Kunsten å eldes

Simone de Beauvoir: Om alderdommen. Oversatt av Bente Christensen. Vidarforlaget, 2016

For å få en god og verdig alderdom bør vi fortsette å forfølge mål som gir livet mening.

Kjetil Røed

Om alderdommen Oversatt av Bente Christensen

Simone de Beauvoir

Vidarforlaget, 2016

Den aldrende kvinnen er ikke tydelig til stede i kulturen som en begjærlig figur å identifisere seg med, sier forfatter, kjønnsforsker og feminist Wencke Mühleisen i et intervju på Gyldendals hjemmesider. Hennes siste bok All gjeldende fornuft gir et rom for undringen hun etterlyser – og forsøker å skape en plattform for den type begjær hun mener det er så lite av. Det interessante med romanen er hvordan den skaper en flytsone mellom sakprosa og fiksjon, liv og kunst, hvor leseren selv må lokalisere den som snakker og det som blir sagt.

Men aldring gjelder ikke bare kvinner: Vi blir alle gamle, men det er få forbilder og heltefigurer oppe i åra i populærkulturen. Hvor skal vi se for å lære noe om verdiene ved å bli gammel? Tradisjonelt har de eldre blitt sett opp til på grunn av sin klokskap og fordi de kan høste godene av et langt liv, men nå tyr de fleste til Wikipedia fremfor å søke tilårskommen visdom. Det er få synlige offentlige og kulturelle steder for oss når vi blir gamle – det virker nes-
ten som om alderdommen stort sett bare fører til at vi blir forfalne utgaver av våre unge jeg, en langsom forsvinning hvor vi blir borte både for andre og oss selv.

Innenfra og utenfra. I sin fremragende (og overveldende tykke) Om alderdommen (La Vieillesse, 1970), belyser Simone de Beauvoir alderdommen fra både filosofiens, antropologiens, sosiologiens og biologiens synsvinkel. Jeg kom tilbake til Mühleisens bok flere ganger mens jeg leste de Beauvoirs bok, for det er nettopp den gamles usynlighet som den franske eksistensialisten forsøker å forstå og spore de historiske røttene til i dette mangslungne verket.

De Beauvoirs kulturhistoriske gjennomgang av alderdommen savner fortsatt sin like – både materialet og det lerretet hun bleker er enormt. Her er alle steiner snudd. En enda viktigere grunn til at hennes alderdomsverk vil bli stående, er at hun skriver fra en subjektposisjon som tenkende og gammel kvinne. Det er fra dette stedet, som seg selv, hun beveger seg inn i et kunnskapsfelt med stor autoritet og trang til å forstå og frigjøre seg fra sin egen usynlighet. Friheten etableres i kartleggingen av de gamles betydning, slik at denne kunnskapen foreligger for både forfatter og leser når de skal tenke gjennom saken, men enda mer er den lokalisert i det sterke ønsket om å komme ut av den umyndiggjøringen som også Mühleisen, mange år senere, beskriver. I denne forstand er Om alderdommen kronen på verket i de Beauvoirs forfatterskap, og kan betraktes som et motsvar til hennes Det annet kjønn fra 1949. For begge bøkene er dét å skape et handlekraftig og fritt subjekt målet – henne selv, men også alle andre kvinner (i 1949) og alle andre gamle (i 1970). I den første boken er det kvinnen som er den andre; i den siste er det den gamle. «Enhver menneskelig situasjon kan betraktes utenfra – slik den fremstår for andre – og innenfra, i den grad subjektet tar innover seg og overskrider den.»

Den gamles usynlighet blir forsterket ytterligere når man ikke har kapital eller distingverende rekvisitter å skjule seg bak.

Individ og fellesskap. Det er denne forbindelsen mellom det sterke subjektet og forpliktelsen til leserne, til andre gamle, som løfter selv dem som ikke er gamle. For er det noe skrivende og tenkende mennesker ønsker å gjøre, er det å sette seg selv og andre fri gjennom skrivearbeidet, gjennom forfattergjerningen. Et av bokens mestergrep er hvordan de Beauvoir plasserer spørsmålet om den gamle i en kollektiv forestillingsverden som noe vi alle har et ansvar for å tenke gjennom.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here