AND:
Edward O. Wilson
Half Earth: Our Planet’s Fight for Life
Liverlight, 2016
Tilbake til naturen! Denne Rousseau-inspirerte parolen uttrykker ikke bare et ønske om et mer autentisk liv og har tjent som et credo for den radikale miljøbevegelsen. Nå kan det virke som naturen selv må føres tilbake til naturen – og dette reiser spørsmålet om hva det naturlige egentlig er.
I sentrum for E.O. Wilsons bok Half Earth står tanken om at vi må gi Jorden tilbake dens uberørte villmarker; ikke slik sett at vi må bygge ned sivilisasjonen, men halvparten av land og hav bør holdes uberørt. Dette er, ifølge Wilsons overslag, langt mer enn vi verner per i dag. Altså må vi restaurere villmarkene der vi kan.
E.O. Wilson er kjent som sosiobiologiens grunnlegger. Helt i tråd med Aristoteles, som regnet både maur, bier og mennesker som zoon politikon, eller politiske dyr, har Wilson studert samfunnsdannelser hos maur og mennesker parallelt. Menneskenes samarbeid seg imellom har gjort oss til en evolusjonsmessig suksess – men der andre arter har stabilisert seg i en symbiotisk balanse med andre dyr og planter, har menneskenes sivilisasjon hatt en tendens til å forstyrre og rasere hele økosystemer. I avslutningen av The Social Conquest of the Earth (2013) slo han fast at vi først og fremst må redde økosystemene – og derigjennom løse klimaproblemene. Denne boken avsluttet med at han sverget på at vi i løpet av det 21. århundre kan gjøre Jorden til et «permanent paradis for menneskene». Boken Half Earth forsøker å følge opp dette utopiske prosjektet.
George Monbiots How Did We Get Into This Mess? er ved første øyekast langt mer pessimistisk. Med sin øko-anarkistiske bakgrunn er han langt sintere – og dessuten langt mer samfunnskritisk enn Wilson. Likevel er det også hos Monbiot en optimistisk undertone, en tro på at naturen har en helende kraft – og at den også kan heles. Stikkordet for Monbiot er «rewilding». Dette begrepet er ikke hans egen oppfinnelse: «Rewilding» er kampsaken for en hel aktivistbevegelse som ikke bare teoretiserer, men også okkuperer, beskytter, gjenintroduserer arter og planter trær – som kort sagt forsøker å gjøre verden villere. Et slikt brennende engasjement og denne typen raseri overfor sivilisasjonen kan virke merkelig i en norsk kontekst, der vi har godt med relativt uberørte områder å ta av.
Ja, det finnes en natur. På de britiske øyene stiller det seg annerledes. Monbiots møte med «rewilding»-bevegelsen er skildret både grundig og gripende i boken Feral fra noen år tilbake. Allerede i utgangspunktet klargjør Monbiot to misforståelser: For det første handler det ikke om å få naturen tilbake til sin opprinnelige tilstand. Det ville kreve århundrer å få kysten på de britiske øyer til å dekkes av temperert tropisk urskog. Vi kan heller ikke forvente noensinne å kunne leve som urfolk. For det andre handler det ikke om å forkaste sivilisasjonen. Riktignok har han et kapittel i sin siste bok som heter «Civilization is boring», men her ligger også poenget: Sivilisasjonen må gjøres rikere, mer spennende og levende ved bringe den mer i kontakt med vill natur.
Internasjonalt har rewilding blitt til en bevegelse siden begrepet ble innført av Dave Forman på slutten av 1980-tallet. På norsk har vi ikke funnet noe godt ord, så inntil videre låner vi det engelske begrepet, slik NRKs Ulf Myrvold gjør i dokumentarserien Rewilding, naturen vender tilbake, som kommer ut neste år. Rewilding har som mål å gjenopprette økosystemene til en mer opprinnelig og rik tilstand. Økologien kartlegger naturens næringskjeder og symbiotiske forhold, og jo mer vi studerer disse forholdene, desto klarere blir det at «alt henger sammen». Men i seg selv er dette for abstrakt: Vi må skjønne hvordan alt henger sammen for å skjønne hvor viktig økologien er. Det er her formidlere som E.O. Wilson og George Monbiot – og norske naturjournalister for den saks skyld – er av uvurderlig verdi. Økologene var pionérer i miljøbevegelsen, og bøker som Rachel Carsons The Silent Spring lærte oss hvordan sprøytemidler som brukes mot insekter for å beskytte avlinger i jordbruket, på et høyere nivå forgifter fuglene som spiser insektene. De som er aller øverst i næringskjeden, rammes hardest. Rovfuglene som spiser fugler som spiser insekter ender opp med høyere og dødeligere konsentrasjoner av gift – og bukker under.
Monbiot er nærmest besatt av rovdyrene øverst i næringskjeden, og den rollen de har i økosystemene. Ett eksempel han gir er betydningen av hvalmøkk. Hvaler som spiser i dypet, skiter i høyere lag av havet, og gjødsler dermed plantelivet i den sonen der det er nok lys for fotosyntese. Når hvalstammene langsomt begynner å vokse igjen etter århundrer med overdreven fangst, våkner hele havet til liv igjen. Stjerneeksempelet på rewilding, som også utdypes av E.O. Wilson, er gjeninnføringen av ulv i Yellowstone-parken i USA på nittitallet. Da ulven kom inn, ble det færre hjort. Hjorten ble også mer sky og sluttet å beite i det åpne langs elvebreddene. Dermed skjøt løvskogen i været, og i denne blomstret en ny fauna av insekter, som gjorde at fiskene i elven tredoblet seg i antall. Med den nye løvskogen kom også sangfugler, samt bevere som bygget dammer som ga gode forhold for amfibier og reptiler. Alt takket være ulvene.
Snikende forfall. Slike effekter er vanskelige å forutsi – og her ligger det et dobbelt poeng, ifølge Wilson. For det første er økologien basert på ufattelig tålmodig kartlegging. Den kan ikke utlede sannheter om naturen fra abstrakte prinsipper, men må nitidig finne frem til ulike avhengighetsforhold som kan være både skjulte og overraskende. Det eneste abstrakte prinsippet som gjelder, er dette: Uberørt er alltid bedre. For det første er økosystemene sårbare på måter vi vanskelig kan gjette, slik at en uberørt natur har en enorm verdi – ikke fordi den byr på en komplett katalog av arter, men fordi denne komplette katalogen er nødvendig for at ikke naturområdet gradvis skal forfalle.
Som de tørre åsene omkring Middelhavet og høylandet i Spania, har også den engelske kysten blitt berøvet sin opprinnelige artsrikdom – og vi sitter igjen med noen busker, røsslyng og gress.
Forfalne natursystemer er nettopp det Monbiot finner når han i lengsel etter vill natur flytter til Snowdonia i Wales. Først legger han begeistret ut på vandring i de åpne heiene, der han ferdes praktisk talt alene. Snart snur euforien over i dyp skuffelse: Ikke bare er menneskene fraværende, det er heller ingen dyr eller fugler å se, knapt engang insekter. The moors, som feires som en uberørt villmark, er egentlig en ørken – et vraket stykke natur. Jorden er erodert av sauehold – og lenge, lenge før dét ble skogen ryddet, og siden utryddet gjennom hogst. Som de tørre åsene omkring Middelhavet og høylandet i Spania, har også den engelske kysten blitt berøvet sin opprinnelige artsrikdom – og vi sitter igjen med noen busker, røsslyng og gress. Hogst pluss sauehold er lik erosjon. I kapittelet «Sheepwrecked» går Monbiot til et uhildet angrep på de «ullkledde larvene» som spiser ihjel det engelske høylandet. Noe av problemet er at mange ser det ødelagte, nedbeitede landskapet som naturlig. Kulturlandskapet og den menneskeskapte ørkenen vinner sin rett på hevd, og etter en generasjon merker ingen hva som har gått tapt.
Innen konserveringslitteraturen kalles dette «shifting baseline syndrome»: Menneskene fra hver generasjon opplever tilstanden til økosystemene de ble kjent med i barndommen, som normalt. Dermed blir det også et spørsmål hvilken naturlighet vi skal strebe tilbake til. Både Wilson og Monbiot mener at vi her må vurdere saken fra tilfelle til tilfelle: Et Europa med løver og elefanter virker unektelig som et vel radikalt skritt. For Monbiot er ethvert skritt mot det opprinnelige et skritt i riktig retning – og dette er det avgjørende: en bevegelse mot mer vill natur i en verden der alle tendenser så langt går i motsatt retning. Han gir gripende beskrivelser av hvordan en engasjert skogvokter med hardt og målrettet arbeid har klart å trylle frem hele skoger på de forblåste walisiske heiene.
Styrer naturen seg selv? Wilson tegner et mer helhetlig og globalt bilde av farene som truer biodiversiteten. Vitenskapen har kartlagt omtrent to millioner arter. Anslagene for hvor mange som ennå ikke er oppdaget, varierer mellom fem millioner og over hundre millioner. Wilson anslår at omtrent halvparten av alle Jordens arter vil være utryddet før det 21. århundret er omme, men mener tre fjerdedeler er mer realistisk. Det skulle ikke være åpenbart at en så drastisk hendelse krever like drastiske mot-tiltak, men Wilson fortviler over hvordan klimaproblematikken helt har overskygget masseutryddelsene, samtidig som bevilgningene på universitetene konsekvent prioriteres til molekylærbiologien fremfor økologi og naturhistoriske studier.
Han mener vi er i ferd med å våkne opp og forstå situasjonen, men at det vil ta tid før vi kommer oss ut av det han omtaler som en «filosofisk og religiøs febersump». Forvillelsene han sikter til, er ikke bare groteske kulturelle misforståelser som den kinesiske medisinen som driver nesehorn og tigre mot utryddelse fordi man tror horn og klør har magiske helbredelseskrefter. Det dreier seg mer om populære misforståelser av økologien. Den farligste tankegangen som kan tenkes, er ifølge Wilson den som gjør ideen om antropocen, det geologiske avsnittet innledet av menneskeskapte endringer, til et argument for å la det skure. I en forskrudd argumentasjon vendes darwinismens prinsipper mot naturen selv: La de sterkeste overleve. Utryddelse er ikke nødvendigvis noe galt, vi har nok arter igjen og klarer oss fint på en menneskeliggjort planet! Dette er ikke bare kynisk og antroposentrisk, men også naivt: En natur der økosystemene kollapser, truer hele biosfæren – jordbruket, havbruket, atmosfæren – hele den naturen vi er avhengige av.
En annen variant av dette er argumentet om at det «ikke lenger finnes noen natur», eller i det minste ingen villmark; alt er uansett berørt av menneskeskapte klimaendringer. Både Wilson og Monbiot definerer villmark som en natur som utvikler seg fritt, som vokser og utfolder seg på sine egne premisser. Dette er fullt mulig selv i en forgiftet og forandret verden, slik for øvrig oppblomstringen av dyreliv i det evakuerte Tsjernobyl-området har vist. En annen utbredt misforståelse er at emigrerte arter simpelthen vil tilpasse seg den nye floraen og faunaen, siden naturen alltid finner en løsning. Dette kunne ikke vært mer galt. Invaderende arter og parasitter er et enormt og økende problem som naturen kanskje kan «løse», men med den prisen at hele økosystemer knekker sammen, kanskje for alltid. Hawaii er et eksempel på dette: Wilson kaller øyene «en verdenshovedstad for utryddelser». En innført meksikansk buskvekst holdt på å kvele urskogen på den hele den hawaiiske øygruppen – og måtte bokstavelig talt lukes vekk for hånd av en skare av frivillige.
Vulgærdarwinisme. Det er med andre ord viktig at begrepet om «det ville» reserveres for naturen. En teknologisk sivilisasjon som «vokser vilt», er og blir uansvarlig. Monbiot, som både er zoolog og aktivist på venstresiden, har et skarpt blikk for denne formen for vulgær sosialdarwinisme. Han kritiserer malthusianske argumenter om at det er overbefolkningen som skaper miljøproblemene: Befolkningsveksten sør for Sahara bidrar minimalt til drivhuseffekten, siden energiforbruket jevnt over er tilnærmet null sammenliknet med den rike delen av verden. Dypere sett er malthusianismen en gammel konservativ løgn, hvis funksjon er å bringe skam over de fattige for å forsvare et økonomisk system som er årsaken til deres fattigdom. En annen form for vulgærdarwinisme finner han hos den konservative visegreven Matt Ridley, som med en optimisme så tilfreds at den nærmer seg blindhet, anvender evolusjonsprinsipper for å begrunne at markedet alltid skaper bedre vilkår for alle, naturen inkludert. Både Monbiot og Wilson bærer bevisst frem ubehagelige sannheter og gir naturproblemene skarpe konturer, vel vitende om at de fleste vil prøve å glatte over slike storskala-ubehageligheter. Wilson tillater seg likevel en annen type optimistisk spekulasjon: «Biosfæren har frembrakt menneskets bevissthet, den utviklede bevisstheten har gitt opphav til kulturen – og kulturen vil finne en måte å redde biosfæren på.» Men det vil ikke skje ved simpelthen å overlate markedet og andre «kulturkrefter» til seg selv, som om de var en andre-ordens natur som vet å skjøtte seg selv. Uhemmet vekst, ukontrollert vandring av arter, ødeleggelse av habitater, forurensning – alt dette må begrenses aktivt og iherdig. Naturen må gjøres villere – men sivilisasjonen må temmes!
