Kurdisk anarkisme

«Man har ikke sett noe liknende siden den spanske borgerkrigen,» mener norske anarkister. Kurdiske Folkets forsvarsenhet forsøker å skape et system
som sikrer folkestyre, likestilling, ytringsfrihet og minoriteters rettigheter.      

Fra Facebook, kantonene i kurdistan
Øystein Windstad
Undersøkende journalist i Ny Tid.

 

Svært mange har sett bildene og videoene av kurderne i Kvinnenes forsvarsenhet (YPJ), kvinneavdelingen av Folkets forsvarsenhet (YPG): ikledd grønne uniformer, håret hengende løst og med automatrifler på skuldrene. Hvem de slåss mot, er godt kjent: mennene i ISIS, og nå også Erdogans styrker som har blitt sendt inn i deler av Syria. Men hva er det disse kvinnene kjemper for? Rødt-politiker Erling Folkvord og flere norske anarkister har reist ned til de kurdiske områdene i Tyrkia og Syria for å se nærmere på hva det er YPG ønsker å bygge opp. «De stiller mye høyere krav til folkestyre enn det vi gjør i Norge. Det er et folkestyre nedenfra, noe som forutsetter at befolkningen skal være gjennomorganisert og delta i styringen selv,» forteller Erling Folkvord på en sprakete telefon til Ny Tid. «Det er et tverrkulturelt styre med stor vekt på at kvinner skal ha samme rettigheter som menn. Særlig det siste tar det lang tid å snu, grunnet gamle føydale tradisjoner. Ordningen med delt lederskap i alle styringsorganer er et kjempeskritt. En kvinne og en mann er medledere. Jeg er imponert over hvor langt de har kommet,» sier han.

Det er tidlig i september når Folkvord snakker med Ny Tid. Han befinner seg på grensen til Syria, og forsøker å komme seg inn i områdene som nå er styrt av folkeråd som ved hjelp av allmøter og folkeavstemninger organiserer samfunnet ned til det minste gatehjørne.

Folkeavstemninger og likestilling. Mens YPG og YPJ slåss mot ISIS, og på hengende håret har greid å holde på grensebyen Kobani, har tankbilene fra ISIS’ oljefelt i Syria reist relativt fritt inn i Tyrkia. Tyrkiske opposisjonelle aviser rakk å publisere flere artikler som knyttet Erdogan og hans folk til oljehandel med ISIS, og dessuten våpenstøtte til terrororganisasjonen. De tyrkiske journalistene som avslørte Erdogans støtte og handel med ISIS, er i dag fengslet, og avisene er stengt eller tatt over av staten. Oljehandel på svartebørsen er ISIS’ største inntektskilde og livsnerve. Terrorgruppen er på vikende front, blant annet fordi YPG vinner frem. I områdene som blir frigjort av YPG, dannes det lokale og regionale råd. I alle råd skal det være minst 40 prosent kvinner. I deres partiprogram er det også etablert at seksuelle minoriteter, homofile, lesbiske og transpersoner skal være sikret representasjon i rådene.

«De stiller mye høyere krav til folkestyre enn det vi gjør i Norge.»

Martin Ravneberg
Martin Ravneberg

Martin Ravneberg har mastergrad i filosofi og er medlem av den anarkistiske organisasjonen Motmakt. Høsten 2015 var han i kurdiske områder i Tyrkia som styres etter disse prinsippene. «Modellen er at du øverst i en region skal ha en leder, og under lederen skal du ha to nestledere,» forteller Ravneberg.

«Regelen er nå at dersom lederen er kurder, skal underlederne være en armener og en araber. Er lederen araber, skal underlederne være en kurder og en armener. Det er et system som sørger for representasjon ikke bare for kvinner, men også for minoritetene og de ulike religiøse gruppene. Dette er et system som muligens kan skape forsoning i Midtøsten, med det etniske lappeteppet regionen er.»

Hvor godt fungerer dette styresettet i praksis?

«Jeg har vært på flere nabolagsmøter i de kurdiske områdene i Tyrkia. De fungerer, og de driver daglig praksis. Men arbeidet vanskeliggjøres av at de er kronisk under angrep. Det rådet jeg var i, ble først tent på, og deretter gikk tyrkerne inn og la hele nabolaget i grus. Det ser ut som det krigsherjede Syria eller Dresden,» forteller han.

«Systemet er mer velutviklet bak frontlinjen i de kurdiske områdene nord i Syria. Der fungerer det bedre med daglig drifting og daglig demokratisk praksis. Rådene sørger for mat og vannforsyning. De bygger agoraer i gammel gresk stil, og det er demokratiske folkeavstemninger om det meste.» Ravneberg har laget radiodokumentarserien Kringsatt av fiender på RadiOrakel, som handler om reisene i de kurdiske områdene.

Andam Aso Aziz
Andam Aso Aziz

Demokratisk konføderasjon. Andam Aso Aziz er en av to ledere av organisasjonen Ungkurd Norge Riksforbundet. De arrangerte demonstrasjon foran Stortinget tidlig i september med ønske om at norske politikere skal legge press på Tyrkia og få Erdogan til å stoppe angrepene mot YPG. Aziz forteller at de vil ha en demokratisk konføderasjon med kantoner styrt med folkeavstemninger i de kurdiske områdene – en modell som ikke er ulik den Sveits har i dag. Aziz tror denne modellen kan fungere også utover de kurdiske områdene: «Jeg tror en demokratisk konføderalisme kan være redningen for Midtøsten. Denne modellen vil kunne fungere i hele området, ettersom den er veldig multikulturell. Under en sentralstyrt nasjonalstat er det alltid en minoritet eller religiøs gruppe som er undertrykt. Derfor er demokratisk konføderalisme den eneste løsningen som kan frigjøre hele Midtøsten, frigjøre alle minoriteter og religiøse grupper.»

Noen kritiske røster vil si at regionen ikke er klar for dette – at de må ha en sterk mann som holder ting på plass?

«Selvfølgelig vil det komme kritiske stemmer, vi har vært fôret med ideen om nasjonalstaten i hundre år. Demokratisk konføderalisme har ikke fått lov å prøve seg. Vi har alltid vokst opp med tanken om et selvstendig område og en selvstendig stat. Jeg har vokst opp med å hate tyrkere og arabere. Det er ikke riktig. Hvordan kan man leve fredelig sammen og få forsoning mellom majoritetene og minoritetene? Dette er det eneste alternativet. Se på Irak, for eksempel. Der er landet delt opp i tre, og det er én nasjonalstat. Du har kurderne, sunniene og sjiaene. Vi kommer ikke sammen en gang. Det er ikke et demokratisk eller rettferdig styresett,» sier Aziz.

«En trussel mot diktatorene.» Erling Folkvord jobber nå med en bok som beskriver og analyserer styresettet nord i Syria, et område som er kjent som Rojava på kurdisk.

Hvordan blir minoriteter – eller de som ikke er for dette styresystemet – ivaretatt?

«Jeg er avhengig av tolk og må ta noen forbehold. Men jeg har snakket med armenere, assyrere, turkmenere og arabere i Rojava. Jeg har fått det jeg oppfatter som et troverdig bilde av at de kurdiske lederne jobber målbevisst for å få med minoritetene. For eksempel i byen Gire Spi, kjent som Tal Abyath på arabisk, er det arabisk flertall. I mars møtte jeg justiskomiteen i det folkevalgte rådet der. Justiskomiteen besto av to arabere, en turkmener og en kurder. Den største av de tre kantonene har tre offisielle språk: arabisk, assyrisk og kurdisk.»

Tror du denne modellen kan fungere utenfor de kurdiske områdene?

«Grunnen til at denne modellen blir så hardt bekjempet, er nettopp at den kan fungere – vel og merke dersom befolkningen i hvert område ønsker det. Dette demokratiet er en trussel mot diktatorene i Bagdad, Ankara og Damaskus.»

Hvordan ser du på den siste militæroperasjonen som Erdogan har lansert inne i Rojava/Nord-Syria?

«Det er en opptrapping av en langvarig krig for å knuse Rojava. Den første gangen jeg var her, i mars 2013, observerte jeg tett inntil grensen granat- eller raketthull i skolebygg. Disse skuddene kunne bare ha kommet over grensen fra Tyrkia. Erdogan ser på dette som en trussel mot sin makt, fordi det er et folkestyre nedenfra. Dette styret står i diametral motsetning
til Erdogans diktatur i Tyrkia.»
Er det altså sånn at i hvert fall deler av de andre etniske gruppene har sluttet seg til dette?
«Ja, for meg virker det sånn. Samtidig er det i Rojava som i andre land – det er mange organisasjoner og partier. Det er ulike partier som misliker det nye styret. Dette har vært et tradisjonelt føydalsamfunn. Klantradisjonene står fortsatt sterkt flere steder. En god del mektige menn misliker det nye systemet.»

«Det dreier seg om det største og kanskje mest velutviklede politiske, ideologiske, frihetlige og anarkistiske politiske prosjektet i dag.»

rr til Spania. Tankegodset som ligger til grunn for organiseringen av områdene som YPG har frigjort, stammer fra den kurdiske aktivisten Abdullah Öcalan. Hans ideer om økologi, kvinnefrigjøring og et aktivt folkestyre nedenfra og opp er atter inspirert av den amerikanske anarkisten Murray Bookchin. Filosof Martin Ravneberg i Motmakt ser flere likhetstrekk med det som skjedde under den spanske revolusjonen og borgerkrigen på slutten av 1930-tallet:

«Det var lokale råd som tok over da landsbyer ble frigjort, og man hadde en sterk kvinnebevegelse,» påpeker han. «Det fantes sterke sosiale bevegelser som bruker maktvakuumet til å bygge et alternativt samfunn. De kjempet ikke bare en militær krig – de bygde opp et alternativt system som skulle erstatte systemet som hadde kollapset rundt dem. De satte opp lokale råd og korporasjoner, som man også ser i Rojava. Store farmer og bakerier som blir stående tomme, tas over av arbeiderkollektiver og drives ved hjelp av de lokale rådene.»

Er dette det nærmeste man kommer et anarkistisk styre i verden i dag?

«Ja, dét er det. Det finnes også andre eksempler, men ikke i nærheten av denne størrelsen og skalaen. Dette er snakk om et stort geografisk område med mange mennesker involvert. Det dreier seg om det største og kanskje mest velutviklede politiske, ideologiske, frihetlige og anarkistiske politiske prosjektet i dag. Det har ikke vært på denne størrelsesorden siden den spanske borgerkrigen,» sier Martin Ravneberg.

---
DEL