Kunsten å forandre verden

Kosmokultur vil vise hvordan kulturen griper inn i politikken, ikke bare når den er åpent politisk.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[kronikk] 29. og 30. oktober arrangeres prosjektet Kosmokultur på Nobels Fredssenter i Oslo. Formålet er å skape en møteplass for samtaler med vekt på kunstens grenseoverskridende potensial i høyere kunstutdanning, kulturlikheter, identitet, ytringsfrihet og menneskerettigheter. Det finnes en økt bevissthet om at kunst og kultur er pådrivere for demokrati, likeverd og samhandling på tvers av etniske eller religiøse skillelinjer, samt bruken av dette i identitets-og nasjonsbygging, noe som Kunstakademiet i Palestina (IAAP) er et konkret eksempel på. Iniativtaker til opprettelsen av IAAP er billedkunstner Henrik Placht, som også er prosjektleder for Kunstakademiet ved KHiO.

Kosmokultur består av et seminar, en Artist Talk, en installasjon og en utstilling, og er et samarbeidsprosjekt mellom Nobels Fredssenter, forskningsprosjektet Kulturell kompleksitet i det nye Norge (CULCOM) og Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).

Hardcore vs softcore.

Tradisjonelt har internasjonal politikk vært dominert av en tilnærming som kalles hardcore, der militære operasjoner er et virkemiddel for å løse konflikter. Norge har et sterkt engasjement for å løse konflikter ved å være deltakere i fredsprosesser verden over, som innen internasjonal politikk går under betegnelsen softcore. Det betyr at det legges vekt på forståelse av andres kultur, samt empati eller identifikasjon med den andre. Det er i denne sammenhengen at Norge går under betegnelsen fredsnasjon.

Billedkunstnere har fra tidligere av vært opptatt av mer eksistensialistiske problemstillinger, mens de på nytt i langt større grad er engasjert i kultur- og samfunnsrelaterte spørsmål. Et eksempel er betingelsene for individuell identitet i dagens globale samfunn, eksilet som situasjon og transitten som et sted mellom kultur og språkene, den globale politikkens urettferdige konsekvenser og forholdet mellom ressursene, estetikk og politisk makt.

I noen tilfeller flyttes kunsten ut av de tradisjonelle form- og visningskonteksten. Gallerirommet og de nedarvede kunstdisiplinene forlates. Kunsten blir i stedet tverrfaglig og allestedsnærværende. Motsatt vei skjer denne involveringen i verden i form av virkelighetsskildringer som trekkes inn i galleriet. Dette er som performance, installasjoner, dokumentarbaserte fotografi og film som utfordrer publikum til å ta stilling til spørsmål som har samfunnsmessig relevans. Kunsten er villig til å stille nye og ofte ubehagelige spørsmål. Den kan derfor fungere som en korrigerende instans til å utfordre allmenn konsensus.

Palestina.

I internasjonale diplomatiske kretser går IAAP for å være et brobyggerprosjekt. Kunstakademiet faller således inn under betegnelsen soft-core, men motivasjonen for opprettelsen er politisk. Det er drømmen om en palestinsk stat som er drivkraften, og virkemiddelet som benyttes er samtidig identitets- og nasjonsbyggende.

IAAP er lokalisert i Ramallah, som er en by med stor symbolverdi for palestinerne. Det er her den palestinske elite startet sin intellektuelle oppvåkning. Utenriksdepartementet (UD) har støttet Kunstakademiet med ni millioner kroner fordelt på tre år og er dermed en del av UDs strategi for Norges kultur- og idrettssamarbeid med land i Sør. UD har også støttet prosjektet Kosmokultur, sammen med Stiftelsen Fritt Ord.

Hard-core versus soft-core er dikotomier og innen internasjonal politikk således virkemidler for å løse konflikter, mens rommet mellom disse to polene er skapende. Det er dette rommet prosjektet Kosmokultur ønsker å undersøke potensialet til. Den israelske forfatteren David Grossman skriver i en kronikk i Aftenposten 25. november 2006: «De fleste innser at Israel vil bli delt, at det vil bli opprettet en palestinsk stat. Hvorfor fortsetter våre politiske ledere å innta fundamentalismens og ikke majoritetens posisjon»?

Forskningsleder for CULCOM, Thomas Hylland Eriksen, sier at med prosjektet Kosmokultur vil vi vise hvordan kulturen griper inn i politikken, og ikke bare når den er åpent politisk. Kunsten kommuniserer på en annen måte enn for eksempel forskning og akademiske tekster. Kunsten har et eget språk, og samtidig har den et allmennmenneskelig element. Derfor har kunsten et grenseoverskridende potensial til å forandre verden.

«Utenriks» i endring.

Dette perspektivet har betydning for utenrikspolitikken. Utenrikspolitikk betyr ikke lenger et stats forhold til en annen stat, men begrepet er i ferd med å få et utvidet innhold på grunn av at verden er kommet så tett innpå oss. Det betyr at kunst vil bli et stadig viktigere virkemiddel i utenrikspolitikken. Det skapende rommet mellom to tilnærminger innen internasjonal politikk er folkelig, internasjonalt og tilhører majoriteten. Denne samfunnsendringen må den politiske elite ta hensyn til. Om ikke, så vil gapet mellom eliten og folket bli for stort, og i verste fall får vi en politikk som er abstrakt og virkelighetsfjern. Kloke politikere forstår dette paradigmeskiftet!

30. oktober åpner utstillingen Still on Vacation med tre verdenskjente palestinske kunstnere. Følgende kunstnere er Emily Jacir med kunstverkene «Where We Come From», Khalil Rabah med «50 320 Names» og Sharif Wakeds «Chic Point». Kuratorer er den palestinske Samar Martha og Henrik Placht. Emily Jacir viser en følsom tilnærming til palestinernes skjebne som statsløst folk. Det som for Israel var «frigjøringskrigen» i 1948 som ledet til statens opprettelse, var for palestinerne den store katastrofen – al-Nakba. I løpet av måneder ble om lag 750.000 mennesker gjort om til flyktninger, fordrevet fra sine hjem i byer og landsbyer. Og snart seksti år etter al-Nakba lever fremdeles flyktningene og deres etterkommere i eksil. De fleste bor i flyktningleire rundt om i Midtøsten, men mange har også flyttet videre til andre deler av verden. De er levende uttrykk for det palestinske folk, selv om de er fratatt retten til å bestemme over sin egen skjebne i sitt eget land. Utenfor Nobel Fredssenter er installasjonen Muren av den norske kunstneren Pål Vigeland satt opp, som er en kopi av den som skiller Israel og de palestinske områdene.

Det er ingen tvil om at det er en revitalisering av opprettelsen av en palestinsk stat. Det er ikke bare et betent spørsmål i Midtøsten, men også internasjonalt. Midtøsten konferansen ledes i år av USA og finner sted i midten av november. Blant spørsmålene som skal taes opp er den palestinske statsdannelsen, den nye statens grenser, de palestinske flyktningenes skjebne og det omstridte Øst-Jerusalems fremtid.

---
DEL