Kunstnerens snakkende  hode

H*art On er en velfundert og dyptpløyende film om kunstens natur og viktighet.

Hilde Susan Jægtnes
Forfatter, og filmkritiker i Ny Tid.

H*ART ON
Regi: Andrea Culková

Da jeg besøkte de to utstillingene på Astrup Fearnley-museet i helgen (The World is Made of Stories og Los Angeles A Fiction), ble jeg påminnet om hvor ofte man konfronteres med grafiske fremstillinger av kjønnsorganer på den moderne kunstarenaen.

Skjønt hva skjer egentlig når man blir bombardert med for mange anatomisk nøyaktige peniser – blir man herdet? Det slår meg hvor lite tiltrekkende blottede kjønnsorganer fremstår når de henger på hvite, flombelyste vegger akkompagnert av besøkendes skritt som gjaller gjennom de enorme utstillingslokalene. Tvert imot blir jeg opptatt av variasjoner og avvik i de anonymiserte forplantningsapparatene, og lurer på hvor stor avstand det er korrekt å holde fra de utstilte lemmene og pubishårene.

I Andrea Culkovás lekne, utforskende og visuelt mettede dokumentar om livet som moderne kunstner står tittelen H*ART ON (formodentlig et ordspill på «hard-on»/ereksjon, «heart» og «art») plassert i kryssild mellom en sædsprutende penis og melkesprutende bryster. Men de hyppig forekommende seksuelle motivene i de portretterte kunstnernes produksjon overskygger aldri den velfunderte og dyptpløyende samtalen om kunstens natur og viktighet som utfolder seg gjennom filmen.

Kvinnen klynker, grove tau skjærer seg inn i den nakne huden og etterlater stygge merker.

Energi. Den relativt ukjente avantgardistiske maleren, designeren og illustrasjonskunstneren Zdenek Rykr (f. 1900) tillegges en sentral posisjon i dokumentaren, både geografisk og tematisk. Vi følger for øvrig Jitka Cempírková, kurator for Rykr-museet i Chotebor i Tjekkia; kunstnerparet Mark Diro og Sonja Vectomov, som arbeider i et oppussingsobjekt i Rykrs hjemområde; Karin Písaríková, en tjekkisk konsept- og performancekunstner som jobber i Tokyo; og Cedric Philippe, en ung kunstinteressert franskmann som oppsøker Mark Diros kunstnerbolig mens han leser The Head of the Artist av Milada Soucková (historiker, litteraturviter og Rykrs kone).

«Den eneste måten å snakke om avdøde kunstnere på, er gjennom nålevende kunstnere,» skriver Soucková. Dette er muligens også filmens mål: å la kunstnere komme til orde om seg selv og hverandre, om kunstens funksjon og muligheter.

De medvirkende i H*ART ON demonstrerer kunstens potensial gjennom sin egen kunst og samtalen om kunsten. På hver sin måte makter de å ta opp vanskelige temaer som kampen mot konformitet og fascisme (Rykr), kroppslig funksjon/forvandling/forvitring (Písaríková), tilstedeværelse og tomhet (Diro) og kunstens betydning gjennom historien (Soucková).

Filmen hopper mellom de medvirkende med stor energi og forfriskende tilførsel av innskutte klipp av mennesker fra hele verden og forskjellige tidsepoker i eksplosiv utfoldelse: vill dans, nakenhet, akrobatikk, lek, intimt samvær. En mann dekket fra topp til tå av speilfragmenter vandrer stumt mellom scenene, og trekker en tråd gjennom filmens forskjellige universer. Kanskje han skal symbolisere Rykr, som ifølge kuratoren «unngikk å ha et ansikt som kunne leses». Felles for konseptkunstnerne er at de aktiverer sine omgivelser, og rammer dem inn med oppsiktsvekkende aktiviteter og rekvisitter.

Livsstil? Den rolige, storøyde kuratoren Jitka Cempírková tilbringer åtte timer daglig i Rykrs visuelle univers, og fantaserer om hvordan det ville vært å se havet for første gang sammen med sitt idol. Mens hun lar øynene hvile på et av Rykrs surrealistiske malerier, får vi sjansen til å se verden gjennom hans øyne: Maleriet portretterer en peis der flammene livnærer seg av et glisende hode. Over peisen henger et innrammet bilde (inne i maleriet) med fire hovedelementer: En klynge menneskeliknende røde staver lener seg engstelig mot hverandre. Til høyre står et dødt tre, bøyd av hard vind. Til venstre lurer en mørk, kappekledd, truende skikkelse bak en hvit søyle. Øverst i bildet svever en eterisk hvit form som ved nærmere øyesyn likner to vesener i tett omfavnelse. Representerer peisilden selve kunsten som nører opp under den menneskelige tilværelsen, der ensomhet er grunntilstanden, døden en ubønnhørlig jeger, naturen dømt til å forsvinne og den kjærlige sameksistens et sublimert ideal?

«Kunst er bare tøys, spesielt moderne kunst, som ikke engang eksisterer. Men det er en livsstil. Kunst er definitivt lokalt,» sier sveitsiske Mark Diro, som er opptatt av kunstens stedlighet og avhengighet av kunstnerens tilstedeværelse i kunstverket. Han forklarer at huset han pusser opp, er «et bebodd kunststykke», en «sosial skulptur» à la Joseph Beuys. Selve kunststykket er banalt og verdiløst hvis ikke kunstneren er til stede for å forklare det. Men hva skjer når kunstneren mister sin fremste samtalepartner? I løpet av dokumentaren forlater kona Sonja ham til fordel for en husgjest. «Det handler om tillit, om å vite hvem man kan stole på,» konkluderer han. Tausheten prikker i stuen der den forlatte kunstneren sitter og skraper seg i skjeggstubbene i selskap av to diskrete hunder. I bakgrunnen står et av verkene hans, et eksempel på «konkret kunst» som er laget av ordinære, fargerike kjøkkensvamper.

Lidenskap. I Tokyo har Karin Písaríková til punkt og prikke lært seg det japanske språket og den intrikate sosiale kodeksen − for så å kunne bryte ut av den tillærte konformiteten i sin kunst. Mange av verkene hennes er utformet av kassert menneskehår, for eksempel en reproduksjon av maneter, som ifølge kunstneren uttrykker utmattelse og ensomhet. I andre verk utgjør hennes egen kropp deler av uttrykket, for eksempel når hun ligger utspilt i en livmor av menneskehår, eller når hun filmer i nærbilde sine egne nakne brystvorter som sender ut lange støt av melk med uniformskledde skolegutter i bakgrunnen. Hun forteller om hvordan alt hun visste, ble oppløst da hun ble gravid – da hun mistet kroppen hun hadde kjent så langt. «Jeg tror at forbindelsen med natur og instinktene ikke er opplagt for alle,» reflekterer hun.

I filmens mest foruroligende sekvens kommer vi tett på en japansk kvinne iført en løstsittende, rød kjole mens hun blir hengt opp i en ukomfortabel stilling. Kvinnen klynker, grove tau skjærer seg inn i den nakne huden og etterlater stygge merker. Kvinnens ansiktsløse, dresskledde bøddel vrir og vender på den suspenderte kroppen, strammer tauene så de blottede brystene tyter forvridd ut mellom taukveilene. Stillingene som dramatiseres, viser seg å være illustrasjoner fra Souckovás bok om kunstnerens hode. Over det brutale, sterkt erotiske tablået hører vi et sitat fra Soucková: «Det er en evig lidenskap. Livet − og døden − og mellom disse: Kunsten.»

Rykr jobbet som designer for teaterkulisser og sjokoladepapir i tillegg til sin mer eksperimentelle produksjon. Han kjempet aktivt mot fascismen, og opplevde aldri kommersiell suksess og anerkjennelse i egen samtid. «Jeg etterlater et fotavtrykk ved å være her,» avslutter Cempírková, som er blitt en levende bestanddel i Rykr-museet, en sosial skulptur. Den beskjedne kuratorens håpefulle utsagn representerer enhver kunstners ambisjon. For livet er mer enn å bli født, reprodusere og tre til side for nye generasjoner: «Dette er fotavtrykket mitt. Livet mitt.»

Ta kontakt med line@nytid.no for å få tilgang til filmen.

 

---
DEL