Kurderne venter med våpnene klare

I påvente av en krig mot Irak forbereder kurderne et blodig oppgjør med tyrkiske invasjonsstyrker.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ryktene går om de tyrkiske regionale ambisjonene. Tyrkia vil, i bytte mot å åpne nordfronten for USA, sende den egne hæren inn i Irak. De har krevd å være med inn i irakisk Kurdistan for å sikre seg kontrollen over dette strategiske området. Konkret dreier det seg om titusener av soldater; flere enn det amerikanerne, eventuelt, vil frakte over den samme grensa.

Som politisk begrunnelse for denne invasjonen, bruker tyrkerne argumentet om en mulig flyktningestrøm inn i Tyrkia. Myndighetene i Ankara vil ikke ha noen repetisjon av 1991, da hundre-tusener av kurdere presset mot den tyrkisk-irakiske grensa. Dessuten ønsker den tyrkiske regjeringen å beskytte den tyrkisk-etniske minoriteten i Irak, nemlig turkmenerne.

Det er med andre ord en «humanitær» innsats der tyrkiske soldater skal bidra til at krigen skaper minst mulig kaos i nord.

Men ikke bare. For selv i Ankara legger man ikke skjul på at dette også handler om stabiliteten i området. For dem er det viktig at krigen mot Irak ikke skaper et momentum for en kurdisk stat, noe som vil kunne føre til lignende krav fra de 12 millioner kurderne i Tyrkia.

De siste ukene har derfor sett beinharde forhandlinger mellom Tyrkia og USA, der førstnevnte har krevd aksept for tyrkisk deltakelse, USA har forsøkt å holde igjen mens kurderne selv har blitt mer og mer nervøse. For er det noe kurderne absolutt ikke vil, så er det at Tyrkia, USA og resten av verden nok en gang knuser håpet om et – i en eller annen forstand – fritt Kurdistan, slik de har gjort det så mange ganger før gjennom historien.

Parlamentet sa nei

Etter harde konfrontasjoner og bitre utfall, var det endelig duket for en enighet mellom USA og Tyrkia i forrige uke. Men det var før det tyrkiske parlamentet sendte hele saken tilbake til scratch da de ikke klarte å stable på beina et stort nok flertall for regjeringens posisjon.

Den tyrkiske regjeringen under statsminister Abdullah Gul ønsker nå – etter mye om og men – en avtale med USA. Det samme gjør generalene, som styrer mesteparten av det som skjer i landet gjennom det mektige sikkerhetsrådet.

Men den tyrkiske grunnloven krever et kvalifisert flertall for et slikt vedtak. Og det var dette nødvendige flertallet som ikke materialiserte seg da parlamentet behandlet spørsmålet sist lørdag.

Det er ventet at regjeringen vil legge fram saken på nytt; i slutten av denne uka eller i begynnelsen av neste. Da vil parlamentet kanskje godkjenne avtalen, fordi de knapt har råd til å la være.

Hvis Tyrkia tillater amerikansk troppetransport gjennom landet, vil Gul og hans regjering kunne hente inn seks milliarder dollar i ren støtte, i tillegg til nye lån under særs gunstige vilkår. Pengestøtten er ment å oppveie for økonomiske tap som en følge av krigen, men vil bli trukket tilbake dersom tyrkerne ikke gjør som USA sier.

Det Tyrkia dermed risikerer, er å gå på store tap under og etter krigen, uten å få noen kompensasjon for det. Det de også risikerer, er at de under en krig ikke vil være beskyttet av amerikanerne fordi disse befinner seg et helt annet sted – nemlig i Kuwait. Og – det de aller mest risikerer, er at krigen kommer i stand uten at Tyrkia har anledning til å holde kurderne i sjakk.

Det siste er definitivt det viktigste for Tyrkia. Man kan derfor tenke seg at statsminister Gul gjør sitt ytterste for å få dette vedtaket i havn, til tross for stor krigsmotstand i sitt eget parti – og i det tyrkiske folket som helhet. Hvis denne avtalen ikke går igjennom, kan man likeledes tenke seg at Tyrkia uansett går inn i Irak.

I så fall er amerikanernes reaksjon det som teller minst i ligningen. For hvis tyrkerne går inn nordfra, uten at amerikanske soldater også gjør det, er det rett og slett duket for en blodig krig mellom tyrkere og kurdere.

Ville tøyle Tyrkia

USA har allerede akseptert en tyrkisk invasjon av Nord-Irak. Men aksepten forutsetter at tyrkerne krysser grensa i hælene på USAs invasjonsstyrke, ikke at de gjør det på egen hånd.

Den avtalen som kanskje fortsatt kommer på plass, innebærer at titusener av tyrkiske soldater vil gå inn i Irak. Men den innebærer også at tyrkerne ikke kan gjøre som de vil.

For eksempel ville Tyrkia i utgangspunktet okkupere de to oljebyene Kirkuk og Mosul. Hensikten var å forhindre en kurdisk overtakelse av disse byene, som ligger utenfor det autonome kurdiske området i dagens Irak.

Kirkuk og Mosul har – eller har hatt – en overveiende kurdisk befolkning. Men byene har alltid vært kontrollert av Bagdad, selv i de periodene hvor kurderne har hatt en viss grad av selvstyre.

Under det nåværende baath-regimet i Bagdad, har de to byene vært utsatt for omfattende demografisk manipulering, med tvangsflytting av kurdere og innflytting av arabere. Men kurderne har alltid oppfattet dem som «sine,» med gjentatte krav om å innlemme dem i de kurderstyrte områdene og/eller sende oljeinntektene tilbake til Kurdistan.

Byene har derfor stor betydning som politisk symbol, samtidig som de utgjør en viktig økonomisk ryggrad i en eventuell kurdisk stat.

Og nettopp av den grunn ville tyrkerne sikre seg kontrollen over byene, for å hindre en økonomisk levedyktig, og selvstendig, kurdisk stat.

Men amerikanerne har gjort det helt klart overfor Ankara at dette ikke er mulig. Istedet har Tyrkia og USA blitt enige om at amerikanske soldater okkuperer byene.

Det andre Tyrkia krevde, var å bidra til en avvæpning av kurderne. Også dette har amerikanerne sagt nei til. Men de har samtidig sagt ja til generell avvæpning etter krigens slutt, forutsatt at det skjer i regi av USA.

Og det de ga i dette konkrete spørsmålet, er at tyrkiske representanter kan være observatører under en slik avvæpning.

Det amerikanerne derimot ikke har gitt tyrkerne, er grønt lys for en tyrkisk okkupasjon av hele regionen. Ifølge avtalen – eller det som har lekket ut om den – kan tyrkiske styrker bare gå inn i et område som strekker seg fra grensa og 19 kilometer sørover.

Med en avtale på plass, vil tyrkernes militære aktivitet i denne regionen bli sterkt hemmet. Uten en avtale, og hvis tyrkerne går inn uansett, vil de stå fritt til å gjøre hva de vil. Men den politiske prisen vil bli høyere.

Kurderne frykter derfor en situasjon hvor tyrkerne og amerikanerne ikke blir enige, fordi det vil legge terrenget åpent for militær konflikt mellom tyrkere og kurdere. Hvis det skjer, er det lite trolig at Iran vil sitte rolig og se på.

Iran i farta

Iran har allerede begynt å posisjonere seg. En iransk-støttet geriljagruppe, den såkalte Badr-brigaden, har den siste tiden bygget baser i Zimnako-fjellene i det nordlige Irak. Ifølge talsmenn for basen, vil flere tusen soldater bli flyttet hit de nærmeste dagene.

Badr-brigaden er den militære vingen til SCIRI (the Supreme Council for the Islamic Revolution in Iraq), som er en shia-muslimsk gruppe med full bakking fra ledelsen i Teheran.

SCIRI driver sin militære og politiske virksomhet fra Iran, men er også med i Iraqi National Congress som støttes av USA. Forholdet mellom SCIRI og Washington er imidlertid meget spent, nettopp fordi gruppa blir regnet for å være en brikke i det iranske regionale spillet.

I dag sier Badr-brigaden at de vil kjempe sammen med amerikanerne og kurderne mot Saddam Hussein, at de vil kjempe sammen med kurderne mot tyrkerne, og at de vil kjempe mot amerikanerne – om nødvendig – for å unngå en militær okkupasjon.

Det de ikke sier, er at de også kan komme til å kjempe mot den delen av den kurdiske opposisjonen som ikke er støttet av Iran, nemlig KDP. Det kurdiske, demokratiske partiet under ledelse av Massud Barzani har tette bånd til USA, mens motparten PUK – Patriotic Union of Kurdistan – de siste årene har samarbeidet med iranerne.

PUK og KDP har begge gammel gjeld å gjøre opp, hos motparten, noe som er et resultat av tiår med intens militær rivalisering om det politiske hegemoniet i Kurdistan. Så seint som i 1996 gikk for eksempel KDP i allianse med Saddam Hussein for å utrydde sin rival Jalal Talabani, som måtte flykte til Iran.

Kort sagt ligger det tusener på tusener av skjeletter i det kurdiske jordsmonnet som ikke skyldes Saddam i det hele tatt, men som skyldes borgerkrigen mellom ulike kurdiske fraksjoner. Det siste tiåret har imidlertid sett en ganske så fredelig sameksistens mellom PUK og KDP, fordi de rett og slett valgte å dele området mellom seg etter 1991.

En krig i Irak, pluss en tyrkisk invasjon nordfra, pluss en iransk manipulering av begivenhetene østfra, pluss det faktum at kurdiske muslimske grupper er mer nærværende enn før, vil legge hele denne forsoningen i ruiner. Resultatet kan bli en krig i krigen som involverer en stormakt, minst to regionale makter og tre-fire kurdiske grupper.

En slik krig vil erfaringsmessig bli svært blodig. Og hvis den store krigen i Irak varer lenge, er det ingen gitt å si hvilke mesallianser som kan oppstå i den lille krigen – når republikanergarden kanskje er i nærheten og kan gi støtte til en av fraksjonene?

Sviktet mange ganger

Det kurderne plutselig har skjønt, er at USA er villig til å selge dem ut til fordel for den langt viktigere støtten fra Tyrkia. Det de også har skjønt, er at USA faktisk planlegger å avvæpne dem – en folkegruppe som har båret våpen siden midten av 1800-tallet.

Og så har de skjønt det som resten av opposisjonen har skjønt, nemlig at de ikke kommer til å utgjøre noe sentralt element i den nye staten fordi USA akter å ta over sjøl.

I en slik setting er det lite trolig at kurderne lar seg avvæpne. Til det er de altfor bevisst på historien, som gjennom 80 år har sett allierte svikte eller regelrett slå ned alle drømmer om en kurdisk stat.

Det har skjedd med militærmakt, som da britene knuste alt håp om en egen stat i 1922. Det har skjedd i form av tilbaketrekking av støtte, som da iranerne plutselig ble venner med Saddam i 1975. Det har skjedd i form av en splitt-og-hersk-strategi, som regimet i Bagdad har vært ekstremt gode på. Og det har skjedd i form av brutte løfter, som da amerikanerne lot kurderne i stikken i 1991.

Med 70.000 mann eller flere under våpen, vil kurderne være en betydelig maktfaktor under et hvilket som helst regime, hvis de klarer å stå sammen. Uten 70.000 mann under våpen, vil de bare utgjøre nok en brysom gruppe som de nye herskerne må hanskes med.

I påvente av en krig mot Irak, forbereder alle de kurdiske gruppene en militær konfrontasjon med en av sine historiske fiender. For n’te gang i historien kan drømmen om en egen stat for kurderne bli effektivt knust.

---
DEL

Legg igjen et svar