Kunsten å se

Den internasjonale kortfilmfestivalen i Oberhausen ble arrangert for 64. gang i år. Festivalen er nå i front på sitt felt, med innovative, eksperimentelle og kunstneriske filmer på programmet.

filmfestivalen i Oberhausen
Zoldnere er en latvisk filmregissør, kurator og publisist.
Email: astra.zoldnere@gmail.com
Publisert: 01.06.2018
film:

Beyond Cinema: The Dumpster Kid Experiment and Other Utopias/Carolee, Barbara and Gunvor/Acedia/Kameshki (Pebbles)

Robert Fischer/Lynne Sachs/Luciano Piazza/Mikhail Zheleznikov

Tyskland/USA/USA/Russland

International Short Film Festival Oberhausen er en av de eldste og mest prestisjetunge kortfilmfestivaler i verden. Under den åttende utgaven av festivalen, i 1962, forfattet en gruppe unge tyske filmskapere det såkalte Oberhausen Manifesto, der de erklærte den «gamle» filmen – eller Papa’s cinema – for død. De forlangte etableringen av en ny type film: mer eksperimentell og fristilt fra konvensjonene i filmindustrien. Manifestet ledet senere til at «den nye tyske filmen» ble født, med representanter som Alexander Kluge, Edgar Reitz, Rainer Werner Fassbinder, Werner Herzog, Wim Wenders og flere andre velkjente regissører.

I år ble festivalen arrangert for 64. gang. I sin nåværende form er filmfestivalen i Oberhausen et mekka for eksperimentell kunstfilm og visuelt innovative kortfilmer som søker å utvide rammene for det filmatiske språket. I dokumentaren Beyond Cinema: The Dumpster Kid Experiment and Other Utopias (Robert Fischer, 2018), forteller regissør Alexander Kluge at filmpionerene var nysgjerrige folk som eksperimenterte med filmmediet. De ble «svært overrasket da de fant ut at deres vidunderlige oppfinnelse, deres redskap til opplysning, ble brukt til å preservere billige teaterstykker». Edgar Reitz kritiserer også standardlengden på filmer og hevder at 90 minutter-formatet var lånt fra teatret og er fremmed for filmens natur.

Kommersiell industri

Likevel er det den kommersielle filmindustrien som setter reglene. Når jeg forteller at jeg arbeider med film, tenker de fleste automatisk på helaftens, historiedrevne fiksjonsfilmer. Alt utenom dette formatet – dokumentarer, kortfilmer og eksperimentelle filmer – blir betraktet som annenrangs filmer, som medier og seere ofrer mindre oppmerksomhet. Den britiske filmteoretikeren Laura Mulvey introduserte i essayet Visual Pleasure and Narrative Cinema (1975) begrepet «det mannlige blikket» («male gaze»). Med det mener hun at publikum ser en film fra et heteroseksuelt mannlig perspektiv. Jeg tror man kan tenke på samme måte om «blikket» til den kommersielle filmindustrien, som har kodet perspektivet sitt strengt.

Carolee, Barbara and Gunvor kan tolkes som et svar på kritikken av «det mannlige blikket».

Heldigvis finnes det fremdeles noen fremtredende aktører som kjemper mot denne trange forståelsen av hva film er: International Short Film Festival er en av dem. Interessant nok var det mange dokumentarer i årets International Competition som fokuserte på selve handlingen å se.

Kvinnens blikk

Man kan tolke Lynne Sachs’ korte dokumentar Carolee, Barbara and Gunvor (2018) som et svar på Laura Mulveys kritikk av det mannlige blikket. Sachs følger tre kvinner, alle anerkjente avantgardistiske filmregissører: Carolee Schneemann, Barbara Hammer og Gunvor Nelson, og gir dem rom til å snakke om sin lidenskap for å lage film og om sin måte å se verden på gjennom kameralinsen. Sachs har funnet et unikt filmspråk for hver av historiene for å reflektere perspektivene til protagonistene sine. Likevel er det noe som mangler i disse portrettene av de tre eldre kunstnerne: dristighet. Barbara Hammer og Carolee Schneemann er begge kjent for å eksponere kropp og seksualitet i sine arbeider. Sachs’ film mangler imidlertid det direkte, kvinnelige blikket som ikke er redd for å eksponere tabuene knyttet til eldre kvinners kropper. Sachs er langt mindre vågal i sin film enn protagonistene hennes har vært i sine egne verker.

filmfestivalen i OberhausenKritisk blikk

Med bruken av computer-generert estetikk er Luciano Piazzas eksperimentelle dokumentar Acedia (2018) en ode til dovenskap. Filmen kritiserer det moderne samfunnets sans for Benjamin Franklins frase «tid er penger». Den starter med observasjoner av folk i vinduer og antyder ideen om at på en måte arbeider vi alle for boligindustrien. En annen minneverdig sekvens begynner med at folk fotograferer blomstrende kirsebærtrær. I den påfølgende scenen ser vi en dataskjerm hvor «cherry blossom cat» skrives inn i et Google søkefelt. Ulike kitschy og absurde bilder av katter i blomstrende kirsebærtrær dukker opp. Disse bildene illustrerer på en utmerket måte samfunnets besettelse av teknologi. Forskjellige filosofer, deriblant Marshall McLuhan, beskriver teknologier som forlengelse av menneskekroppen. Acedia inviterer seeren til å reflektere over hvordan teknologier definerer hvem vi er – og ender med apokalyptiske spådommer.

Personlig blikk

Den russiske filmskaperen Mikhail Zheleznikovs film Kameshki («Småstein», 2018) er en personlig kjærlighetserklæring til bilder. Siden barndommen har Zheleznikov samlet på bilder av fremmede han snubler over på gaten og andre offentlige steder. For det meste er det portretter beregnet på pass og andre dokumenter. I filmen gir Zheleznikov disse karakterene navn og fantaserer om livene deres. Denne lekende tilnærmingen til virkeligheten minner meg om hvordan mine søskenbarn og jeg slo i hjel tid i barndommen. Vi valgte oss ut en fremmed i parken og forestilte oss hvem denne personen kunne være. Hvilket yrke har han? Har han familie? Hvor skal han?

Kameshki stiller spørsmål ved korrelasjonen mellom virkelighet og bilde.

I en av de siste scenene i filmen sitter to menn ved havet og betrakter solnedgangen, mens de filmer seg selv med en laptop. Med sterk russisk aksent sier den ene: «Det virkelige livet er så kjedelig, selv på video.» Den andre svarer: «Hva er det som er så virkelig med dette?» Dialogen stiller spørsmål ved korrelasjonen mellom virkelighet og bilde, og fortsetter den endeløse diskusjonen om hvor aktuelle dokumentarfilmer er.

I dagliglivet blir vi invadert av tusenvis av bilder, og de sterkeste av dem synes å innvirke hvordan de fleste av oss ser på verden. Jeg er overbevist om at filmutdanning som presenterer ulike perspektiver, er like viktig som litteraturundervisning som gir innblikk i forskjellige former for tekster. De forutsigbare skjemaene til den dominerende filmindustrien er kjedelige. Men man trenger selvsagt et visst grunnlag for å lære å lese mer komplekse og indirekte audiovisuelle tekster.

Kommentarer