Kunsten å bli seg selv

Skal vi bli den vi vil være, bør vi lete etter nye forbilder og vaner i film og litteratur.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Vincent Deary: How We Are. How To Live trilogy. Book 1
Allen Lane, 2014

Selvhjelpsbøker har et dårlig rykte. Men faktum er at de fleste virkelig gode filosofibøker og sakprosabøker har et element av selvhjelp ved seg, fordi de støtter deg i din begripelse av verden – og dermed også indirekte gir deg bedre grep om deg selv og ditt eget liv. Kunnskap og oversikt smitter over på ens person, uansett hvor langt unna den tradisjonelle selvhjelpslitteraturen disse størrelsene, eller bokas øvrige prosjekt, måtte befinne seg.

Dette visste for eksempel filosofen Baruch Spinoza, som hadde som hovedmål å bryte ned de illusjonene som forhindrer mennesker fra å leve et godt og fullverdig liv. Ja, selv Ludwig Wittgenstein hadde et terapeutisk element i bunnen av sin tenkning: Det dreide seg ikke om å dyrke frem en akademisk sjargong, hvor kunnskapen kunne sirkulere videre i institutters korridorer, men om å komme opp med kognitive modeller som kunne oppløse blendverk.

Filosofisk selvhjelp. De siste par årene har jeg lest en del nye selvhjelpsbøker av den mer filosofiske sorten. Ikke av typen som kommer med enkle løsninger, men den som krever at du anstrenger deg, og tenker. Og faktisk kan noen av disse hjelpe deg på veien, dersom du går inn for det. Blant de beste jeg har lest det siste året, er Vincent Dearys How We Are. Boka er den første av en bebudet trilogi, men How We Are. How to Live Trilogy Book 1 står uansett godt på egne bein (og jeg er sant å si litt usikker på om de to andre kommer, siden forfatteren selv tviler her i første bind).

Hvorfor fungerer Dearys bok? Jo: Først og fremst fordi Deary er personlig – hans bok er ikke et doserende forsøk på å fortelle oss hvordan vi skal leve fra et sted hvor alle svar er klarlagte. Nei, How We Are er uttrykk for forfatterens anstrengelser for å forklare livskunst for seg selv.

Deary burde vite hva han snakker om, siden han er psykolog av yrke. Men, som de fleste sjelesørgere vet, kan man være så proff man bare vil innenfor et omsorgsfelt, men straks det er en selv som er pasienten, ser saken annerledes ut. Man må begynne på nytt – tvile og gruble, for så å internalisere kunnskapen fra sitt nyervervede perspektiv. På mange måter er det nettopp utarbeidelsen av en sjelesørgerrolle som ligger tettere på forfatteren selv – og som dermed blir mer akutt – denne boka er. Det å skjønne hvordan livet skal leves blir annerledes – mer intimt – når en profesjonell hjelper, som har brukt hele sitt yrkesliv på å forstå andre, snur seg rundt og retter blikket mot seg selv.

På automatikk. Hva har så Deary å fortelle oss? Han mener at våre liv er strukturert av vaner – primært de automatiserte vanene; dem vi ikke tenker på. Uansett hva vi gjør, tenker og føler, er det disse – «The Automatic» – som er selve maskineriet i våre liv. Denne automatikken er det som gjør oss i stand til å leve, men samtidig er det den som forhindrer fornyelse og forandring. Vi kan ha mange drømmer og ønsker, men det skal ofte mye til før vi klarer å bryte med de automatiserte vanene våre, skriver Deary: Vi faller som regel tilbake til det han kaller «Saming» – at vi fortsetter å gjøre som vi alltid har gjort. Vi går, ja, nettopp, på automatikk. Så hvordan finne veien ut av denne sirkelgangen?

Deary har sans for metaforer, og bruker dem for å skape klargjørende kognitive bilder. Våre vaner er som stier, skriver han, og det er disse stiene som utgjør vår person. «In learning to drive, walk, see or talk, in our very being, we are a massive interpenetrating collection of paths and routines worn by repetition; we are each a landscape, shaped by recurring patterns of force and formed by desire.»

Tankebilder. Dearys store styrke er at han evner å bruke bilder for å forklare situasjonen – men også for å skissere konkrete veier ut av den. I boken trekker han frem en lang rekke filmer og bøker som scenografi for livsproblemene vi alle støter på. Han benytter, med andre ord, fiksjon som redskap for å tenke klarere, og som bakteppe og scene for begrepene han anvender.

I en oppfinnsom lesning av Daphne du Mauriers roman Rebecca – og Hitchcocks filmatisering av den – forklarer han hvordan vanene og historiefortellingen er forankret i de miljøene vi beveger oss i. Romanen handler om en kvinne som gifter seg på ny, men som opplever at godset hun flytter til med sin ferske husbond, er gjennomdefinert av hans forrige kone. Sistnevnte regelrett hjemsøker den nyankomne hustruen gjennom det nettverke av rekvisitter og vaner som fremdeles uttrykker hennes liv. Husets form og innhold gjør faktisk ekskonen mer nærværende enn den nye konen. Slik er det også med oss og våre egen fortid, antyder Deary: «We live in houses haunted by ourselves.»

Grunnleggende fiksjon. Heldigvis er det andre fortellinger og andre rekvisitter å ty til i identitetsformasjonen, noe Deary gjør god bruk av. For hele kulturen, med alle sine institusjoner, all sin kultur og tenkning, er også vaner som hjemsøker oss, men som kanskje ikke er så tydelig til stede i våre egne hus som dine egne (eller dine forgjengeres) spektrale vaner. Det er da vi må invitere dem inn over dørstokken, gjøre dem husvarme, og bruke dem som en motvane eller motscenografi, slik at vi kan frigjøre oss fra de spøkelsene som holder oss nede. Vi må spille en ny rolle for å beherske vårt nye selv og våre nye vaner.

Men, som de fleste sjelesørgere vet, kan man være så proff man bare vil innenfor et omsorgsfelt, men straks det er en selv som er pasienten, ser saken annerledes ut.

Det finnes faktisk heller ingen opprinnelig, «egentlig» identitet, slik det heller ikke finnes noe fast eller bokstavelig opphav for juridiske institusjoner eller lovverk, sier Deary, som her drar veksel på Slavoj Zizek. Det ligger en funderende fiksjon til grunn for all kultur og politikk, slik enhver identitet må spilles til den blir virkelig gjennom de nye vanene som materialiserer seg. Fake it till you make it.

Performativ gjenkjennelse. Det er også i selvfortellingen, mener Deary – i hvordan vi fremfører vår historie for andre – at vi kan lokalisere de scenene og rekvisittene som kan sette oss i stand til å utvide livsforløpets dramaturgi. Noen ganger kan det oppstå et «opphold» mellom den vi er og den vi vil være i denne fortellingen – og det er i disse «forsinkelsene» i vårt automatiserte jeg at noe annet kan bryte frem: Det er her vi kan finne et annet landskap å bevege oss i, ja, endatil bli et annet landskap, gjennomkrysset av andre stier.

Igjen i tråd med Zizek, er det snakk om en performativ gjenkjennelse, sier Deary: Når vi får øye på en fremstilling av den vi vil være, som ligger tett på det som kan skje – altså frigjøringen fra det jeget vi ønsker å arbeide oss ut av – er vi allerede i ferd med å bli denne personen. Når vi sier «Det er meg!», knytter vi an til en ny selvfortelling, og begynner å samle trådene for realiseringen av et nytt sett vaner, en ny ansamling stier, som kan bli vårt nye jeg. Slike fortellinger, slike bilder, kan vi blant annet møte i litteraturen og i filmen: «The lightning stroke, the marriage of heaven and earth, the beginning of transformation,» skriver Deary (og siterer William Blake).

Indre og ytre. Det virkelig interessante ved How We Are kommer til uttrykk her – for Dearys poeng er jo at det som er deg, din essens, ikke er noe som ligger begravet dypt i din sjel, men snarere er å finne i alt fra interiørdesignen du omgir deg med til litteraturen og filmene du oppsøker.

Materialet for bygging av et jeg er altså ikke noe opprinnelig indre, men noe ytre som blir et indre gjennom vår gjenkjennelse av den vi ønsker å være. Slik kan både ting og fortellinger være modeller for å skape oss selv: finne nye vaner og en exit fra vårt gamle jeg. Dersom vi skal lære oss å leve – lære oss å bli oss selv – må vi, med andre ord, først lære oss å anerkjenne fortellingens verdi som redskap for forvandling.


kjetilroed@gmail.com

---
DEL