Kunsten å eldes

Simone de Beauvoir: Om alderdommen. Oversatt av Bente Christensen. Vidarforlaget, 2016

For å få en god og verdig alderdom bør vi fortsette å forfølge mål som gir livet mening.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Om alderdommen Oversatt av Bente Christensen

Simone de Beauvoir

Vidarforlaget, 2016

Den aldrende kvinnen er ikke tydelig til stede i kulturen som en begjærlig figur å identifisere seg med, sier forfatter, kjønnsforsker og feminist Wencke Mühleisen i et intervju på Gyldendals hjemmesider. Hennes siste bok All gjeldende fornuft gir et rom for undringen hun etterlyser – og forsøker å skape en plattform for den type begjær hun mener det er så lite av. Det interessante med romanen er hvordan den skaper en flytsone mellom sakprosa og fiksjon, liv og kunst, hvor leseren selv må lokalisere den som snakker og det som blir sagt.

Men aldring gjelder ikke bare kvinner: Vi blir alle gamle, men det er få forbilder og heltefigurer oppe i åra i populærkulturen. Hvor skal vi se for å lære noe om verdiene ved å bli gammel? Tradisjonelt har de eldre blitt sett opp til på grunn av sin klokskap og fordi de kan høste godene av et langt liv, men nå tyr de fleste til Wikipedia fremfor å søke tilårskommen visdom. Det er få synlige offentlige og kulturelle steder for oss når vi blir gamle – det virker nes-
ten som om alderdommen stort sett bare fører til at vi blir forfalne utgaver av våre unge jeg, en langsom forsvinning hvor vi blir borte både for andre og oss selv.

Innenfra og utenfra. I sin fremragende (og overveldende tykke) Om alderdommen (La Vieillesse, 1970), belyser Simone de Beauvoir alderdommen fra både filosofiens, antropologiens, sosiologiens og biologiens synsvinkel. Jeg kom tilbake til Mühleisens bok flere ganger mens jeg leste de Beauvoirs bok, for det er nettopp den gamles usynlighet som den franske eksistensialisten forsøker å forstå og spore de historiske røttene til i dette mangslungne verket.

De Beauvoirs kulturhistoriske gjennomgang av alderdommen savner fortsatt sin like – både materialet og det lerretet hun bleker er enormt. Her er alle steiner snudd. En enda viktigere grunn til at hennes alderdomsverk vil bli stående, er at hun skriver fra en subjektposisjon som tenkende og gammel kvinne. Det er fra dette stedet, som seg selv, hun beveger seg inn i et kunnskapsfelt med stor autoritet og trang til å forstå og frigjøre seg fra sin egen usynlighet. Friheten etableres i kartleggingen av de gamles betydning, slik at denne kunnskapen foreligger for både forfatter og leser når de skal tenke gjennom saken, men enda mer er den lokalisert i det sterke ønsket om å komme ut av den umyndiggjøringen som også Mühleisen, mange år senere, beskriver. I denne forstand er Om alderdommen kronen på verket i de Beauvoirs forfatterskap, og kan betraktes som et motsvar til hennes Det annet kjønn fra 1949. For begge bøkene er dét å skape et handlekraftig og fritt subjekt målet – henne selv, men også alle andre kvinner (i 1949) og alle andre gamle (i 1970). I den første boken er det kvinnen som er den andre; i den siste er det den gamle. «Enhver menneskelig situasjon kan betraktes utenfra – slik den fremstår for andre – og innenfra, i den grad subjektet tar innover seg og overskrider den.»

Den gamles usynlighet blir forsterket ytterligere når man ikke har kapital eller distingverende rekvisitter å skjule seg bak.

Individ og fellesskap. Det er denne forbindelsen mellom det sterke subjektet og forpliktelsen til leserne, til andre gamle, som løfter selv dem som ikke er gamle. For er det noe skrivende og tenkende mennesker ønsker å gjøre, er det å sette seg selv og andre fri gjennom skrivearbeidet, gjennom forfattergjerningen. Et av bokens mestergrep er hvordan de Beauvoir plasserer spørsmålet om den gamle i en kollektiv forestillingsverden som noe vi alle har et ansvar for å tenke gjennom.

Den individualiserte usynligheten og tapet av myndighet blir ikke overlatt til den enkelte – hverken som skjebne eller oppgave – men skrives inn i selve hjertet av hva et samfunn må være for å fungere godt. «Den betydningen eller mangelen på betydning som alderdommen får innenfor et samfunn, setter spørsmålstegn ved hele samfunnet, for gjennom den avsløres betydningen eller mangelen på betydning av hele livet forut for den,» skriver hun i innledningen. Noen linjer senere setter hun denne problematikken inn i en klasseanalyse, hvor, sier hun, det finnes individuelle alderdommer som bestemmes av om du er rik eller fattig, utbytter eller utbyttet. «Ethvert krav på å beskrive alderdommen generelt må avvises, fordi det har en tendens til å skjule denne forskjellen.» De Beauvoir plasserer den gamles usynlighet inn i en forestillingsverden hvor fellesskapet har et ansvar, eller avslører sin tilkortkommenhet, om det ikke tar på seg ansvaret. Slik var det også med kvinnen i Det annet kjønn, men med et annet fortegn: Kvinnen var synlig som fordreining smidd etter mannens fantasier.

Klasseaspektet blir en uhyre interessant side ved denne optikken, for også det finansielle kommer inn som skjerpende bestanddel i linsen. Den gamles usynlighet blir nemlig forsterket ytterligere når man ikke har kapital eller distingverende rekvisitter å skjule seg bak, sier hun. Den nakne kroppens forfall blir ekstra verdiløs når den gamle ikke lenger er en produktiv enhet i samfunnet, når han eller hun ikke lenger kan levere varer eller produsere noe nyttig for de andre, for fellesskapet. Slik blir den gamle et restprodukt både som gjenstand for begjær og som tannhjul i samfunnsmaskineriet. «Samfunnet bryr seg bare om individet i den grad det er lønnsomt.»

Gode forbilder. Men finnes det ingen andre modeller for å se alderdommen? Er det ikke noen forbilder av den typen Mühleisen etterlyser? De Beauvoirs bok har et interessant kapittel om historiske personer som hverken ble bitre eller sorgtynget av å eldes, som er svært spennende lesning. Victor Hugo, for eksempel, ser på kroppens aldring, og hvordan ledd, muskler og skjelett stivner til, som en herding av styrken i sitt legeme, snarere enn det motsatte. «Jeg har klippens stolte og tunge stivhet,» som han formulerer det, «Det fysiske forfallet som mer enn noensinne gjør den gamle til en slave av egen kropp, forandrer han til en mineralisering som kan befri ham fra det organiske,» kvitterer de Beauvoir. Et noe eksentrisk forbilde, kanskje, men det demonstrerer i hvert fall at man kan innta forskjellige synsvinkler enn forfallets rene tristesse.

Victor Hugo ser på kroppens aldring, og hvordan ledd, muskler og skjelett stivner til, som en herding av styrken i sitt legeme.

Et annet eksempel de Beauvoir er opptatt av er Lou Andreas-Salomé, som var elsket av skikkelser som Nietzsche og Rilke, og ble elev av Sigmund Freud da hun var 50 år. Hennes mange interesser og store nettverk av venner holdt henne engasjert hele livet. Hun begynte å jobbe som psykoanalytiker da hun var over 60 og hadde sin mest produktive tid i alderdommen. Selv om hun var plaget av smerter, var det engasjementet og vennene som holdt henne i gang og gjorde den siste tiden til noe langt mer enn dødsforberedelser. Det er også dette de Beauvoir faller ned på, at vi ikke trenger å bekymre oss så mye for alderdommen, om vi kan fylle den med mening. «For at alderdommen ikke skal være en latterlig parodi på vår tidligere tilværelse, finnes det bare én løsning: Det er å fortsette å forfølge mål som gir livet vårt mening: å ofre seg for individer, kollektiver, saker, sosialt, politisk, intellektuelt eller skapende arbeid.»

Ikke noe kontroversielt synspunkt, men det kan redde oss fra oss selv, både som samfunn og individ, om vi tar det på alvor. Så må vi ikke glemme at de Beauvoir selv er et formidabelt forbilde med denne boken.

Boken, og også Det annet kjønn, er oversatt av Bente Christensen.

---
DEL