Women’s Protection Unit (YPJ) er den mindre kjente kurdiske kvinnelige armeen – alliert med People’s Protection Units (YPG) – som slåss i det nordlige og kurdiske Syria. YPJ står for Yekineyen Parastina Jin. Armeen startet som en forsvarshær da IS angrep kurdiske områder. Tropper i både YPJ og YPG velger sitt eget befal. Som Arian forklarer i filmen er målet for YPJ-hæren å forsvare kvinners frihet. Selv om kvinner slåss side om side og i samarbeid med mannlige soldater, er det absolutt forbudt å betro dem hemmelige eller personlige saker.
Alba Sotorras nye film Commander Arian fokuserer på én av YPJs kommanderende offiserer, Arian Afrin, som regissøren følger både bak og til frontlinjen. Når vi møter Arian, er hun i et herberge for kvinner, på bedringens vei etter å ha blitt truffet av fem kuler seks uker tidligere. Scener fra rekonvalesensperioden flettes sammen med scener fra fronten, som ble filmet året før. Førsteinntrykket er at Arian savner soldatlivet: kampene, kameratene, påkjenningene – og fryden over å lykkes. Tankene hennes reflekterer et romantisk syn på krig, som i virkeligheten ofte er både grisete – særlig i Syria med de mange ulike gruppene som kjemper mot hverandre – og kjedelig.
Arian ønsker å befri sitt samfunn og sitt kjønn.
Commander Arian er enda en film om «krigen i Midtøsten», men likevel svært forskjellig fra filmer som Peshmerga og No Place for Tears. Fremfor noe byr den på et klart kvinnelig og feministisk (?) perspektiv.
Feministisk frigjøring
Arian er med i en gruppe som jobber for å befri landsbyer og byer rundt Kobane, som byen Tell Abyad i Raqqa-provinsen. Krigerne er kledd i kamuflasjedrakter med fargerike skjerf, men ingen hjelmer. Det er begrenset tilgang på ammunisjon. Nøyaktig hva de skal gjøre fremstår som uklart – til tider virker det hele lite samordnet. Hva skal de gjøre med en fange som mistenkes for å være IS-mann? Hva med den sivile befolkningen i befridde landsbyer? Dette forblir utydelig, og spørsmål om rettferdighet og hevn berøres ikke.
Sotorra tilbrakte fem uker ved fronten sammen med Arian, og enda to måneder mens hun kom seg etter skuddskaden. Mens vi ser Arian både i rollen som kommandant og som rekonvalesent, forteller hun per voiceover om sin fortid, hva som motiverer henne, sine erfaringer og refleksjoner: Etter å ha opplevd et tilfelle av æresdrap som barn, bestemte Arian seg for å kjempe for sin egen frihet i stedet for å falle inn i en tradisjonell kvinnerolle. Da anledningen bød seg, frastøtt av råskapen IS brukte, særlig mot kvinner, ble hun geriljasoldat. Arian hevder at hun ikke bare forsvarer sine rettigheter knyttet til kulturen og landet, men også sine rettigheter som kvinne: Hun ønsker å befri sitt samfunn og sitt kjønn.
Når de ikke slåss for YPJ, tar kvinnene vare på seg selv og hverandre. De deler personlige historier fra fortiden og om familiene sine. Arian overfører sine egne mål til gruppen ved å diskutere med nye rekrutter hvilken motivasjon og hvilke mål de har. Hun oppmuntrer dem til å tenke gjennom hvilke kvinner de ønsker å være – og å kjempe for dette. Hun bebreider dem når hun ikke liker svarene de gir, og oppfordrer dem til å ta kontroll over livet sitt. Arian og de andre erfarne krigerne forteller om hvordan erfaringene i YPJ har styrket selvtilliten deres: kamp som alternativ utdanning.
Kurdistans fremtid
Rekonvalesens, først i sykestuen og senere ved hovedkvarteret for YPJ i Kobane, er tidkrevende. Det er ikke stort annet å finne på enn å stelle sårene, prate med kamerater og familiemedlemmer – og rett og slett vente til bedringen kommer. For til slutt gjør den det. På samme måte som at Kobane blir gjenoppbygget og livet vender tilbake til byen, slik vender Arian tilbake til livet, og arbeider til slutt ved senteret for skadede kvinner i Afrin.
Krigen er en alternativ utdanning.
Ikke alt er vellykket – troppene opplever tilbakeslag også. Det minner oss om at kampen mot IS griper inn i den vedvarende kampen for kurdisk uavhengighet. En inngripen med en tilleggsverdi som er diskutabel: Hva vil gevinsten bli for det kurdiske folket og armeene deres om krigen i Syria skulle ta slutt? For ikke å snakke om kvinnenes gevinst? Tidligere har Bernard-Henri Lévy gitt uttrykk for optimisme, ettersom kurderne påviselig har skapt stabilitet i «sin» region. Men historien er full av eksempler på manglende lojalitet fra tidligere allierte; det gjør det vanskelig å dele en slik optimisme.