MIGRANTER: Familien Fazili er migranter. De gjør opptak med mobiltelefoner av sin farefulle ferd fra Afghanistan via migrantruten på Balkan og til en usikker framtid i Europa.

Carmen Gray
Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: carmengray@gmail.com
Publisert: 2019-12-31
Midnight Traveler
Regissør: Hassan Fazili
(USA, Storbritannia, Qatar, Canada)

Filmskaperen Hassan Fazili flyktet til Tadsjikistan med kone og to døtre i 2015, etter at Taliban dømte ham til døden. Han hadde drevet en kafé i Afghanistans hovedstad, Kabul, som var en kreativ møteplass for kunstnere. Fazilis progressive syn – at menn og kvinner kunne sitte på samme kafé – ble ansett som en trussel av mullaene, for ikke å snakke om filmen han hadde laget om en Taliban-leder.

Farlig rute for migranter

Asylavslag førte til en risikabel retur til Afghanistan. Etter tips fra en god venn om at Hassan snart ville bli arrestert, bestemte familien seg for å legge ut på en 560 mil lang reise og søke trygghet i Europa. Underveis på den farefulle migrantruten over Vest-Balkan til Ungarn gjorde de opptak med tre mobiltelefoner. Opptakene ble redigert sammen til en helaftens dokumentarfilm, Midnight Traveler som blant annet vant juryens spesialpris for beste fotografering under verdenspremieren på Sundance-festivalen.

Filmen er en intenst personlig og emosjonelt bevegende beretning om en families overlevelsesevne. Den er også et vitnesbyrd om strabasene og utholdenheten til de mange andre flyktningene som er tvunget til å følge samme rute.

Et personlig portrett

Det har blitt laget mange dokumentarer om flyktningkrisen, naturlig nok, gitt at det er en av de største humanitære utfordringene i vår tid. Men Midnight Traveler skiller seg ut, ikke bare med sin nærhet og varme (det er tvilsomt om en utenforstående regissør ville vært i stand til å bringe oss like nær denne tettvevde familiedynamikken), men også med sin rå og ærlige framstilling av hvor avmektig og desillusjonert et menneske kan bli langs de etablerte flyktningrutene: Her finnes ingen europeiske redningsfolk, ingen utopisk destinasjon ved reisens slutt, og vi blir vitner til en global systemisk svikt overfor noen av verdens mest sårbare. Men det er ikke Fazili-familiens stil – som er tiltalende, tørr og humoristisk – å komme med politiske erklæringer; konklusjonen må vi trekke selv.

«Vi har kommet til et sted som er like ille som vårt eget land.» Regissør og flyktning Hassan Fazili

Kyniske menneskesmuglere

Desperasjon tvinger familien inn i armene på upålitelige og kyniske menneskesmuglere. Dette tilfører filmen en spenning som er mer opprørende enn nervepirrende, idet vi inderlig håper hellet er på deres side. De blir avslørt som illegale innvandrere og arresteres i Sofia, hvor de blir plassert i en flyktningleir. Her venter de i uvisshet i flere uker. Det virker dog som om leiren gir en viss etterlengtet hvile – inntil høyreekstreme gjenger angriper flyktningene, uten at politiet stanser volden. «Vi har kommet til et sted som er like ille som vårt eget land.» Det er en hjerteskjærende konstatering av den voksende fiendtligheten i et Europa de har søkt seg til for å få ro og frihet.

Familien føler seg ikke trygg i Bulgaria og haster videre til Serbia, hvor de nok en gang plasseres i en leir. Dagene markeres på skjermen, det nærmer seg 500 idet navnene deres blir satt på en liste blant talløse andre som venter på klarsignal til å reise til Ungarn for å få behandlet asylsøknaden sin. Det blir tydelig at vår tids flyktninger ikke opplever at deres farefulle reise ender i trygghet, men snarere i et langvarig limbo av rotløshet og total maktesløshet over egen framtid.

På liv og død

Fra å stjele frukt fra et tre fordi smuglerne ikke kommer med maten de lovte, til å sove i en fraflyttet bygning en snøtung natt – de gjør det de må for å overleve. Utmattelsen står skrevet i ansiktene på barna, Nargis og Zahra, til tross for deres livlige atferd. Stresset som kommer av å måtte ta livsviktige valg uten å ha nødvendig informasjon, sliter tungt på foreldrene: Skal de vente i enda flere måneder i Beograd på tillatelse til å dra inn i Ungarn, uten å vite om og når de får den, eller skal de bli med smuglere på en ny og krevende rute gjennom skogsterreng, vel vitende om at en ung afghansk jente døde på den samme ruten bare noen få dager tidligere? Det er et valg ingen foreldre ønsker å ta. Det er lett å kjenne seg igjen i denne familien, noe som kan bidra til å erstatte likegyldighet med empati hos et numment publikum.

Når det kommer til stykket, blir filmingen et middel for familien Fazili til å utøve en slags makt over sin skjebne, selv om – slik Hassan er smertelig klar over – de er låst inne i et narrativ hvor det «beste» opptaket er det som gjør mest vondt. Etter at de fire har nådd Ungarn, begynner den endeløse ventingen på nytt, denne gangen i en fengselsliknende transittsone. Europeisk drøm, eller et mareritt? Familien Fazili nekter å nære vår selvtilfredshet.

Abonnement kr 195 kvartal