Kunsten å fornye et fiendebilde

Både i Norge og blant de allierte fantes krefter som ville ha kommunistene sterkere inn i motstandskampen. Men de senere ledere for arbeiderpartistaten holdt dem utenfor.

Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge

Frode Færøy

Dreyer

Norge

NY TID har valgt to forskjellige lesninger av boken om kommunismens historie i Norge.

Allerede i bokens tittel innvarsles en mistenksomhet: Fiende eller forbundsfelle? Og etter å ha lest noen sider i første kapittel, blir det klart at tittelen peker mot holdninger i den borgerlige motstandsbevegelsen i Norge. Kunne kommunistene regnes som allierte, eller måtte de anses som motstandere? Dette er forfatter og historiker Frode Færøys utgangspunkt og overordnede problemstilling. Fiende eller forbundsfelle? er basert på hans avhandling i historie ved Universitetet i Oslo.

Konservative vennligst. I boken pendler Færøy, kapittel for kapittel, mellom tre ulike miljøer: det Oslo-baserte, bestående av Kretsen og Milorg; Londonregjeringen; og de norske offisielle myndighetene i Sverige. I tillegg til disse tre er LO-miljøet i Stockholm nøye studert. 

Gjennom sin nitid refererende tone kartlegger Færøy en rød tråd av holdninger til kommunister i de ulike miljøene. En stor motsetning blir synlig mellom sosialdemokratiske og andre aktører som forfatteren har studert: Sosialdemokratene, enten de befant seg i Kretsen, Milorg, London eller Stockholm, var gjennomført negative til kommunistene, en innstilling de holdt fast ved gjennom hele krigen. Disse var alle unge arbeiderpartifolk som kommer til å bli sentrale i Gerhardsens regjeringsapparat etter krigen. (I bakgrunnen rusler for øvrig også farsfiguren og fortsatt lederskikkelse Martin Tranmæl.)

Britene og amerikanerne ønsker å ta i bruk den kommunistiske motstandsbevegelsen til geriljaopperasjoner i Norge. I begge tilfeller stanser Oscar Torp og Trygve Lie initiativene.

I kontrast står Kretsens borgerlige representanter, de engelske allierte i London, den britiske militære overkommandoen og britiske og amerikanske politikere, som alle er langt mer positive til kommunistene. Britene ønsker tidlig å ta i bruk den kommunistiske motstandsbevegelsen til geriljaoperasjoner i Norge, og etter hvert også amerikanerne. I begge tilfeller er det ministrene Oscar Torp og Trygve Lie som stanser ini-
tiativene. I Kretsen sitter Halvard Lange, og før ham, Einar Gerhardsen, som begge advarer sterkt mot et nærere samarbeid med kommunistene.

Ettpartistaten. Høsten 1942 blir Jens Christian Hauge leder for Milorg. Da blir det, én gang for alle, satt en stopper for et lenge uttrykt ønske fra NKP-hold, som mange allierte representanter lenge har delt: at partiet skal få en plass innenfor hjemmefrontens ledelse. Hovedbildet i Færøys avhandling er derfor at krefter både i Norge og blant de allierte så fornuften i at kommunistene, i kraft av størrelsen på sin militære og sivile motstandsbevegelse, fikk en mer sentral rolle innenfor hjemmefronten. Det som holdt dem utenfor, var altså et ungt sjikt av sosialdemokratiske ledere som etter krigen ble sjefer for hva Jens Aarup Seip kalte «en ettpartistat».

Problematisk metode. Gjennom sin lange bok gjør Færøy ingen forsøk på å legge inn en klar fortellerstemme. I stedet dyrkes den refererende journalistiske metoden, som lar de mange aktørene innenfor Arbeiderpartiet komme til orde med sine betraktninger gjennom kapitlene. Slik imiterer forfatteren en tilsynelatende objektivitet. Bokens mistenksomme tittel blir også dekkende for forfatterens prosjekt – og bokens fortellerstemme glir etter hvert i ett med uttalelsene til Halvard Lange og Jens Christian Hauge.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.