Foto: Ronald L Haeberle (Fra Originalen I 1969).
Foto: Ronald L Haeberle (Fra Originalen I 1969).

Kvalmen

ORIENTERING 6.12.1969

Kjell Cordtsen
Cordsen var tidligere redaktør av Orientering, og med ved navneskiftet til Ny Tid i 1975.
Email: kjellcordtsen@gmail.com
Publisert: 01.12.2019

– Jeg så hundrevis av sivile bli meiet ned og jeg har egne bilder som bevis.

Arméfotograf Ronald L. Haeberle

– Operasjonens mål var å utslette byen og drepe alle innbyggere. Kompaniet besto av 70 mann, og på kompanisjefens ordre gikk de fleste til angrep. Vi var bare noen få som nektet. Grusomme scener utspant seg.

Våre kamerater ble som ville. De drev menneskene sammen som krøtter og samlet dem i grupper. Siden skjøt de dem ned med maskingevær. 

En gruppe soldater jagde 20–30 ned i en grøft. Det var bare kvinner og barn, kanskje også et par eldre menn. Der sto de og skalv med oppstrakte hender. Men det hjalp ikke. De ble skutt som rotter.

Ny Tid i julegave

Armésersjant Michael Bernhardt

– Jeg løsnet fire skuddsalver rett inn i flokken … Det er ofte jeg ligger søvnløs om nettene. Da kan jeg se de små skjelvende barna foran meg, hvordan de roper «no, no».

Menig Paul Medio

– Jeg sendte fra meg en hyggelig, snill gutt, og de gjorde ham til morder.

Mrs. Myrtle Medio, Pauls mor

– Da jeg vendte hjem til Phoenix etter å ha vært i Vietnam, diskuterte jeg Song My-affæren med en rekke forskjellige personer. Alle ga meg det samme råd: Unge mann, glem hva du har hørt. Krig er krig. Og ingen kommer til å tro deg. Du kan ikke kjempe ensom mot Det hvite hus.

Student Ronald Ridenhour

– Jeg forestiller meg at det var slik det foregikk under Hitler-tiden i Tyskland.

Visekorporal Michael Terry

Song My-kvinnene og barna er blitt drevet sammen. De ser med skrekk på soldatene som allerede har løftet våpnene og sikter på dem. Noen sekunder etter at dette bildet ble tatt, ligger de døde i en haug, gjennomhullet av kuler.

Arméfotografen Ronald Haeberle som tok bildet, sier: – Som soldat ville jeg ikke ta bilder av mine kamerater da de løsnet de dødbringende skuddene. Jeg fotograferte bare ofrene.

En gruppe soldater jagde 20–30 ned i en grøft. Det var bare kvinner og barn, kanskje  også et par eldre menn. Der sto de og skalv med oppstrakte hender. Men det hjalp ikke. De ble
skutt som rotter.

Et annet bilde viser likhaugene. Det likner Auschwitz og Bergen-Belsen slik det så ut da de allierte rykket inn i 1945. Men det er Song My 1969.

På et tredje bilde ser vi to små gutter liggende i en veisving. Den eldste forsøker å beskytte den vesle ved å legge seg oppå ham.

Haeberle forteller: – En soldat skjøt guttene med seks skudd og lot dem ligge.

På et fjerde bilde ser vi en far og hans lille sønn. De forsøkte å unnslippe «befrierne», Men de kom ikke langt. Ved siden av de sønderskutte kroppene ligger en kurv med mat og småting som de prøvde å få med.

– Jeg trodde jeg var herdet, men jeg må tilstå at jeg fikk kvelningsfornemmelser, sa den liberale senator Daniel Inouye, veteran fra den annen verdenskrig, etter å ha sett bildene.

Det angår kanskje ikke saken, men nedskriveren av disse linjer gikk det enda verre med. Han kastet opp, og tror han vet hvorfor. 

Beretninger om bestialitet og henrettelser er jo ikke noe nytt. For tre år siden fulgte han for eksempel rettssaken mot «Dødsengelen fra Auschwitz» i Øst-Berlin. Grusomhetene, mordene, utslettelsen av de hjelpeløse som ankom i godsvogner, ble nådeløst rullet opp. Foran dommerne sto et følelseskaldt, pliktoppfyllende menneske – den perfekte småborger. I 20 år hadde denne stillferdige massemorder levd blant andre mennesker i DDR. Men det hele var liksom så fjernt. Det var historie.

«Jeg løsnet fire skuddsalver rett inn i flokken … Det er ofte jeg ligger søvnløs om nettene. Da kan jeg se de små skjelvende barna foran meg, hvordan de roper ‘no, no’.»  Menig Paul Medio

I Stockholm for to år siden fulgte rapportøren så Russell-tribunalets forhandlinger på nært hold, iakttok ofrene for napalm- og splintbomber og så fotografier av landsbyer, skoler, sykehus, pagoder som var utradert, hørte vitneutsagn som sa det samme og det samme. Det kom nærmere da, men flyangrepene var liksom mer tilfeldige. De rammet ikke så totalt.

Husker brevene fra de dødsdømte under annen verdenskrig, ser for seg bildet av FNL-offiseren som blir skutt ned på åpen gate av Saigons politisjef, minnes Johnsons ord om at målet for USAs krigføring utelukkende er av stål og betong.

Så dette, som får kvalmen til å velte opp. Redsler på nært hold, den totale utslettelse som ikke skåner noen. De vergeløse kvinne- og barneansiktene som arméfotograf Haeberles kamera har holdt fast de siste sekundene de levde.
Sannhetens
øyeblikk. Den overveldende følelse av at dette ikke er «historie» eller «feiltagelse», men et helt system.

Lidice – Oradour sur Glane – Song My.

– Men det er ikke tale om ett enkelt sør-vietnamesisk Oradour; de må telles i hundrevis, skriver den nord-vietnamesiske avisen Nhan Dan i en kommentar til sammenstillingen av Song My og den franske landsbyen Oradour, som ble utslettet av nazistene i 1944.

Har vi noen grunn til å tvile?

Allerede for flere måneder siden skrev FNL- og nord-vietnamesiske publikasjoner om massakren. Tallet på døde som ble oppgitt, stemmer med de tall som amerikanske soldater nå har lagt frem. Men den gang reagerte nesten ingen.

– Verdensopinionen må ikke betrakte Song My som et isolert tilfelle, fortsetter Nhan Dan, og avisen oppgir blant annet:

Balangen: 300 drept og 1200 druknet.

Thang Binh: 1500 drept.

Can Tho: 600 drept.

Cong Ho Rinh: 350 dept.

Og så videre.

Disse tallene blir ytterligere sannsynliggjort av hva amerikanske soldater nå kan fortelle, Song My har løsnet et skred; øyenvitneskildring etter øyenvitneskildring griner imot oss fra amerikansk og internasjonal presse.

– I løpet av en uke i slutten av oktober svidde vi av 13 landsbyer, forteller en løytnant i et intervju med Reuter. Også det et ledd i «pasifisering-programmet», et forsøk på å forhindre at landsbyen faller i fiendens hender.

Eller som en amerikansk oberst sa det med velkjent oberst-logikk etter kampene om Ben Tre allerede for to år siden: «Det ble nødvendig å utslette byen for å redde den.»

«Jeg sendte fra meg en hyggelig, snill gutt, og de gjorde ham til morder.» Mrs. Myrtle Medlo, Pauls mor.

I dag begynner verdensopinionen å innse hva slike redningsaksjoner har kostet, og hva de har vært: en sammenhengende og systematisk SS-massakre, beskyttet av CIA, sensuren og pro-amerikanske politikere over hele verden, politikere som har advart mot å ta ensidig parti (DNAs sentralstyre), eller har forsikret om at klart presiserte terrorhandlinger var «i strid med amerikansk lynne og mentalitet» (stortingsmann Paul Thyness).

Desperat forsøker Pentagon å begrense avsløringene. Først prøvde man å stanse arméfotograf Haeberles bilder. Han trues med påtale fordi han har offentliggjort sine sannhetsvitner uten tillatelse. Dessuten er bildene tatt med hærens kamera og følgelig Pentagons eiendom!

En ikke uventet reaksjon når det samtidig blir klart at president Nixon har kjent til Song My-massakren i månedsvis.

Så trekker man løytnant Calley for retten. Det finnes ingen vei utenom; avsløringene er kommet for langt. Man trenger et sonoffer: løytnanten må dømmes for at det amerikanske samfunn og dets krig kan bli frikjent. Rettsbevisstheten blir en del av bedraget – og en del av kvalmen.

For når løytnanten med de harde, ufølsomme trekk enten er stilt foran eksekusjonspelotongen eller ekspedert til en livsvarig straffecelle, kan krigen fortsette. Systemet vil stå der urokket, politikerne holde sine taler, offiserene gi sine ordrer, de allierte forsikre at USA fremdeles er en rettsstat og et demokrati. Med løytnant Calleys blod vil man vaske av seg all skyld.

Kvalmen – det er de forpinte, skrekkslagne barne- og kvinneansiktene som fotograf Haeberles kamera har fanget inn – den ubrutte linjen fra Lidice og Oradour til Song My; fra SS til US. Hele det system vi i dag er omklamret av og innviklet i, som et ledd i terrorkjeden. 

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.