Kunsten å holde folket nede

DET AUTORITÆRE: Autoritære ledere følger bare forfatningen så lenge de tjener på det.

Filosof og forlagsjef i forlaget Eksistenz.
Autoritarismus. Verfassungstheoretische Perspektive
Forfatter: Günter Frankenberg
Forlag: Suhrkamp Verlag, (Tyskland)

DET AUTORITÆRE: Autoritære ledere følger bare forfatningen så lenge de tjener på det.

Autoritære statsledere som Putin, Maduro, Assad og Orbán legger stor vekt på å følge landets grunnlov. Nettopp derfor vil de ofte endre den.

Eksempelvis stemte russerne i sommer for en forfatningsendring som gir Putin mulighet til å sitte som president frem til 2036. Nicolás Maduros styre i Venezuela støtter seg på forfatningen fra 1999, som ble innført under forgjengeren Hugo Chávez. I 2012 fikk Syria en ny forfatning som tilsynelatende åpnet opp for demokratisering av landet, til tross for at borgerkrigen da allerede var i full gang. I 2011 fikk Ungarn en ny forfatning som fastslår at det finnes én enkelt ungarsk nasjon med kristne røtter og som har ansvar for alle ungareres skjebne.

Men hvorfor er de autoritære lederne så opptatt av forfatninger når de allerede har så mye makt? Innenfor den liberale forfatningsteorien, som nærmest er enerådende i vår del av verden, fremstår de autoritære forfatningene bare som ren skjønnmaling, og dermed som teoretisk uinteressante. Dette er uheldig, mener den tyske rettsfilosofen Günter Frankenberg, ettersom de autoritære regimene bruker forfatningen aktivt for å skaffe seg og beholde makt. Vi må forstå hvordan den autoritære styringsstilen, som i dag er på fremmarsj over hele verden, forholder seg til forfatningene.

Liberale forfatninger er mest opptatt av å stadfeste individuelle rettigheter og begrense statsmakten, og kan dermed forstås innenfor et mer begrenset, juridisk rammeverk. Dette perspektivet kommer til kort hvis man vil forstå de autoritære forfatningene, mener Frankenberg, som derfor introduserer en annen modell: Her forstås forfatninger som tekster som er skrevet for å oppnå to ting: for det første å skape orden og disiplin både innad overfor den egne befolkningen og utad mot verdenssamfunnet. For det andre å legitimere og mobilisere befolkningen innad og utad, slik at en løst sammenknyttet ansamling av enkeltmennesker blir sammensveiset til «folket», noe som også kan gjøre inntrykk på utenlandske observatører.

Dette er den overordnede rammen i Autoritarismus.

Hugo Chávez

Autoritære ledere

Frankenberg beskriver også i empirisk detalj et sett maktstrategier som brukes i autoritære stater. Autoritære ledere gjør stor bruk av den utøvende makten de har, samtidig som de kan improvisere når det er nødvendig. At man i dag i fullt alvor diskuterer om Trump kommer til å gi fra seg makten hvis han taper valget i november, viser hva den utøvende makten i ekstremtilfeller kan brukes til. Og det er ikke uten grunn at man spekulerer over dette, for autoritære ledere følger bare forfatningen så lenge de tjener på dem. I motsatt fall bruker de de mulighetene som finnes i forfatningen til å gjøre unntak, fremfor alt ved å erklære unntakstilstand. De autoritære lederne har gjerne et personlig eiendomsforhold til makten, noe som kommer til uttrykk ved at de oppretter dynastier, som i Nord-Korea, eller lar familiemedlemmer få viktige posisjoner, som hos Trump, eller å berike seg personlig, som Putin hevdes å gjøre.

Vilkårlige fengslinger, systematisk tortur av innsatte fra politiets side, drap på regimemotstandere, utenomrettslige henrettelser, journalister som blir sjikanert og drept…

Folkelig deltakelse i autoritære regimer er ofte ikke uttrykk for politisk motstand, for støtte til regimet. Dette ser vi i de store massemønstringene i autoritære stater, som for eksempel i Venezuela. Eller i Russland, med «Det udødelige regimentet», hvor millioner av mennesker går i gatene på seiersdagen den 9. mai med bilder av slektninger som kjempet under andre verdenskrig. På den måten blir de «medskyldige» i regimet, mener Frankenberg. Og endelig forsøker de autoritære lederne å skape et direkte forhold mellom lederne og folket, uten mellomledd, som når Trump tvitrer til fansen eller arrangerer store folkemøter. Eller når den tidligere venezuelanske presidenten Hugo Chávez’ deltok i sitt eget ukentlige TV-show Aló Presidente, hvor han reklamerte for den «bolivariske revolusjonen».

Er «folket» bare en illusjon?

Frankenbergs bok gir et godt innblikk i autoritære regimers maktstrategier og tvetydige forhold til forfatningene, idet de både vil etterleve dem, men også overskride dem når det trengs. Frankenberg ønsker med denne boken å bøte på mangelen i liberal forfatningsteori, som i det store og hele ikke har tatt autoritære konstitusjoner på alvor. Men Frankenberg forblir samtidig trygt innenfor det liberale paradigmet, og han serverer en rekke talepunkter som er velkjent for enhver leser av vestlige hovedstrømsmedier. Han beskriver for eksempel Putins Russland på denne måten:

«Rapportene om vilkårlige fengslinger, systematisk tortur av innsatte fra politiets side, drap på regimemotstandere, utenomrettslige henrettelser, journalister som blir sjikanert og drept, vanskjøtsel og grusomheter i barnehjem, brudd på barns rettigheter, diskriminering, rasisme og mord på medlemmer av etniske minoriteter taler med særlig brutalitet den autoritære disposisjonens språk. Med forskrekkelig sterk tilslutning fra den russiske befolkningen leverer denne instrumentelle dimensjonen nettopp ikke det man forventer fra relativt rettsstatlige demokratier – at en røverbande blir forvandlet til en regjering.»

Men hvis alt det som her sies, faktisk er sant – hvorfor har da Putins «røverbande» en så «forskrekkelig» stor oppslutning? Kan det være at liberale fordommer mot ikke-liberale samfunn spiller inn her? Kan det også hende at man i ikke-liberale samfunn har en ganske annen forståelse av forholdet mellom individ og samfunn og av forfatningens rolle?

Frankenbergs syn på «folket» som et «imaginært fellesskap» kan tyde på det. Sammenlignet med liberale regimer vil autoritære regimer betrakte «folket» som et positivt fenomen, ja, her skal staten og forfatningen tjene folket. Fra liberalt hold vil man innvende at «folket» bare er en illusjon som røverbander bruker til å plyndre befolkningen. Men i så fall blir den liberale kritikken mer et uttrykk for en konfrontasjon mellom uforenlige paradigmer enn en reell meningsutveksling.

Uansett redegjør ikke Frankenberg godt for hva som er det imaginære ved det folkelige fellesskapet, sammenlignet med andre typer felleskap. Kanskje ethvert fellesskap er imaginært, siden det først må skapes gjennom konkrete handlinger? Og kanskje har den autoritære maktstrategien og forfatningspraksisen som sin viktigste funksjon å skape et folk? Slike perspektiver går Frankenberg ikke inn på, og boken hans demonstrerer dermed både styrken og begrensningene i en , beral kritikk av «autoritarismen».

Abonnement kr 195 kvartal