars spiller hun i Oslo. 

Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Hélène var et hyperaktivt barn. Det førte til mange u-ord: ulydig, utilfreds, ubendig, umulig, udisiplinert, umettelig, uoppdragen, ustyrlig, uberegnelig. Foreldrene forsøkte å kanalisere energien, men ingenting, enten det var tennis, dans eller judo, førte frem. «Rundt meg snakket pikene i min alder om tyllslør, broderi, vugger og barn; alt fremtidsplaner jeg ikke hadde den ringeste interesse for.» Hélène var også et ensomt barn, plaget av tvangstanker; det ledet til selvskading. Inntil foreldrene fant på å introdusere henne for musikk, en verden de selv sto utenfor. I sin selvbiografiske bok Variations sauvage beskriver hun barndommen: «Jeg har aldri hatt følelsen av å ha mistet paradiset, men tvert imot følt behovet for å finne et paradis som ventet på meg et annet sted.» Hun måtte ikke vente lenge; alt går så fort med Hélène Grimaud. Hun begynte å spille piano som åtteåring der hun vokste opp, i Sør-Frankrike, Aix-en-Provence, og som tolvåring ble hun skrevet inn ved musikkonservatoriet i Paris. Det ustyrlige barnet hadde funnet en plass der energien hennes ikke var en plage, men en gave. Hun hadde funnet et liv. Det første.

De obligatoriske etydene. Som ut av intet kom en gave som ble til alt. Skjønt personligheten og det ildfulle temperamentet forble uendret. Da musikkprofessoren fikk høre av 13-åringen at stykkene han ga henne å spille, ikke interesserte henne – hun ville gi seg i kast med større oppgaver – ga han klar beskjed: Vis deg ikke for meg før du spiller de obligatoriske etydene. Jenta tok ham på ordet, forsvant til barndomshjemmet i Aix og arbeidet med større oppgaver. Hun ble borte en måneds tid. Tilbake i Paris var hun overrasket over at hun ikke ble feiret, men så vidt unngikk å bli kastet ut av konservatoriet. Selv om hun kunne dokumentere en innspilt klaverkonsert og en passant også de «kjedelige» stykkene.

«Om du alltid spiller innenfor komfortsonen, der du passer på å ha full kontroll, kan du egentlig droppe konserter (…)»

En pianist i den klassiske sjanger som vil markere originalitet, har lite å boltre seg med. Notene er gitt, man kan til en viss grad tøye tempi og dynamikk, forfine anslaget og markere struktur, men tilbake står: Komponisten eier verket; utøveren er et medium.

Men utøveren eier øyeblikket! Hélène Grimaud er i dag et feiret navn på kunstens stjernehimmel. Det finnes et utall winnspillinger, videoer og intervjuer av og med henne. Spesielt anbefalelsesverdig er dvd-en A Russian Night med dirigent Claudio Abbado, som dokumenterer Grimauds musikalske credo, gjennom hennes utførelse av Sergej Rakhmaninovs klaverkonsert nr. 2. Intervjuet med solisten er innholdsrikt og velartikulert, i motsetning til hva tilfellet ofte er med slikt bonusmateriale.

Hélène Grimaud er en sjelden blomst i pianistfloraen, også ved nettopp det verbale nivået, som forfatter, men også muntlig, når hun i intervjuer beskriver det levende øyeblikket: «Da (under live-oppførelser) kan du stoppe tiden – skape et element av delt frihet.» Det er en lidenskap med kalkulert risiko, der teknikken utfordres og tolkningen skapes spontant fra gang til gang. Grimaud: «Om du alltid spiller innenfor komfortsonen, der du passer på å ha full kontroll, kan du egentlig droppe konserter. Da kan man like gjerne bli hjemme og lytte til sin favorittinnspilling.» Risikovilligheten viser seg videre i forberedelsesfasen: «Jeg har aldri likt å prøve mye foran en første konsert. Hvorfor skal dette første kyss finne sted under de dårligste forhold? Dårlig sal, dårlig akustikk, middelmådig klaver?»

Det ustyrlige barnet hadde funnet en plass der energien hennes ikke var en plage, men en gave. 

Bevaring av ulven. En dag mot slutten av nittitallet, et sted i nordlige Florida, på en nattlig spasertur med hunden, står hun igjen foran Øyeblikket. En mann kommer gående i mørket. Med seg har han et dyr. Med lysende øyne. En ulv. Hélène er som trollbundet, men merkelig nok ikke redd. Ulven – et hunndyr – snuser på henne, trekker seg tilbake, kommer på ny, og denne gangen legger et eksemplar av en utpreget menneskesky art seg på rygg foran den unge kvinnen og tilbyr buken til å kjæles med. Det ble et avgjørende øyeblikk, som ledet til Grimauds miljøvernengasjement og opprettelsen av The Wolf Conservation Center i South Salem, New York, der hun per i dag holder sin beskyttende hånd over et tjuetall ulver, og der det drives undervisning for blant annet skoleklasser, samt generell bevisstgjøring om menneskets plass i naturen. Dette fikk også plass i den første boken hun skrev – igjen tilsynelatende en passant. Variations sauvage forteller om eget liv, men fletter samtidig inn ulvens: «Helt siden antikken har folkeslag som mener å stamme fra ulven eller som har valgt den som sitt totem, ett til felles. De er nomader eller grupper som ikke lar seg innordne. For ulven er riktignok, i bønders og fastboendes øyne, den klassisk uberegnelige og farlige jegeren (…) men den fascinerer krigerne, folk av vinden og av åpne landskap, på grunn av sin intelligens og sine jaktegenskaper.»

Hélène Grimaud er 48 år, og i tre tiår har hun levd tre grunnforskjellige liv, som alle utfyller hverandre i den ukjente verdenen hun drømte om som barn. Bok nummer 2, Leçons particulières, 2005, halvt roman og halvt selvportrett, i typisk allegro-tempo, strukturert som en spirituell film, befinner seg et sted mellom Jack Kerouac og Hermann Hesse. Bok nummer 3, Retour à Salem, 2013, nok en sjangeroverskridelse, kaster seg i firsprang mellom realitet og fiksjon. Hélène Grimaud har fått flere ordener, blant annet er hun ridder av Æreslegionen. Grimaud er et Gesamtkunstwerk på to ben: dagsaktuell hver gang dette umennesket ubeseiret skritter inn på podiet, kaster et lysende ulveblikk ut i publikum og tar klaveret og øyeblikket i unik besittelse.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.