Kunsten å fornye et fiendebilde

Både i Norge og blant de allierte fantes krefter som ville ha kommunistene sterkere inn i motstandskampen. Men de senere ledere for arbeiderpartistaten holdt dem utenfor.

Hagen er frilans-kritiker.

Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge

Frode Færøy

Dreyer

Norge

NY TID har valgt to forskjellige lesninger av boken om kommunismens historie i Norge.

Allerede i bokens tittel innvarsles en mistenksomhet: Fiende eller forbundsfelle? Og etter å ha lest noen sider i første kapittel, blir det klart at tittelen peker mot holdninger i den borgerlige motstandsbevegelsen i Norge. Kunne kommunistene regnes som allierte, eller måtte de anses som motstandere? Dette er forfatter og historiker Frode Færøys utgangspunkt og overordnede problemstilling. Fiende eller forbundsfelle? er basert på hans avhandling i historie ved Universitetet i Oslo.

Konservative vennligst. I boken pendler Færøy, kapittel for kapittel, mellom tre ulike miljøer: det Oslo-baserte, bestående av Kretsen og Milorg; Londonregjeringen; og de norske offisielle myndighetene i Sverige. I tillegg til disse tre er LO-miljøet i Stockholm nøye studert. 

Gjennom sin nitid refererende tone kartlegger Færøy en rød tråd av holdninger til kommunister i de ulike miljøene. En stor motsetning blir synlig mellom sosialdemokratiske og andre aktører som forfatteren har studert: Sosialdemokratene, enten de befant seg i Kretsen, Milorg, London eller Stockholm, var gjennomført negative til kommunistene, en innstilling de holdt fast ved gjennom hele krigen. Disse var alle unge arbeiderpartifolk som kommer til å bli sentrale i Gerhardsens regjeringsapparat etter krigen. (I bakgrunnen rusler for øvrig også farsfiguren og fortsatt lederskikkelse Martin Tranmæl.)

Britene og amerikanerne ønsker å ta i bruk den kommunistiske motstandsbevegelsen til geriljaopperasjoner i Norge. I begge tilfeller stanser Oscar Torp og Trygve Lie initiativene.

I kontrast står Kretsens borgerlige representanter, de engelske allierte i London, den britiske militære overkommandoen og britiske og amerikanske politikere, som alle er langt mer positive til kommunistene. Britene ønsker tidlig å ta i bruk den kommunistiske motstandsbevegelsen til geriljaoperasjoner i Norge, og etter hvert også amerikanerne. I begge tilfeller er det ministrene Oscar Torp og Trygve Lie som stanser ini-
tiativene. I Kretsen sitter Halvard Lange, og før ham, Einar Gerhardsen, som begge advarer sterkt mot et nærere samarbeid med kommunistene.

Ettpartistaten. Høsten 1942 blir Jens Christian Hauge leder for Milorg. Da blir det, én gang for alle, satt en stopper for et lenge uttrykt ønske fra NKP-hold, som mange allierte representanter lenge har delt: at partiet skal få en plass innenfor hjemmefrontens ledelse. Hovedbildet i Færøys avhandling er derfor at krefter både i Norge og blant de allierte så fornuften i at kommunistene, i kraft av størrelsen på sin militære og sivile motstandsbevegelse, fikk en mer sentral rolle innenfor hjemmefronten. Det som holdt dem utenfor, var altså et ungt sjikt av sosialdemokratiske ledere som etter krigen ble sjefer for hva Jens Aarup Seip kalte «en ettpartistat».

Problematisk metode. Gjennom sin lange bok gjør Færøy ingen forsøk på å legge inn en klar fortellerstemme. I stedet dyrkes den refererende journalistiske metoden, som lar de mange aktørene innenfor Arbeiderpartiet komme til orde med sine betraktninger gjennom kapitlene. Slik imiterer forfatteren en tilsynelatende objektivitet. Bokens mistenksomme tittel blir også dekkende for forfatterens prosjekt – og bokens fortellerstemme glir etter hvert i ett med uttalelsene til Halvard Lange og Jens Christian Hauge.

Historien om kritiske holdninger til norske kommunister blir aldri prøvd mot hva som var tilstanden i andre okkuperte deler av Europa. En sammenlikning med praksisen i land som Frankrike og Danmark kunne ha løftet perspektivet i vesentlig grad. I Frankrike inviterte lederen for den franske motstandsbevegelsen Charles de Gaulle den kommunistiske motstandsbevegelsen inn i et tett samarbeid. På tross av at han i de aller fleste spørsmål sto langt til høyre for de norske sosialdemokratene, ble de Gaulle aldri noen innbitt antikommunist, noe som fikk store følger i Frankrike både for avslutningen av krigen og for situasjonen etterpå, under den kalde krigen. Den franske motstandsbevegelsen opptrådte samlet i en stor, landsomfattende operasjon når den allierte invasjonen satte inn i juni 1944. I en storstilt aksjon gjorde kommunistiske og borgerlige motstandsgrupper et samlet opprør over hele landet. Slik fant en nasjonal forening mellom kommunister og andre borgerlige grupper sted som i stor grad også preget freden. En variant av denne utviklingen fant også sted i Danmark.

 

Skinnradikalitet. Det finnes mye forskning på norsk arbeiderbevegelse som sammenlikner NKPs utvikling 1935–1947 med den som fant sted i andre vesteuropeiske kommunistpartier i samme periode. Fellestrekket er at man gikk over til en reformistisk parlamentarisk linje som etter hver munnet ut i hva som ble kjent som eurokommunisme.

På tross av at han i de aller fleste spørsmål sto langt til høyre for de norske sosialdemokratene, ble Charles de Gaulle aldri noen innbitt antikommunist.

Det er også skrevet mye kritisk om utviklingen innenfor det norske sosialdemokratiet. Flere markante stemmer har pekt på at Gerhardsen og hans menn fra 1945 sto for en høyredreining av Arbeiderpartiet. Likevel omga de seg med en slags metafysisk radikal identitet, basert på at de engang utgjorde den nye retningen i partiet som skilte seg fra den gamle. Kritiske historikere som Harald Berntsen har avslørt dette som en skinnradikalitet; i realiteten gikk det norske sosialdemokratiet flere skritt til høyre ved at den nye retningen sikret seg full kontroll i partiet fra 1945.

Gunnar Knudsen skal ha sagt til kong Haakon i 1914, da sistnevnte forsøkte å overtale den norske statsministeren til å ta Norge inn i krigen på engelsk side: «Du må lære deg å tenke mer norsk, du tenker altfor engelsk!»

Mikrofonstativhistorikere. Norske, konsensusorienterte historikere har dessverre hatt en tendens til å skrive ut fra oppfatningen om at norsk utenrikspolitikk alltid har vært rettet mot England. Fra dette har man sluttet at alle veier fører til norsk Nato-medlemskap. Historien fra 1914 viser at det å legge norsk utenrikspolitikk under en fremmed makt ikke var like opplagt hos en nasjonalt selvbevisst statsminister. Lund-rapporten synliggjorde at forfølgelsen av norske kommunister under den kalde krigen falt sammen med bekjempelsen av en venstreside i Arbeiderpartiet. At norske NKP representerte en eurokommunistisk tendens som burde ha fått vokse og gro, og som kunne ha representert en nødvendig korreks til en norsk utenrikspolitikk der USA-lojaliteten stadig ble sterkere, er en historie som blir borte når historikerne låner sine mikrofoner til overtente aktører som Hauge, Lie og Lange. Dessverre er denne boken ikke noe unntak.

Se om samme bok her

---
DEL