Kunstig idioti og naturlig intelligens

Den reelle faren med kunstig intelligens er at vi overgir oss til forstokkede byråkratmaskiner som ikke vet å bryte reglene.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 03.12.2018
Artifictional intelligence – Against Humanity’s surrender to Computers
Forfatter: Harry Collins
Polity Press, Storbritannia

Denne boken er åpenbart kritisk, og tittelen, Artifictional Intelligence, antyder hvor problemet ligger: Ved hjelp av science fiction og en selvbejublende IT-sektor griper troen på en allmektig kunstig intelligens om seg. I ly av denne ideologien om fremtidens muligheter smyger den kunstige intelligensen vi faktisk har – ufullkommen, feilbarlig og irriterende – seg inn på stadig flere samfunnsområder. Blendet av en relativ suksess er vi blitt altfor overbærende overfor svakhetene til snakkende roboter og digitale hjelpere.

En deterministisk hype

Tech-bransjens allianse med – og svakhet for – science fiction munner ofte ut i fantasier om robotenes overtakelse, som i praksis fungerer som en del av en deterministisk hype, om enn fortellingene er aldri så dystopiske, påpeker Collins. At tanker om at kunstig intelligens nærmest med nødvendighet vil «ta over verden», er blitt understøttet av autoriteter som Stephen Hawking, er urovekkende nok. At Elon Musk argumenterer for at vi bør koble hjernen på datasystemene for «ikke å bli gjort irrelevante» av maskinene – og at han selv utvikler denne teknologien – er verre. At Ray Kurzweil, forfatteren av The Singularity is Near, selve bibelen for dem som tror på kunstig superintelligens, også er sjefen for det mektige Google, er kanskje verst.

Slike eksempler til tross, hevder Collins, er troen på kunstig intelligens langt større blant filosofer, evolusjonsbiologer og den jevne allmennhet enn blant dem som virkelig kjenner feltet. Mangelen på spesialkunnskap gjør at vi stoler på eksperter med en blandet agenda, mens filmene venner oss til en tvilsom visjon av morgendagens verden.

Illojale, men nøytrale

Filmer som Her, der hovedpersonen forelsker seg i en talkbot for å bli sveket med 641 andre menn, eller Ex Machina, der en kjærlighetsrobot hevner seg på sin skaper, er interessante kulturelle symptomer, sier Collins – men den bakenforliggende patologien ligger i en manglende evne til å skille mellom simulasjon og realitet. Vi projiserer det menneskelige på maskinene og det maskinelle på mennesket, og visker dermed ut skillet. Datamaskiner er kanskje ikke lojale eller kjærlige, påpeker han nøkternt, men de er heller ikke onde eller manipulerende.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer. (Du har allerede lest 3 gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer