Kuruketul før klimatoppmøtet

Folket og kulturen må være med når vi skal ta tak i klimaendringene. Men er det håp?

Screen Shot 2015-11-11 at 11.35.251. Jan Erik Volds dikt «Kulturuke» i 24 ulike versjoner hørte jeg for første gang da jeg var liten. Han leste det selv på tv, tror jeg. Og det var selvsagt morsomt. Men jeg skjønte ingenting. Det virket meningsløst, på en måte. Og det var kanskje det som var meningen. Et ord tømt for betydning – du kan snu om på det hvordan du vil. Det betyr ingenting.
Tanken på COP21, klimatoppmøtet i Paris, fyller meg med samme, tomme følelse. Skal du ta toget til EMOKATTMØTPIP Paris i desember for å demonstrere? Tror ikke det. Det skjer ikke en dritt der, uansett. Toppene gir beng. Unntatt småtopppene i de landene som allerede er i ferd med å forsvinne i havet. De gråter. Har du noe håp for KLAMTIOPPMØTE i Paris, Nina? Nei, la oss snakke om noe annet. Permakultur kanskje?

2. Via den engasjerte, norske kunsteren Eva Bakkeslett får jeg en mail fra den kanadiske dramatikeren Chantal Bilodeu, med forespørsel om å være en del av Climate Change Theater Action, som hun er medarrangør av. Disse ordene føles umiddelbart mer substansielle. Climate Change Theater Action. Jeg sjekker det ut. Ingen topper involvert. Men handling og engasjement. Dramatikere og scenekunstnere på krigsstien. 50 utvalgte tekster med utgangspunkt i klimaendringer fra dramatikere over hele verden gjøres tilgjengelige, og kan presenteres i en eller annen form – fritt frem hvordan. Leses, stuntes, settes opp i en leilighet, ropes ut på gata, gjøres som video, hva som helst, men det skal skje før eller under møtet i Paris. Noen gjør tekstene ved enden av en isbre, andre i øko-parker, noen skyper en lesning. Det er fritt frem og fullt av faen, sorg og kraft.

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL