Kunsten for livet

Den baskiske kunstneren Agustin Ibarrola, som i sin ungdom var aktiv i kampen mot general Franco, er truet på livet av ETA. Foran regionalvalget søndag retter han en skarp advarsel mot nasjonalismens totalitære skyggesider.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

GUERNICA: En lukt av olje og harpiks strømmer mot meg i det jeg sier goddag til den gamle mannen med det engleaktige ansiktet, de skrå godmodige øynene bak brilleglassene og den pjuskete barten.

Den 71 år gamle bastiske maleren og skulptøren Augustin Ibarrola har brukt morgenen til å male nye oljemalerier. På gulvet bak et par store pappmachéskulpturer ligger et langt, grønt lerret på gulvet. Lyset strømmer ned fra takvinduene oppe under verkstedets høye bjelkeloft, og avslører at klippene på det grønne lerretet kanskje kunne være en utstrakt kvinne.

Selv hans malerier er svært skulpturelle. Her mellom kunstverkene i verkstedet i den gamle baskiske kampesteinsbondegården, i den grønne dalen ved Oma-skogen utenfor Guernica hersker det en ufattelig ro. Men huset er bevoktet av en sikkerhetsvakt. For Agustin Ibarrola, som var med på å grunnlegge borgerbevegelsen Foro de Ermua etter ETAs kidnapping og mord på lokalpolitikeren Miguel Angel Blanco i 1997, står på terrorgruppens dødsliste.

De kaller ham fascist, de ødelegger kunstverkene hans og brenner ned verkstedene hans, selv om han for mange år siden deltok aktivt i motstandskampen mot general Francos diktatur.

Samvittighetens lov

I 1956 gikk Agustin Ibarrola i eksil i Paris, hvor han var med på å skrive 57-gruppens «Manifest for interaktiviteten». Han ble tilknyttet ett av de viktigste galleriene i den franske hovedstaden, Richard Mortensens Galerie Denise René, og i 1963 mottok Ibarrola dessuten den franske kritikerprisen.

En lovende internasjonal karriere lå for hans føtter, men så besluttet han seg for å reise tilbake til Baskerland. – Min samvittighet fikk meg til å vende tilbake og knytte meg til mitt folk. Jeg kunne ikke bare opptre som en ambassadør som svevde høyt over vannene, sier han med langsom stemme.

Hjemreisen hadde en pris. Som medlem av Spanias kommunistparti ble han forfulgt av Franco-regimet, og han hadde knapt kommet tilbake til Baskerland før han ble sendt i fengsel. Der satt han inntil generalen døde, og regimet brøt sammen. Agustin Ibarrola har alltid følt en trang til å engasjere seg politisk. Selv om han bor avsides, har han aldri distansert seg fra samfunnet rundt ham.

Gang på gang går Ibarrola forrest i demonstrasjoner mot terroren og nasjonalismen. Alltid synlig. Og alltid med sin svarte baskerlue, boinaen, på skrå. – Mitt liv har vekslet mellom år i fengselet, år i skjul og de dramatiske årene da de forbød meg å utstille verkene mine. Det har vært år i avsondrethet. Det har vært en kamp for å overvinne det gjennom arbeid, som jo er den eneste måten å gjøre det på, sier han, og foreslår at vi går ut av verkstedet for å finne en stol ved det solide trebordet i stuen.

Herfra er det en storslått utsikt over den grønne men disige dalen.

Hatet mot Ibarrola

Kunsten er en redningsflåte for Ibarrola, og på gressplenen utenfor huset hans står en klynge treskulpturer på over to meter – nesten som et symbolsk forsvarsverk. Han har bruk for beskyttelse.

– En kveld ble gården vår angrepet med steiner, og hele fasaden ble overmalt med deres slagord. Da vi kom tilbake, og kjørte inn i garasjen, var de sikkert igang med å male. Så gikk de til angrep på oss med steiner, men heldigvis tok de beina på nakken og kjørte vekk. De anklager meg for å være kriminell, men det er de som dreper. De anklager meg for å være en morder og for å være mot Euskadis frihet til å velge uavhengigheten. De kan ikke akseptere at det finnes folk med min historie, som var med i den demokratiske kampen mot frankismen, og som tar avstand fra nasjonalismen.

Ifjor øvet unge militante separatister hærverk mot Ibarrolas internasjonalt kjente verk i Oma-skogen, som ligger like ved gården hans. Det er «Den malte skog», hvor Ibarrola sammen med kunststudenter har malt over 500 pinjetrær i et bevisst forsøk på å bryte med renessansens sentralperspektiv. Men en dag gikk separatistene til aksjon og felte 80 av treskulpturene, og sprayet skyteskiver med Ibarrolas navn på de andre trærne, som et signal om at han står på dødslisten. Og er hatet.

De har også en gang brent ned Ibarrolas verksted i Guernica, som ligger bare noen få kilometer fra hjemmet hans. I verkstedet hadde han samlet hundrevis av verk fra alle perioder av hans kunstneriske liv. – Det var fire hettekledde som gjorde det. Politiet anholdt en av dem. Vi antar at de alle kommer fra Guernica. Byen har fostret mange terrorister gjennom tidene, forteller Agustin Ibarrola.

– Noen av dem er svært unge. De er som de unge tyske nazistene. Det er små barn som burde gå på skolen og studere. De har ikke noen sterk ideologisk skolering, men de sier det samme og de gjør det samme som nazistene gjorde, uten å være klar over det.

Den totalitære trussel

– Dessverre må vi hele tiden fortelle demokratene i dette landet hvorfor det faktisk er snakk om nazister. De pynter seg med en forestilling om at de er nasjonalister og vil redde dette folket fra, jeg vet ikke hva, sier han – og tilføyer så leende: – Fra demokratiet, naturligvis!

Han mener at de unge militante aktivistene er under innflytelse av nasjonalismen – og ikke bare av den mest ekstreme nasjonalismen og dens mytologier – og at det gir dem tro på seg selv. – Her kjenner man ikke historien, og slett ikke historien om kampen for demokratiet. Nasjonalistene lyver, deformerer og formørker realitetene, når de kan slippe unna med det. De unge smykker seg også med en venstreorientert retorikk. Akkurat som i Hitlers Tyskland, hvor nazistene hevdet at de var mer sosialistiske enn sosialistene selv.

Agustin Ibarrola, som er født i 1930, og som har merket det 20. århundrets totalitære ideologier på kroppen, føler seg overbevist om at han og hans lidelsesfeller i Baskerland står overfor en av det 21. århundrets totalitære ideologier. – Mange av oss lever i en unntakstilstand. Det er verre enn å være i eksil, og vi lever under trusler og provokasjoner. Men det er også sant at det er folk på gaten som smiler til deg, og som går fram til deg og omfavner deg i solidaritet. Det er meget motsetningsfylt. De som provoserer meg er få, men det er mange som holder av meg og støtter meg. Det er mange gode mennesker, sier han.

En kraftanstrengelse

Flere av Ibarrolas nære venner har blitt drept av ETA. Som den sosialistiske visestatsministeren i Baskerland, Fernando Buesa, som i fjor ble sprengt i luften av en av terrororganisasjonens bomber. Men den gamle kunstneren nekter å la seg fange av frykten for døden, eller la den overskygge livet selv:

– Det er tungt. Hver gang jeg skaper noe, maler og lager skulpturer, må jeg gjøre en kraftanstrengelse for å uttrykke meg personlig, og frigjøre meg fra den situasjonen jeg omgis av. Jeg har en egen livvakt, og utsettes konstant for trusler. Det er klart at man kan bli redd for at de kommer ut hit for å drepe meg en dag. Navnet mitt står på listene som de har funnet ved pågripelse av ETAs kommandogrupper.

Som systemkritisk kunstner har han vært utsatt for kraftig diskriminering fra nasjonalistenes side. De siste ti årene har han ikke kunnet stille ut en eneste gang i Baskerland, selv om han fortsatt nyter internasjonal anerkjennelse. – Folk gir meg ingen muligheter her, og kunstgalleriene er svært forsiktige med å invitere meg fordi de er redde for å bli kompromittert. Jeg kan stille ut verkene mine utenfor Baskerland, og utstillingene besøkes av tusenvis av mennesker, men her i Baskerland har jeg det fortsatt som under frankismen, sier han.

Agustin Ibarrola har ikke mange pene ord til overs for det baskiske nasjonalistpartiet PNV, som har regjert Baskerland i 21 år. – De regjerer som om det er en klan, en familie. Som en italiensk mafia i Vitoria, sier han, og smiler med hele ansiktet. – En del av deres ideologi er at de tilhører en etnisk verden med dens renhet, og det er det farlige. Når vi snakker om nasjonalismens forbindelser til nazismen i Hitlers Tyskland, så er det blant annet fordi de har en tydelig rasistisk tone. Det gjelder selv Partido Nacionalista Vasca, som betrakter seg som et konservativt demokratisk parti.

– Nasjonalistene ønsker makt. De elsker ikke sitt folk eller det baskiske så høyt. Det er bare instrumenter for å vinne makt, og fram til nå har nasjonalistene vunnet. Men moralsk er de i ferd med å miste makt. De får færre stemmer nå, og folk våger i økende grad å si hvem de er og hva de gjør.

Ibarrola legger ikke skjul på at han håper de baskiske velgerne ved valget søndag vil sende nasjonalistene i opposisjon. Han håper at det blir dannet en samlingsregjering mellom sosialistene og de konservative, slik at de demokratiske rettighetene han føler er truet igjen kan komme til ære og verdighet i Baskerland.

Den fortiede pluralisme

Agustin Ibarrola mener nasjonalistene overser hvor pluralistisk det baskiske samfunnet i grunnen er. De sier at euskera er et urspråk fra fortiden, men dyrker kun de femten prosent av euskera som har ikke-latinske røtter. De 85 prosent av euskera som er beslektet med kastillansk og andre romanske språk, dyrker de ikke.

Han er dypt bekymret over nasjonalistenes hat til «spanierne» og «ikke-baskerne», som de bruker som fiendebilder for det baskiske samfunnet. – De anerkjenner ikke alle baskere som baskere, men bare de som er nasjonalister. Det sies ting her som ville vært morsomme, hvis ikke de var så dramatiske, forteller han.

– Det som sies, etter så mange mord, etter så mye vold og så mange absolutt reaksjonære og nazistiske ideer, er noe som ingen demokratiske samfunn kan akseptere. Nasjonalistene sier at de snakker i fredens og dialogens navn, men det er en maskerade, det er en forkledning. For nasjonalistpartiet står for en ekskluderende nasjonalisme. Jeg kaller det en nasjonalistisk nepotisme, fordi det er et dunkelt diktatur som ikke helt tilsvarer diktaturene i andre land. Til syvende og sist er nepotismen ikke annet enn en svak utgave av diktaturet, men det har tatt livet av alt for mange. De har blitt stanset for maktens skyld, for nasjonalismens skyld.

Ibarrola mener at det hele kulminerte med den såkalte Lizarra-avtalen i september 1998, hvor nasjonalistene inngikk en avtale med ETA, og senere dannet en ren nasjonalistisk regjering med ETAs politiske fløy, Euskal Herritarok. Da satte nasjonalistene deres siste moralske kapital over styr, mener han.

Toneleiet til Ibarrola stiger. Han er tydelig indignert. – Da ETA begynte å myrde igjen fortsatte nasjonalistene med å regjere. I stedet for at nasjonalistenes regjeringsleder trådte tilbake etter ETAs første drap, og etter den første voldelige handlingen mot demokratiet og dets institusjoner, så fant han seg stilltiende i det. ETA har drept opposisjonslederne. De har drept. Og dem de ikke har drept lever fordi våpnene ikke virket. De forsøkte å drepe hele ledelsen i Partido Popular på en kirkegård. De har drept viktige ledere i det baskiske sosialistpartiet på alle nivåer.

Rett før jeg skal gå spør jeg ham om han er redd. Men det benekter han. – Frykten kan gi ly for alle kujoner i verden, svarer han. – Det er mange mennesker som ikke vil være til ubehag for noen. Fordi de er redde. Da vi ble fri fra det frankistiske diktaturet var det mange som spurte meg: «Hvorfor blander du deg, du som er så viktig som kunstner?» Og jeg svarte dem: «Ja, fordi jeg er så viktig som kunstner, så kan min stemme høres i offentligheten, slik at vi kan få avsluttet dette her.»

Oversatt til norsk av Anders Horn.

---
DEL

Legg igjen et svar