Kunsten å leve essayistisk

De mest fascinerende delene av Dillons essays om essayet handler om hvordan sjangeren bebuder en annen form enn den litterære.

Kjetil Røed

Når essays nevnes, er det klassikerne mange tenker på – Montaigne, Woolf, Emerson – men er det ikke mulig å tenke seg en mer omfattende essayisme? Brian Dillons lille bok om essayet er en springende liten sak, dypt forankret i essayet som et kortfattet forsøk, men enda sterkere festet i en ambisjon om å tenke lenger enn det litterære. Mange av de toneangivende essayene om essayet forsøker jo å finne noe allment ved denne sjangeren, men det er det partikulære ved essayet, det som bryter med det allmenne, som karakteriserer det essayistiske, sier Dillon, og siterer kanskje det aller beste essayet om essayet: Theodor Adornos Essayet som form.

Essayet som liste. En av sidene ved Dillons refleksjoner som interesserer meg mest – og som skiller ham fra de fleste essayteoretikerne – er linken mellom lister og essayet. Essayet, skriver han, er en måte å kartlegge det han ønsker seg på; det han begjærer eller ennå ikke har forstått. Slik kan essayet betraktes som en måte å lagre sin nysgjerrighet eller sitt begjær på. Det listeaktige ved essayet – som kanskje er dets kjerne – blir sidestillende og fortellende når det fremlegges som et forløp. Forløpet, som sådant, er jo selve bindestoffet i listefremleggelsen: Veien forfatteren tar gjennom listens bestanddeler, utgjør til slutt den narrative helhetens form.

Dillon korresponderer slik sett med kunstskribenten Jerry Salz, som sier at «skriving er en metode for å finne ut hva jeg egentlig tenker». Du kan gjerne være i besittelse av alle bestanddelene, men helheten i dem og sammenhengen mellom dem oppstår først når du skriver deg gjennom listeinventaret, med det skrevne essayets foreslåtte rute som rettesnor.

En fortelling om risiko. Essayet er også, forklarer Dillon, en lavterskeltenkning som kan hale ut skjulte skatter. Siden formålet ikke er å prestere optimalt, men heller uforpliktende og åpent; å saumfare en sak (eller flere saker) fra flere sider ut fra innfallsmetoden og den subjektive interessens politikk, vil frykten for å dumme seg ut eller si noe uklokt være betraktelig mindre enn ellers. Risikoen ved å tenke, fordi du vil sammenliknes med alle andre som tidligere har tenkt omkring det samme, justeres underveis i skrivingen gjennom en systematisk undring og naiv oppdagelsesevne som overvinner kravet om å være smart (eller smartest).

Det er du som tenker i essayet, det er din erfaring og tanke som utfolder seg: Du er ikke talerør for historien eller tradisjonstynget lærdhet. 

Om vi tenker på akademia, hvor vi gjerne skal kjenne all annen litteratur om emnet som omskrives, er det i essayet fritt frem – det er ingen hindring å være sprenglærd, men om du vil skrive om sinnsro uten å være fortrolig med Seneca, som skrev antikkens paradigmatiske tekst om emnet, er ikke det noen hemsko, det heller. Det er du som tenker i essayet, det er din erfaring og tanke som utfolder seg: Du er ikke talerør for historien eller tradisjonstynget lærdhet. Det er derfor også en påfallende letthet ved essayet, ifølge Dillon, som kan løfte oss ut over det vi vanligvis vil kunne presentere eller tenke – rett og slett fordi vi, om vi følger essayismens krav om frihet, tenker uten å frykte andres (eller vår egen) dom.

Dillon følger vitterlig sitt eget credo her – han svinger innom det ene temaet etter det andre, for så å hoppe videre, igjen og igjen. Noen vil sikkert betrakte dette som overfladisk, men denne lettheten, denne korte berøringen, er oppløftende også for leseren: Den drar oss inn i forfatterens fascinasjonsskrets uten å lesse oss ned med refleksjon.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.