Kvadratkilometerdemokratiet

Finmarkinger som stemmer Høyre eller Frp er muligens naive eller dumme. Men bør de ikke likevel være representert på Stortinget?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter flere runder med hestehandling på overtid klarte et tilstrekkelig stort flertall på Stortinget – det vil si partier som har 2/3 av representantene – å samle seg om grunnlovsendringer som innebærer en mer rettferdig fordeling av fylkenes stortingsrepresentanter. Av de mange tankene som svirret rundt det såkalte valglovutvalget er dette én av de få vesentlige endringene som blir satt ut i livet.

Fram til i dag har hvert fylkes representasjon på Stortinget vært nedfelt i Grunnlovens § 58. Dermed har det ikke eksistert noe system for å endre fordelingen, for eksempel i takt med endret folketall, og endringer i fordelingen har måttet skje med 2/3 flertall og behandles over to Storting.

Dette har ført til store skjevheter. Ikke bare ved at distriktsfylker er overrepresentert sammenliknet med sentrale strøk – det går det jo an å argumentere godt for. Men at Nordland fylke, med i underkant av 130.000 avgitte stemmer i 2001, skal ha 12 representanter, to flere enn Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, der det ble avgitt henholdsvis drøye 135.500 og nesten 150.000 stemmer? Det er mer enn urimelig.

Og selv om man skulle mene at avstand til Oslo bør gi ekstra uttelling på mandattallet, er det vanskelig å forstå at Vestfold og Buskerud, med dobbelt så mange avgitte stemmer som Nordland i 2001, til sammen har 14 representanter (15 med Vestfolds utjevningsmandat) mot Nordlands 12. Da er ikke misforholdet lenger urimelig. Da er det udemokratisk.

Når partiene – alle unntatt Høyre – nå har samlet seg om et kompromiss, er det imidlertid ikke avstanden til Oslo som blir avgjørende. Det er størrelsen på fylket. Som om det har noen ting med saken å gjøre. Hva partiene har kommet fram til, er at mandatene til Stortinget skal fordeles etter en nøkkel der hver stemme teller 1, mens hver kvadratkilometer teller 1,8. «En mann og en komma åtte kvadratkilometer – en stemme,» er det nye slagordet. Jeg skulle likt å høre Nelson Mandela rope det ut.

Bare la det være sagt: Jeg unner Nordlands befolkning hvert mandat, om ikke hver enkeltrepresentant. Men den overrepresentasjonen Nordland har hatt, er det ingen som mener man kan leve med. Man bør heller ikke kunne leve med at kvadratkilometer med lyng, stein og utmark skal gi representanter på Stortinget.

Argumentene for en fordeling der hver stemme teller likt er gode. Oslos byrådsleder Erling Lae hevder at distriktsrepresentasjonen hindrer at det kommer nødvendige statlige midler til hovedstaden. Der har han unektelig et poeng, og samferdselssektoren er kanskje det grelleste eksemplet. Han peker også på at det faktisk kan være lenger til Stortinget – maktpolitisk sett – for en hjelpepleier på Grünerløkka enn for en fiskebåtreder fra Vardø. Også det er et poeng.

Samtidig kan man ikke lukke øynene for at det finnes svært gode argumenter for at distriktene skal ha en tyngre representasjon enn folketallet tilsier. Ett argument er at selv om det finnes stortingsrepresentanter som forstår de spesielle utfordringene man står overfor i Nord-Norge eller andre utkantstrøk, kan forståelsen være langt dårligere i statsapparatet forøvrig.

Et langt viktigere argument er imidlertid at en mandatfordeling der stemmene telte likt enten ville bety at det samlede antallet mandater måtte økes voldsomt, eller at et fylke som Finnmark måtte nøyd seg med to representanter på Stortinget.

I dagens situasjon ville det vært Aps Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og SVs Olav Gunnar Ballo, forutsatt at velgerne ville stemt som i 2001. Dermed oppstår et demokratisk problem. Finnmarkinger som tilhører høyresiden vil neppe se på Schjøtt-Pedersen eller Ballo som «sine» representanter.

I hele etterkrigstiden, med bare et par unntak, har også sentrum/høyresiden i Finnmark fått sin ene representant på Stortinget. Ved valget i 1945 gikk de fire plassene riktignok til Ap (3) og NKP (1), men fra 1949 var Høyre inne med en mann. NKP kom tilbake i 1953, men da på bekostning av Ap, men da de forsvant ut i 1957 hadde Ap tre og Høyre en representant i mange år – fram til 1989. Unntaket var 1973-1977, da SV stjal en av Ap. Ved 89-valget måtte de to store gi fra seg ett mandat til SV og ett til Aune-lista, og dermed var Høyre ute. Ved valget i 1993 feide Senterpartiet inn, og i 1997 KrF. Først i 2001 var Høyre tilbake i manesjen.

Det er selvsagt ingen menneskerett å få det partiet man stemmer på representert på Stortinget. Men det skaper et betydelig vakuum dersom samtlige representanter fra fylket står på et diametralt motsatt program av hva du selv gjør. I et flerpartisystem som det norske bør det med andre ord være rom for at hele befolkningen føler seg brukbart representert. Dessuten bør befolkningen i hvert fylke ha en rimelig sjanse til sammen å påvirke flere enn to eller tre partier gjennom sine representanter. Da spørs det om ikke Finnmarks og Aust-Agders fire representanter er for , snarere enn for mange. Trolig må man, med dagens partistruktur, opp i fem eller seks representanter fra hvert fylke før velgerne har reelle muligheter for god representasjon.

Dette har politikerne nå delvis gjort noe med, ved at man øker antall utjevningsmandater fra åtte til 19, og binder hver enkelt av dem til hvert fylke. Dermed får Finnmark fem mandater, mens Aust-Agder fortsatt sitter igjen med fire. Men samtidig opprettholder man urimelige skjevheter: Vestfold får ikke flere mandater enn de sju de hadde, av den enkle grunn at fylket er knøtt lite – i areal. Og om Nordland mister to har de likevel et forsprang på ett mandat i forhold til det mer folkerike Møre og Romsdal, som mister ett.

Det rimeligste, dersom man ønsker å sikre en mest mulig rettferdig representasjon, samtidig som man vil sikre at alle fylker har et minimum av representanter, er nettopp å innføre en minimumsgrense. Det ville gitt fylker som Finnmark og Aust-Agder uforholdsmessig stor representasjon, mens fordelingen ville vært mer rettferdig de andre fylkene imellom.

Hvorfor ha så Stortinget kommet opp med sitt merkelige regnestykke? Og hvorfor tallet 1,8? Hvorfor teller ikke kvadratkilometerne 1,5 eller 2,1? Den viktigste grunnen er trolig høyst prosaisk: Med dagens omlegging mister Nordland to mandater. Det regner man med at nordlendingene tåler uten å bli bistre. Oslo, Akershus og Rogaland får på sin side ett mandat hver ekstra, dersom man tar med dagens utjevningsmandater i sammenlikningen. Da blir de litt blidere. Og det synes å være målet: Bare blide fjes.

Et malapropos til slutt: I dagens Ny Tid raser Finnmark SVs stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo mot at samene har dobbeltstemme i Finnmark, både til fylkestinget og til Sametinget. Da kan det være verdt å tenke på at Ballo selv har dobbeltstemme ved stortingsvalg, sammenliknet med befolkningen i halvparten av Norges fylker.

---
DEL

Legg igjen et svar