Kunstig idioti og naturlig intelligens

Den reelle faren med kunstig intelligens er at vi overgir oss til forstokkede byråkratmaskiner som ikke vet å bryte reglene.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018

Artifictional intelligence – Against Humanity’s surrender to Computers

Harry Collins

Polity Press

Storbritannia

Denne boken er åpenbart kritisk, og tittelen, Artifictional Intelligence, antyder hvor problemet ligger: Ved hjelp av science fiction og en selvbejublende IT-sektor griper troen på en allmektig kunstig intelligens om seg. I ly av denne ideologien om fremtidens muligheter smyger den kunstige intelligensen vi faktisk har – ufullkommen, feilbarlig og irriterende – seg inn på stadig flere samfunnsområder. Blendet av en relativ suksess er vi blitt altfor overbærende overfor svakhetene til snakkende roboter og digitale hjelpere.

En deterministisk hype

Tech-bransjens allianse med – og svakhet for – science fiction munner ofte ut i fantasier om robotenes overtakelse, som i praksis fungerer som en del av en deterministisk hype, om enn fortellingene er aldri så dystopiske, påpeker Collins. At tanker om at kunstig intelligens nærmest med nødvendighet vil «ta over verden», er blitt understøttet av autoriteter som Stephen Hawking, er urovekkende nok. At Elon Musk argumenterer for at vi bør koble hjernen på datasystemene for «ikke å bli gjort irrelevante» av maskinene – og at han selv utvikler denne teknologien – er verre. At Ray Kurzweil, forfatteren av The Singularity is Near, selve bibelen for dem som tror på kunstig superintelligens, også er sjefen for det mektige Google, er kanskje verst.

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL