Kunsten å lide for kunsten

To Stay Alive – A Method. Regissør: Erik Lieshout med Arno Hagers og Reinier van Brummelen

Filmatiseringen av Michel Houellebecqs essay om den lidende kunstneren er en påfallende inderlig dyrking av den romantiske kunstnermyten. 

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

«En død poet skriver ikke – derav viktigheten av å holde seg i live,» heter det i Michel Houellebecqs essay To Stay Alive – A Method, som er en slags selvhjelpsmanual for kunstnere på randen til å gi opp. Og da mer spesifikt en guide for ikke bare å leve med, men også dyrke all den unngåelige lidelsen som forfatteren synes å mene at preger et hvert kunstnersinn, for heller å bruke den som kreativ drivkraft.

Den nederlandske dokumentarfilmen med samme navn er en filmatisering av dette essayet, hvor Iggy Pop formidler passasjer fra teksten (blant annet fra sin egen hage i Miami), i tillegg til at han har stått for filmens musikk. Den legendariske rockeren har selv en bakgrunn som vel overgår mange av hans døde og nålevende kollegers i utagerende selvdestruktivitet, og som gjør det ganske utrolig at han i en alder av 69 fortsatt er i live, attpåtil i tilsynelatende god form. I filmen snakker han kort om sin erfaring med både selvskading og opphold på mentalsykehus, og noe mer inngående om teksten til låta «Open Up and Bleed» fra hans tid med bandet The Stooges, som ifølge ham selv berører mye av samme tematikk som essayet.

Kunstnerportretter. I tillegg portretterer filmen tre mindre kjente kunstnere med ulike psykiske lidelser, som vel er å anse som levende eksempler på den plagede kunstneren slik Houellebecq beskriver i sin tekst. Men filmen inneholder også scener med noen karakterer Houellebecq omtaler i essayet, i konkrete situasjoner som her er iscenesatt med skuespillere. Blant disse er ettåringen Henri som neglisjeres av sin mor som er på vei ut på en date, og som med dette ifølge forfatteren får en god start på et liv som poet. Og den ukyssede femtenåringen Michel (basert på forfatteren selv?), som bevitner jenta han liker på dansegulvet med en annen, og som overveldes både av sin egen sorg og av skjønnheten i dansen og musikken som spilles.

Forspilt mulighet. Filmen trekker dessuten inn en fiktiv karakter som ikke stammer fra essayet: den middelaldrende kunstneren Vincent, som fungerer som et bindeledd mellom de iscenesatte fiksjonskarakterene og de dokumentariske kunstnerportrettene.

Interessant nok spilles denne rollefiguren av Houellebecq selv. Og når han mot slutten av filmen oppsøkes av Iggy Pop i huset til forfatterens egne besteforeldre, kunne det ha blitt et spennende møte mellom to både ulike og beslektede kunstnere som er uttalte fans av hverandre. Men dessverre forspilles denne muligheten i stor grad, i og med at Houellebecq ikke skal være seg selv i scenen.

Med sin bruk av fiksjonselementer er To Stay Alive – A Method en såkalt hybridfilm, som er en trend innen dokumentarfilm for tiden. Men der iscenesettelsene av situasjonene som er beskrevet i essayet gir dokumentaren et rikere filmatisk uttrykk, blir særlig det nevnte møtet et eksempel på hvordan fiksjons- og dokumentarinnslagene i slike hybrider også kan gå på bekostning av hverandre.

Dyrker kunstnermyten. Houellebecq skrev dette essayet allerede i 1991, tre år før hans første roman Utvidelse av kampsonen ble utgitt. Ikke desto mindre bærer det umiskjennelig preg av forfatterens lite positive syn på verden generelt og menneskene som befolker den spesielt, samtidig som den svartsynte og selvmedlidende utlegningen om lidelsens nødvendighet ikke er uten en viss humor.

Men først og fremst fremstår forfatteren som ganske så inderlig i sin dyrking av den velkjente myten om kunstneren som en nærmest martyraktig skikkelse, som er nødt til å oppleve sorg og smerte for å kunne skape kunst for resten av menneskeheten. Den samme inderligheten finner man til dels også i filmen – selv om man tidvis kan ane et glimt i gamle Iggys øye når han gjengir passasjer som All suffering is good. All suffering is useful. All suffering is a universe.

Rockemyter. Den romantiske kunstnermyten oppsto naturligvis ikke med Houellebecqs essay. Allerede på 1800-tallet ble kunstneren beundret for sin transcenderende evne til å oppleve verden mer intenst, gjerne forbundet med sinnssykdom, depresjon og rus. Ikke minst dette siste elementet har stått sentralt i mytebyggingen omkring rockemusikere fra og med Iggy Pops generasjon, som slo gjennom på det «bevissthetsutvidende» 1960-tallet. Romantiseringen av dop- og alkoholbruk avtok heller ikke da artister som Joplin, Hendrix og Morrison (og senere Cobain, Nielsen og Winehouse) faktisk tok sin død av det – snarere tvert i mot.

Og selv om Houellebecq i sin tekst argumenterer mot selvmord, kan dette åpenbart også ha en massiv mytebyggende effekt – slik det innflytelsesrike postpunkbandet Joy Division for alltid vil bli knyttet til frontfiguren Ian Curtis’ selvvalgte dødsfall.

Når Houellebecq mot slutten av filmen oppsøkes av Iggy Pop, kunne det ha blitt et spennende møte mellom to kunstnere som er uttalte fans av hverandre.

Kunst som terapi. Langt på vei har smerten og lidelsen blitt en forventet – for ikke å si påkrevd – del av kunstnerrollen, noe Houellebecqs tekst også forfekter. Og muligens kan man hevde at kunstnermyten med dette sågar har blitt en selvoppfyllende profeti.

Uansett er det et velkjent fenomen at kunstnere finner inspirasjon i egne opplevelser, og de store og dramatiske følelsene er formodentlig bedre egnet i så måte enn de mer trivielle (om enn med ett og annet unntak innen det man kaller «virkelighetslitteraturen»). Eller, Gud forby, følelsen av tilfredshet. Og man skal heller ikke glemme at det å skape og uttrykke seg gjennom kunst i seg selv kan fungere som terapi.

Kunstnermyten er med andre ord ikke nødvendigvis en myte. Og dersom det er et snev av sannhet i det gamle utsagnet om at man blir sterkere av alt som ikke dreper en, kan litt motstand i livet sikkert komme godt med for noen hver.

Naiv «feelgood». Likevel er det noe naivt over filmens så vel som essayets helhjertede omfavnelse av denne klassiske oppfatningen av den lidende kunstneren, som vel også fremgår av den litt puerile undertittelen A feelgood movie about suffering. En innvending som stadig gjelder, om man tar høyde for at dokumentaren og dens litterære forelegg ikke er uten snev av ironi.

For selv om det hintes om at de portretterte kunstnerne i filmen ikke har evnet å være kreative i sine mørkeste og vondeste stunder, synes ikke Erik Lieshout og hans medregissører helt å ha tatt innover seg hvor totalt lammende depresjon og andre psykiske lidelser kan være. Isteden fremheves dette først og fremst som relevante erfaringer, uten at filmen heller går spesielt dypt inn på hvordan kunstnerne konkret har brukt disse opplevelsene i sitt virke. Og dermed kan man få inntrykk av at filmen ikke tar sitt tema alvorlig nok, til tross for det opprinnelige essayets nærmest insisterende gravalvor.

Jeg tviler ikke på at mang en strevende kunstner har funnet trøst (og kanskje også nytte) i Houellebecqs ord om at all den akkumulerte smerten faktisk kan brukes til noe – et velkjent og sant å si litt banalt mantra for skapende sjeler, som filmen formidler på en forførende og til dels forfriskende måte. Selv blir jeg imidlertid inspirert til å påpeke at det kan bli for mye av det vonde, og at man ikke automatisk blir noen stor kunstner av å velte seg i sorg og selvmedlidenhet. Og her snakker jeg av smertefull erfaring.

Filmen vises på den europeiske dokumentarfilmfestivalen Eurodok på Cinemateket i Oslo, som arrangeres i perioden 29.3–2.4.

---