Kunsten å forstyrre i verdens mest lukkede regime

KUNST/SENSUR: Sju internasjonale kunstnere reiser til Pyongyang for å delta i Nord-Koreas første kunstsymposium.
War of Art Regissør Tommy Gulliksen
Carmen Gray
Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: carmengray@gmail.com
Publisert: 02.05.2019

War of Art

Tommy Gulliksen

Norge, Tyskland

Den norske regissøren Tommy Gulliksen er den siste filmregissøren som har måtte forholde seg til Nord-Koreas strenge overvåkning av besøkende da han gjorde opptakene til War of Art i landets hovedstad, Pyongyang. Filmen dokumenterer Nord-Koreas første internasjonale kunstsymposium, DMZ-akademiet. Sju kunstnere med et formspråk som ikke anerkjennes som legitim kunst i Nord-Korea – fra abstrakt maleri til eksperimentell støy – ble invitert til dette svært lukkede landet for å dele sine arbeider med lokale kunstnere. Prosjektet avslører like mye gjennom sine feilgrep som gjennom sine suksesser, men Gulliksens tilnærming er langt mer upartisk og mindre provoserende enn Vitalij Manskijs høyt profilerte Under the Sun. (Den ukrainske regissøren var engasjert for å lage en film om en nordkoreansk idealfamilie, men satte i gang et diplomatisk spetakkel ved å smugle ut ikke-autoriserte opptak som i stedet viste Nord-Koreas jerngrep på befolkningen og den statlige propagandamaskinens rekkevidde.)

Det gagner filmen at War of Art helt fra starten tar opp det kontroversielle ved å samarbeide med det totalitære regimet i dette landet, som har et svært dårlig rykte når det kommer til menneskerettigheter.

Tilretteleggeren for programmet er den norske kunstneren Morten Traavik, som allerede har vært i Nord-Korea et titall ganger, eller på «kulturell utveksling». Han var med på å regissere Liberation Day (2017), som dokumenterte den slovenske musikkgruppa Laibachs konsert i Nord-Korea. Vi møter ham først da han lufter ideen om symposiet overfor representanter for myndighetene, som en framgangsmåte for å minske politisk negativitet mot landet utenfra. Senere argumenterer han overbevisende inn i kameraet om at han ikke ønsker å være en papegøye for statens ideologi og medskyldig i å skjule den mørkere siden ved Kim Jong-uns regime, men ser at sanksjoner og boikott har vært ineffektive, og at det er vel verdt å forsøke bilaterale kreative samarbeid for å utfordre og bevege seg bort fra fastlåste tankemønstre. Som et kontrapunkt til Under the Sun, som var laget med en solid antikommunistisk intensjon om å avdekke negativ virkelighet ved hjelp av en bløff, er War of Art opplagt en mye mer nyansert og mangefasettert visjon av menneskelig natur, kreativitet, kulturell innflytelse, sensur og kontroll.

«Bisarr kunst»

Basen for den be-søkende gruppen er Hotel Pyongyang, det eneste stedet der det er mulig for kunstnerne å streife litt omkring uten streng overvåkning fra hjelperne de har fått tildelt (som fungerer mer som voktere, og som dermed får panikk de få gangene en av kunstnerne våger seg utenfor den fastsatte ruten uten dem). Bylandskapet er fylt med kunst som framføres med teknisk dyktighet, men utelukkende i den statlige ideologiens tjeneste. Filmen tar oss med bortenfor de store murmaleriene av Nord-Koreas ledere, og videre med gruppen inn i det ukjente området til universitetet for billedkunst, der alle de utstilte verkene er framstilt i obligatorisk sosialrealistisk stil.

Den tyske lydkunstneren Nik Nowak får til slutt tillatelse til å sette
i gang den første lydinstallasjonen i Nord-Korea.

De utenlandske kunstnerne opplever at spenning øker med hensyn til særegenheten ved deres egne arbeider, som ikke har noen referanseramme de kan forstås ut ifra, og som vokterne betrakter med skepsis og oppfatter som «bisarre» – uten den «type budskap som inspirerer folk». De vakler i sitt løfte om å tillate at arbeidene deles med andre nordkoreanere. Den tyske lydkunstneren Nik Nowak får til slutt tillatelse til å sette i gang den første lydinstallasjonen i Nord-Korea, med de høyfrekvente insektlydene som vanligvis ikke kan høres av det menneskelige øre. Men han er henvist til en park, bak en busk, der installasjonen bare kan høres av en enslig forbipasserende jogger.

Et resultat av kulturell påvirkning

Det kanskje mest fascinerende aspektet ved War of Art er hvordan de ulike personlighetene og holdningene til gruppemedlemmene påvirker hvor villige de er til å tilpasse sin kunstneriske praksis til lokale krav. Henrik Placht, en abstrakt maler fra Oslo, har en mild, nysgjerrig atferd og framstår som gruppens fredsmekler. Tilbake fra den avslappende nakensaunaen som utjevner forskjellene mellom dem og vokterne, refser han Traavik for hans «cowboy»-holdning til ultimatum og framholder at fleksibilitet er den rette veien å gå. I den andre enden av skalaen finner vi den selskapelige Paris-grafikeren Jean Valnoir, som signerer sine verk med sitt eget blod og insisterer på at hans kompromissløse uttrykk ikke er oppe til forhandling. Når et fotografi av ryggen hans etter en terapiøkt med sugekopper stenges ute fra den endelige utstillingen, diskuterer gruppen hvordan de skal håndtere dette utslaget av sensur. Den kinesiske fotokunstneren Quentin Shih fra Beijing demonstrerer en mer tålmodig og avslappet forståelse for hvordan samfunnet fungerer i Nord-Korea, og sier at han kjenner igjen ekko fra fortidens Kina med røtter i sovjetisk ideologi. Gruppen sier de har vansker med å forene lykken de ser i ansiktene til lokalbefolkningen i dagliglivet, med frykten som oppstår så snart de strenge grensene for atferd overskrides.

Kim Jong-uns testing av det som blir påstått å være en hydrogenbombe, lammer gruppen da hotellet rister av noe som føles
som et jordskjelv.

Kim Jong-uns testing av det som blir påstått å være en hydrogenbombe, lammer gruppen da hotellet rister av noe som føles som et jordskjelv. Lokalbefolkningen uttrykker stolthet over å bli en sterk global makt, mens vi hører den amerikanske presidenten Donald Trump snakke på nyhetene, der han kaller Nord-Koreas aktede leder «lille rakettmann». Det påtrengende globale behovet for å hanskes med kolliderende perspektiver kunne ikke vært større. Belfast-kuratoren Cathie Boyd utfordrer moralsk skråsikkerhet ved å peke på at USA opprinnelig spilte en viktig rolle i delingen av Korea.

Filmen som helhet er en tankevekkende og kjærkommen påminnelse om at vi alle er produkter av kulturell påvirkning. Den er også en påminnelse om at makt ikke bare kan uttrykkes gjennom våpen, men også gjennom gester og provokasjoner, der kunsten fungerer som et middel til endring og fellesskap.

Kommentarer