Kunsten fra den andre siden

Er det mulig å bygge et nytt og helt annet samfunn enn det som mangler empati? I fjor mistet vi en unik stemme i norsk kunstlandskap, som snakket til oss fra en alternativ virkelighet.

Lars Øyno

«Vær kysk og ren,» synes den aztekiske kultur å melde fra sin grav, og «vær også jomfruelig». Slike ord klinger ikke godt blant fremskrittets mennesker av i dag. Om ordene allikevel vinner gjenklang hos noen – i den grad at man ser nødvendigheten av en snuoperasjon for seg selv og andre – så er en mulig oppfordring å melde seg ut. Rett og slett stikke hull på denne verdenen og krype ut av den, finne en annen livsytring; se at gresset er mye grønnere på den andre siden, og forflytte seg dit før vårt eget gress forsvinner.
Man må ta seg den frihet, som det så høflig heter, å bryte gjennom til den andre siden – med de forsakelser og den sorg som følger i kjølvannet av et slikt grep. Der bortenfor venter den andre, den som lar meg ane at det ikke er jeg som bestemmer, men at noen, eller noe, beregner mine steg på Jorden. Der, på den andre siden, er også kunsten – som aldri har tålt menneskelig innblanding. Den som seg selv nedprioriterer skal opphøyes, sies det i Thomas-evangeliet. Derfor må appellen lyde: Meld deg ut; vi har hørt det før, og vektige ting kan aldri sies for ofte. (Isidore Ducasse: «Man sier vektige ting når man ikke forsøker å si noe usedvanlig»). Ungdom som eldre: Meld dere ut. Nok er nok. «Vær kysk og ren og jomfruelig» – det er veien. Altså en type regressiv måte å utforske virkeligheten på, og derfor så utilgjengelig i tankesystemet for den moderne verdensborger. Å rette skrittene bakover for å komme fremover krever en åpen holdning til tingene.
For vel et år siden på vårparten døde en original og eneboer, som holdt til i et selvoppført plankebygg nederst i Munkerudveien på Nordstrand. Mannen hadde i rundt 50 år vært en kjent og til dels beryktet skikkelse på Nordstrand – alle barns skrekk i oppveksten – men som i stedet for å gjøre en katt fortred, nærmest løftet dette dyret opp som var han den store trøster og forløser. Det er egentlig ham dette handler om – fordi han meldte seg ut. Hans motstand overfor samfunnsmaskineriet førte blant annet til et navnebytte der han gikk fra å hete Ole-Bjørn Magnussen til Torbjørn Hangårsta. Vårt bekjentskap begynte med at han fikk en kattunge av oss etter å ha lest vår annonselapp på en telefonstolpe i Sæterkrysset.

Kunsten har aldri tålt menneskelig innblanding.

Kompromissløs. Ole-Bjørn skiftet navn i protest mot den konforme virkelighet vi lever i («han går sta»). Kompromiss var ikke noe som inngikk i hans vokabular. Steil sto han imot en majoritet av dogmatikere innen helse- og sosialtjenesten, og rettsvesenet. Den frihet han søkte inneholdt en oppreisning – en unnskyldning fra dem som hadde gjort hans nærmeste vondt. Den fikk han aldri. Maktapparatet innrømmer sjelden feil. Historien er at hans mor i 1943, under et etterlengtet ferieopphold med sine to mindreårige barn på Sørlandet, gikk på en mine og fikk benet revet av. På sin forespørsel om hvorvidt området var trygt å bevege seg i, hadde hun fått positivt svar fra en tysk offiser. Barna ventet på hotellrommet i nærheten – tyskerne hadde stilt dette til rådighet mot at moren sydde uniformer. Senere skulle Ole-Bjørn bruke mange år på å be om erstatning fra både den tyske stat og norske myndigheter. Saken gikk helt til Den europeiske menneskerettsdomstolen i Haag.
I motsetning til de fleste som resignerer og aksepterer situasjonen, bygget Ole-Bjørn opp et sjeldent og originalt alternativ til et samfunn han opplevde at manglet empati. Med utgangspunkt i eget bosted, oppført av skrotede byggematerialer nederst i Munkerudveien på Nordstrand, knappe 100 meter fra sitt barndomshjem, la han til rette for en annen virkelighet. Her gjaldt andre prinsipper enn det resterende samfunnets regler. En annerledes rytme ble skapt. Omskiftelig arbeid, fengselsopphold og lediggang ble erstattet med fordypning i kunstnerisk virksomhet. Lerreter ble spent opp, og kladdebøker fylt med romanutkast og dikt. Huset måtte snart utvides; små og store tilbygg ble oppført, som skulle huse atelierer og oppbevaring for kunsten. Uten noen form for skolering gikk han til verket. Innholdet i verkene var det ingenting i veien med, et liv i randsoner av menneskelig eksistens formulerte meninger verd å synliggjøre, bilder som kunne utvide bevissthet om menneskelig mangfold. Mye av det Ole-Bjørn har skrevet og malt forteller også om en iboende ensomhet. Kunsten ble en venn og trøster – ved siden av katten som alltid omgav ham.

Ole-Bjørn bygget opp et sjeldent og originalt alternativ til et samfunn som manglet empati.

Kunstnerens posisjon. Hva er en kunstner, hvor vidt strekker definisjonen seg? Noe vi nok avkrever kunstneren, i tillegg til det håndverksmessige, er at han uttrykker en sannhet i en sosial virkelighet som fordrer løgn om man skal komme noen vei. Slik forstår man at kunstnerens vilkår i samfunnet står overfor en hard prøve. Ole-Bjørns avstandtagen fra den trygge komfortsone de fleste søker, satte ham i stand til å se livet klarere. Ingenting kunne brukes til å bortforklare såret etter det sjokket han opplevde i ung alder. Det er herfra han signaliserer til oss; gjennom sine bilder og tekster, med sin oppfordring til ikke å akseptere samfunnets manglende interesse for menneskelig smerte. Han snakker til oss ikke gjennom håndverksmessig briljante arbeider, men ut fra en vishet som gjør at det som kommer til uttrykk på papir og lerret allikevel må tas alvorlig. Det er nærliggende å sammenligne ham med kunstmaleren Bendik Riis (1911–1988), hvis betydning i dag verdsettes mer og mer. I motsetning til Ole-Bjørn hadde Riis en kunstfaglig utdannelse, men deres skjebner og skapende virksomhet har mange sammenfallende trekk: Gjennom bilder og tekster søker de å formidle sider ved menneskelivet som et dogmatisk selvsentrert samfunnsmaskineri ikke sympatiserer med. De opplever begge å bli outsidere i sin tid, med dertil hørende sosiale konsekvenser.
Stor kunst har alltid hatt kontakt med alkymien. Simpelt metall har blitt til gull. Her kan nevnes mange skjebner som i dag står sterkt i kunsthistorien. Så langt kommer ikke Ole-Bjørn; til det eksisterer for få verk og for lite dokumentasjon. Allikevel står han slektsforbundet med disse. Huset av forslitte bygningsmaterialer på Nordstrands laveste nivå var kanskje i realiteten et slott – et stykke poesi.
Ved en anledning kjøpte jeg et maleri av ham da jeg kom ned der han bodde. Han nevnte prisen, 1000 kroner. Jeg antok at den ville ligge på rundt noe sånt, og hadde pengene klare. Han sto lenge stille og så på seddelen i hånden, før han snudde brått og gikk inn i et annet rom. Da han kom tilbake, delte vi en enkel rullekake, og salget ble ikke nevnt med et ord. I dag henger bildet på mitt teater. Det viser to skikkelser som kommuniserer, sittende på hver sin prestekrage. Bak dem ser vi fjell og daler, ut fra koloritten er det tydelig en klar sommerdag. Antakelig er det slektsgården til Ole-Bjørns mor i Valdres som skimtes.

---