Kunsten å leve essayistisk

De mest fascinerende delene av Dillons essays om essayet handler om hvordan sjangeren bebuder en annen form enn den litterære.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Når essays nevnes, er det klassikerne mange tenker på – Montaigne, Woolf, Emerson – men er det ikke mulig å tenke seg en mer omfattende essayisme? Brian Dillons lille bok om essayet er en springende liten sak, dypt forankret i essayet som et kortfattet forsøk, men enda sterkere festet i en ambisjon om å tenke lenger enn det litterære. Mange av de toneangivende essayene om essayet forsøker jo å finne noe allment ved denne sjangeren, men det er det partikulære ved essayet, det som bryter med det allmenne, som karakteriserer det essayistiske, sier Dillon, og siterer kanskje det aller beste essayet om essayet: Theodor Adornos Essayet som form.

Essayet som liste. En av sidene ved Dillons refleksjoner som interesserer meg mest – og som skiller ham fra de fleste essayteoretikerne – er linken mellom lister og essayet. Essayet, skriver han, er en måte å kartlegge det han ønsker seg på; det han begjærer eller ennå ikke har forstått. Slik kan essayet betraktes som en måte å lagre sin nysgjerrighet eller sitt begjær på. Det listeaktige ved essayet – som kanskje er dets kjerne – blir sidestillende og fortellende når det fremlegges som et forløp. Forløpet, som sådant, er jo selve bindestoffet i listefremleggelsen: Veien forfatteren tar gjennom listens bestanddeler, utgjør til slutt den narrative helhetens form.

Dillon korresponderer slik sett med kunstskribenten Jerry Salz, som sier at «skriving er en metode for å finne ut hva jeg egentlig tenker». Du kan gjerne være i besittelse av alle bestanddelene, men helheten i dem og sammenhengen mellom dem oppstår først når du skriver deg gjennom listeinventaret, med det skrevne essayets foreslåtte rute som rettesnor.

En fortelling om risiko. Essayet er også, forklarer Dillon, en lavterskeltenkning som kan hale ut skjulte skatter. Siden formålet ikke er å prestere optimalt, men heller uforpliktende og åpent; å saumfare en sak (eller flere saker) fra flere sider ut fra innfallsmetoden og den subjektive interessens politikk, vil frykten for å dumme seg ut eller si noe uklokt være betraktelig mindre enn ellers. Risikoen ved å tenke, fordi du vil sammenliknes med alle andre som tidligere har tenkt omkring det samme, justeres underveis i skrivingen gjennom en systematisk undring og naiv oppdagelsesevne som overvinner kravet om å være smart (eller smartest).

Det er du som tenker i essayet, det er din erfaring og tanke som utfolder seg: Du er ikke talerør for historien eller tradisjonstynget lærdhet. 

Om vi tenker på akademia, hvor vi gjerne skal kjenne all annen litteratur om emnet som omskrives, er det i essayet fritt frem – det er ingen hindring å være sprenglærd, men om du vil skrive om sinnsro uten å være fortrolig med Seneca, som skrev antikkens paradigmatiske tekst om emnet, er ikke det noen hemsko, det heller. Det er du som tenker i essayet, det er din erfaring og tanke som utfolder seg: Du er ikke talerør for historien eller tradisjonstynget lærdhet. Det er derfor også en påfallende letthet ved essayet, ifølge Dillon, som kan løfte oss ut over det vi vanligvis vil kunne presentere eller tenke – rett og slett fordi vi, om vi følger essayismens krav om frihet, tenker uten å frykte andres (eller vår egen) dom.

Dillon følger vitterlig sitt eget credo her – han svinger innom det ene temaet etter det andre, for så å hoppe videre, igjen og igjen. Noen vil sikkert betrakte dette som overfladisk, men denne lettheten, denne korte berøringen, er oppløftende også for leseren: Den drar oss inn i forfatterens fascinasjonsskrets uten å lesse oss ned med refleksjon.

Dillon siterer kanskje det aller beste essayet om essayet: Theodor Adornos Essayet som form.

Essayismens allianser. Noe som bringer oss til det kanskje viktigste elementet ved essayismens letthet. For selv om den som skriver kan berører hva som helst, og svinse og svanse fryktløst rundt med pennen, oppstår det samtidig et ansvar for leseren. Vi må være med på ferden, vi også. Ikke som skribenter – i hvert fall ikke i første omgang – men som vandrere i det landskap essayisten har tegnet opp. Skal vi tenke til ende stedene han tar oss med til, må vi selv bli essayister i hodet, ja, vi må selv fortsette vandringen.

Dillon beskriver essayets sidestilling av temaer og tekstuelle utflukter med friser: figurer på en flate som forblir døde, dersom ikke den som betrakter dem tilfører sin egen fortelling. Eller, mer presist, om ikke den som leser, også gjenforteller det han blir fortalt: «For det er ikke akkurat noen frise med frakoblede celler det er snakk om; noe eller noen må forbinde de frisatte elementene.» Denne noen er deg, altså leseren. Igjen: Essayismens letthet er en frihet for den som skriver, men innebærer samtidig et ansvar for leseren. Dermed oppstår det en allianse mellom den som skriver og den som leser, for om teksten skal kunne fungere som noe mer enn tekst – som noe vi kan lære av, som en paradigmatisk form – må leseren ta oppfordringen til å danne den allianse essayet alltid tilbyr leseren.

En levemåte. «Essayets begjær handler ikke om å filtrere ut det evige av det forbigående; det er heller slik at det vil gjøre det forbigående evig.» Dillons måte å tenke essayet på har ikke bare med å skrive å gjøre, men med det å leve. For det å gripe det trivielle og tilsynelatende ubetydelige – men særlig innfallet eller det ubegrunnede eksperimentet – dreier seg mot en livsfilosofi, hvor etablert kunnskap alltid må justeres og etterprøves gjennom lek og spontanitet. Vi kommer ingen vei om vi kun forblir ved vår lest, lenket til det vi kan. Vi må heller, foreslår Dillon, la oss drive med, tenkende, av det vi møter på vår vei. Slik vil vi kunne finne en livsform i essayets form, en etikk heller enn en litterær sjanger.

Essayismens letthet er en frihet for den som skriver, men innebærer samtidig et ansvar for leseren.

For et essay er ikke bare et essay, en tekst, men en markør for en allianse: en kontrakt mellom leser og forfatter som har teksten som medium, men overskrider – om vi virkelig får noe ut av det – selve teksten. Det er her Dillon briljerer – når han bruker essayet for å bryte ut av den litterære essayformen. Når han bruker denne formen for å finne frem til andre frigjørende former – etiske, livsfilosofiske, livstekniske – som essayet likevel er med på å berike, utvikle eller tjene som modell til.

For er det ikke slik, foreslår Dillon, at essayformens grunnleggende etos også er en måte å leve på, en livsform, en måte å tenke på, en praktisk filosofi?

Jeg er i hvert fall overbevist.

---
DEL