Kunsten å knuse

Jeg roper ikke ulv, jeg ser den: Vår hellige by Lhasa ødelegges av Kinas nøye planlagte «modernisering».

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Tsering Woeserer tibetansk forfatter, født i Lhasa, var en av de første støttespillerne til nobelprisvinner Liu Xiaobos «Charter 08». Woesers bøker er forbudt i Kina og hun har sittet i husarrest i Beijing. I 2007 vant hun Den norske forfatterforenings ytringsfrihetspris, som hun ikke fikk lov til å dra for å motta.


Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).


LHASA, TIBET. En turist som nylig har vært i Lhasa, Tibets hovedstad, skrev på den kinesiske mikrobloggsiden Sina Weibo:

«Nå har jeg forstått at formålet med byggevirksomheten i Lhasa er den samme som for den kinesiske turistbyen Lijiang: Alle de små bodene, vertshusene og den uavhengige næringen i gamlebyen skal presses ut og gi plass til påkostede suvenirbutikker og hotell. Alle bygningene i de gamle gatene skal ha helt like fasader og skilt. Er det slik at alle kinesiske byer skal gjennomgå en sånn idiotisk turistoverhaling?»

Blant bildene turisten har lagt ved i artikkelen, er en byggebeskrivelse av et planlagt kjøpesenter i bydelen Barkhor i Lhasa. Senteret skal bli 150.000 kvadratmeter stort, med et underjordisk parkeringshus med plass til 1117 biler. I fjor ble byggingen av et forretningsbygg i utkanten av gamlebyen påbegynt, og også her ble det gravd ut garasjeplass. I over to år ble det pumpet ut grunnvann dag og natt. Lokalbefolkningen ble redde for at jordsmonnet under byen skulle rase ut, og det har dannet seg sprekker enkelte steder – samtidig som de som bor nær utgravningen har mistet vannforsyningen.

Planleggingen av det nye kjøpesentret har derfor kommet som en dårlig nyhet. Har vi nå kommet til et punkt der det er umulig å redde Lhasa fra de sultne spøkelsenes ødeleggende grep?

Verdensarven

Husk at UNESCO i 1994 satte opp Potala-palasset på Verdensarvlista. Men allerede i 1996 ble hele landsbyen Shol, som i 1100 år hadde ligget ved foten av palasset, flyttet. En stor, åpen plass – så typisk over hele Kina som et symbol på makt og autoritet – ble prosjektert der landsbyen hadde stått – og palasset ble stående vansiret igjen.

I 2000 og 2001 satte UNESCO opp Jokhang og Norbulingka som forlengelser av Potala-palasset, slik at hele Lhasa by ble en del av verdensarvlisten. Det skulle ha vært nok til å gjøre hele byen fredet, men det stoppet ikke kineserne fra å sette opp et «monument til ære for den fredelige frigjøringen av Tibet» i 2002. Monumentet er formet som en artillerigranat og kneiser over den åpne plassen med front mot Potala-palasset. For tibetanerne i Lhasa føltes det som et sår i hjertet.

På UNESCOs konferanse i 2007 fikk Potala «gult kort», samt hard kritikk for å ha gått for langt i jakten på penger fra turistene og for ikke å bry seg om ansvaret det innebærer å stå på lista. Det ble truet med at palasset kunne miste sin status som en del av verdensarven.

Det som er trist, er ikke bare at palasset fremdeles er gjenstand for enorm utbytting i turismens navn, men at hele Lhasa by følger etter og går fra å være en del av verdensarven til en «internasjonal turistby». Ikke bare er byens innvoller blitt åpnet, men den har også mistet noe som den innehadde før. Den tibetanske kunstneren Kuang Laowu har sagt det slik:

«I møtet med fristelsen om materielle goder og makt, forsvinner kulturell egenart og gir plass for urban ensretting. Bak denne tilsynelatende framgangen i Lhasas gamleby er byens sjel i ferd med å visne som en lilje. Dens gamle enkelhet, og sporene fra svunne tider, er forsvunnet.»

Et politisk problem

I perioden mellom 1996 og 2002 lyktes det tyskeren Andre Alexander, sammen med medlemmer av en tibetansk kulturarvbevegelse, å redde 76 gamle bygninger i og rundt Lhasa. I forbindelse med dette arbeidet uttalte Alexander at byggeprosessene var til stor skade for byen:

«Fra 1980 har nybyggingen voldt enorm skade på Lhasas gamle bygninger og bydeler, og siden 1993 har i gjennomsnitt 35 gamle bygg blitt revet hvert år. Med dette tempoet vil alle gjenværende historiske bygninger bli borte i løpet av få år,» sa han.

Alexander gjorde et meget viktig restaureringsarbeid, men han var upopulær hos myndighetene og ble kastet ut av landet. Myndighetene i Beijing har liten toleranse for annet enn sine egne interesser.

RIVER: Våren 2013 rives tibetanernes hellige og historiske bygninger, som her ved Dungtsho-hotellet i Lhasa – noe som skal gi plass til nye «Barkhor Shopping Center». FOTO: WOESER/highpeakspureearth.com

Ser vi mer på byggeplanen for kjøpesenteret i Barkhor, kan vi lese at målet med «opprydningen» i denne gamle bydelen er å «rense, skape rom, transformere og elevere». Den reelle planen er å dele gamlebyen inn i flere deler. Alle gateselgere skal flyttes inn i kjøpesenteret. Alle som bor i bydelens gater skal flyttes til en forstad vest for Lhasa, og de som bestemmer seg for å flytte nå, kan få subsidier på mellom 20.000 og 30.000 renminbi (ca. 18-28.000 kr, red. anm.). De som ikke vil flytte, blir et politisk problem. Det fortelles om en gammel mann som nektet å flytte fra Lhasa, og som ble fullstendig gal.

Kuliss for turister

De tomme hjemmene og plassene skal brukes til investeringsprosjekter. Her skal det anlegges butikker, restauranter, barer og kunstgallerier. På enkelte andre steder i de trange gatene skal det anlegges store åpne plasser. Kjøpesenteret i Barkhor er allerede ferdig. Og slik går det, med stadig økende fart.

Barkhor var tidligere et strøk med stor religiøs viktighet. Det kommer ikke til å bli et dødt område helt med det samme. Snarere tvert imot vil det bli svært livlig, fordi det kommer til å være stappfullt av turister. Men det blir aldri mer en gate for tibetanske pilegrimer som kommer for å be og utføre gamle ritualer. Den forvandles til en replika av Sifang-gaten i Lijiang, der alt er kulisser satt opp for turistene. Kanskje det ikke er lenge til det kreves billettpenger for å komme inn i selve byen!

Elven Kyichu har aldri tidligere blitt demmet opp. Nå er den tørket ut, og fisken dør. Byen plukkes fra hverandre og forsvinner med en fart verden aldri har sett tidligere. André Alexander, som har besøkt byen flere ganger etter at han ble kastet ut, er frustrert:

«Hver gang jeg kommer dit, er en ny del av byen borte. Hus for hus, murstein for murstein, smug for smug, gate for gate forsvinner den. Til og med hundene er vekk,» skriver han.

Sultne spøkelser

Det nye Lhasa er en by planlagt og iscenesatt av de som sitter ved makta. Det er ikke bare jeg som føler tap når de få gjenværende stykkene av byen plukkes ut: Det er ikke bare mitt hjerte som blør hver gang en flik av den historiske byen rives ned eller dekkes over. Som en venn av meg sa:

«De plukker ting fra hverandre, huler ut bakken med tunneler, demmer opp elva, tapper ut grunnvannet. Disse menneskene er virkelig inkarnasjoner av sultne spøkelser! Alt de kan ta fra oss, tar de – alt de ikke kan ta, ødelegger de!»

Da UNESCO vedtok sin konvensjon om beskyttelse av verdensarven, var begrunnelsen: «Viktigheten for alle verdens folk å ta vare på unik og uerstattelig eiendom… Om noen slike gjenstander forsvinnes eller ødelegges, forårsaker det en farlig nedgradering av arven for alle verdens nasjoner… Det internasjonale samfunn har plikt til å delta i beskyttelsen av den kulturelle og naturlige verdensarven».

Det er derfor jeg nå anmoder UNESCO og beslektede organisasjoner om å stoppe denne forferdelige «moderniseringen», som i virkeligheten er en utilgivelig forbrytelse mot den gamle byen Lhasa og dens landskap, miljø og kulturhistorie.

Jeg håper dette vil få mennesker over hele verden til å engasjere seg i redningen av vår hellige by, som nå står på randen av ødeleggelse. ■

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen.

Teksten trykkes i samarbeid med High Peaks Pure Earth, som publiserte Woesers kommentar i medio mai.


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 24.05.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL