Kunsten fra den andre siden

Er det mulig å bygge et nytt og helt annet samfunn enn det som mangler empati? I fjor mistet vi en unik stemme i norsk kunstlandskap, som snakket til oss fra en alternativ virkelighet.

«Vær kysk og ren,» synes den aztekiske kultur å melde fra sin grav, og «vær også jomfruelig». Slike ord klinger ikke godt blant fremskrittets mennesker av i dag. Om ordene allikevel vinner gjenklang hos noen – i den grad at man ser nødvendigheten av en snuoperasjon for seg selv og andre – så er en mulig oppfordring å melde seg ut. Rett og slett stikke hull på denne verdenen og krype ut av den, finne en annen livsytring; se at gresset er mye grønnere på den andre siden, og forflytte seg dit før vårt eget gress forsvinner.
Man må ta seg den frihet, som det så høflig heter, å bryte gjennom til den andre siden – med de forsakelser og den sorg som følger i kjølvannet av et slikt grep. Der bortenfor venter den andre, den som lar meg ane at det ikke er jeg som bestemmer, men at noen, eller noe, beregner mine steg på Jorden. Der, på den andre siden, er også kunsten – som aldri har tålt menneskelig innblanding. Den som seg selv nedprioriterer skal opphøyes, sies det i Thomas-evangeliet. Derfor må appellen lyde: Meld deg ut; vi har hørt det før, og vektige ting kan aldri sies for ofte. (Isidore Ducasse: «Man sier vektige ting når man ikke forsøker å si noe usedvanlig»). Ungdom som eldre: Meld dere ut. Nok er nok. «Vær kysk og ren og jomfruelig» – det er veien. Altså en type regressiv måte å utforske virkeligheten på, og derfor så utilgjengelig i tankesystemet for den moderne verdensborger. Å rette skrittene bakover for å komme fremover krever en åpen holdning til tingene.
For vel et år siden på vårparten døde en original og eneboer, som holdt til i et selvoppført plankebygg nederst i Munkerudveien på Nordstrand. Mannen hadde i rundt 50 år vært en kjent og til dels beryktet skikkelse på Nordstrand – alle barns skrekk i oppveksten – men som i stedet for å gjøre en katt fortred, nærmest løftet dette dyret opp som var han den store trøster og forløser. Det er egentlig ham dette handler om – fordi han meldte seg ut. Hans motstand overfor samfunnsmaskineriet førte blant annet til et navnebytte der han gikk fra å hete Ole-Bjørn Magnussen til Torbjørn Hangårsta. Vårt bekjentskap begynte med at han fikk en kattunge av oss etter å ha lest vår annonselapp på en telefonstolpe i Sæterkrysset.

Kunsten har aldri tålt menneskelig innblanding.

Kompromissløs. Ole-Bjørn skiftet navn i protest mot den konforme virkelighet vi lever i («han går sta»). Kompromiss var ikke noe som inngikk i hans vokabular. Steil sto han imot en majoritet av dogmatikere innen helse- og sosialtjenesten, og rettsvesenet. Den frihet han søkte inneholdt en oppreisning – en unnskyldning fra dem som hadde gjort hans nærmeste vondt. Den fikk han aldri. Maktapparatet innrømmer sjelden feil. Historien er at hans mor i 1943, under et etterlengtet ferieopphold med sine to mindreårige barn på Sørlandet, gikk på en mine og fikk benet revet av. På sin forespørsel om hvorvidt området var trygt å bevege seg i, hadde hun fått positivt svar fra en tysk offiser. Barna ventet på hotellrommet i nærheten – tyskerne hadde stilt dette til rådighet mot at moren sydde uniformer. Senere skulle Ole-Bjørn bruke mange år på å be om erstatning fra både den tyske stat og norske myndigheter. Saken gikk helt til Den europeiske menneskerettsdomstolen i Haag.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.