Norsk dokumentarfilm gjør seg sterkt gjeldende internasjonalt for tiden, noe man ikke minst så på den viktige Sundance Film Festival i januar. To norske filmer var valgt ut til festivalens konkurranse for dokumentarer fra land utenfor vertslandet USA (mens de nasjonale filmene er viet en egen konkurranse) og endte med å vinne de aller gjeveste prisene i dette programmet. Silje Evensmo Jacobsen#s Ukjent landskap vant hovedprisen for beste film, mens Ibelin av Benjamin Ree stakk av med både prisen for beste regi og publikumsprisen. Kort tid etter ble Ibelin belønnet med prisen for beste nordiske dokumentar på filmfestivalen i Göteborg.
De to dokumentarene er ikke nødvendigvis spesielt like, men har noen trekk til felles – deriblant at de er svært rørende.
Sosial spillverden
Mange har nok allerede fått med seg at Ibelin forteller om den norske ‘gameren’ Mats Steen, som led av Duchennes muskeldystrofi og døde bare 25 år gammel. Den sjeldne muskelsvinnsykdommen skapte store begrensninger for bevegeligheten hans, men Mats tilbrakte isteden mye av livet i virtuelle verdener på nettet. Spesielt i spillet World of Warcraft, der han benyttet seg av den egenkonstruerte spillfiguren (avataren) Lord Ibelin Redmoore.
Da Mats døde, sørget foreldrene Trude og Robert Steen ikke minst over alt han aldri hadde fått oppleve. Men så ble de kontaktet av en rekke mennesker fra inn- og utland som kjente Mats gjennom World of Warcraft – og oppdaget at sønnens liv hadde vært langt rikere og mer sosialt enn de antok.
Særlig grepet med å gjenskape Mats’ digitale liv i World of Warcraft gjør Ibelin til en formmessig ganske så nyskapende dokumentar.
Historien om Mats ‘Ibelin’ Steen ble kjent gjennom en artikkel av Vicky Schaubert fra 2019 på NRKs nettsider. Dokumentaren rommer imidlertid mer enn artikkelen og utnytter det filmatiske potensialet i fortellingen på utmerket vis. Store deler av Mats’ liv ble filmet av faren, noe som har gitt Ree verdifullt videomateriale til filmen. I tillegg ble kommunikasjonen mellom spillerne i World of Warcraft loggført, og gjennom denne omfattende dokumentasjonen har Ree rekonstruert scener fra spillet. Slik tar filmen oss med inn i denne verdenen, som ble en arena for Mats til å leve et fullverdig sosialt liv. Her fikk han venner som han betød svært mye for, uten at han i utgangspunktet fortalte dem at han var syk og satt i rullestol. Etter hvert publiserte han imidlertid en blogg, som også benyttes som fortellerelement i filmen, der han var åpen om dette.
Betimelig nyansering
Filmen inneholder dessuten mer konvensjonelle intervjuer, men særlig grepet med å gjenskape Mats’ digitale liv i World of Warcraft gjør Ibelin til en formmessig ganske så nyskapende dokumentar. Dette kombineres med en beundringsverdig teft for dramaturgi og historiestruktur fra regissøren, som tidligere blant annet har laget dokumentarene Magnus (om sjakkspiller Magnus Carlsen, 2016) og Kunstneren og tyven (2020). Et ypperlig eksempel er hvordan Ibelin først oppsummerer Mats’ liv med sykdommen frem til hans tidlige bortgang, for så å spole tilbake for å formidle det rikholdige livet han levde gjennom nettet, som var ukjent for hans aller nærmeste.
Det hører med til historien om filmen at regissøren og produsenten hans opprinnelig lagde dokumentaren, inkludert sekvensene som er skapt gjennom modeller fra World of Warcraft, uten tillatelse fra spillets rettighetshavere Activision Blizzard. Isteden satset de på å få den nødvendige tillatelsen da de presenterte den ferdige filmen for dem, noe de også fikk. Det må unektelig kunne kalles en modig strategi, samtidig som det Microsoft-eide spillselskapet formodentlig så gode grunner til å støtte opp om dokumentaren, som jo fremhever positive sider ved online-spillet. I lys av all bekymringen som uttrykkes for ustrakt skjermtid og usunne forhold på digitale plattformer, oppleves dette som en betimelig nyansering av hva ‘gaming’ og virtuelle verdener kan gi brukerne.
I pakt med naturen
En familie som rammes av et dødsfall, er også utgangspunktet for filmen til Silje Evensmo Jacobsen, som tidligere blant annet har regissert dokumentaren Tro kan flytte fjell (2021). Ukjent landskap skildrer en familie som har valgt å leve selvforsynt i pakt med naturen på et småbruk omgitt av skog, der de to foreldrene gir barna hjemmeundervisning. Men da moren Maria Vatne dør av kreft, blir det vanskelig for den britiskfødte ektemannen Nik Payne å holde på livsstilen for familien, til tross for at han ønsker å etterleve hennes ønske om det. Filmen følger hans og barnas tilnærming til det mer moderne norske samfunnet, uten at de ønsker å bryte fullstendig med idealene og prinsippene sine. Dette formidles på forbilledlig nyansert vis i filmen, som viser både gleder og utfordringer i dilemmaene familien står overfor.
Også her finnes en blogg som har bidratt til filmen. Maria livnærte seg som fotograf og dokumenterte familiens liv i tekst og bilder på en nettside. Fotografiene hun selv har tatt, gir Maria en sterk tilstedeværelse i filmen sammen med opptak av hennes egne betraktninger på lydsiden. Utover dette er Ukjent landskap en observerende ‘flue på veggen’-dokumentar, som kommer imponerende tett på menneskene den handler om. Igjen med en meget velfungerende dramaturgisk utvikling – samt med et skarpt blikk for detaljer og stemninger.
Sorg er et mer fremtredende tema i denne dokumentaren enn i Ibelin. Begge filmene gir like fullt hjertevarme skildringer av et menneske som ikke lenger lever, men som har etterlatt sterke avtrykk og er tilsvarende sterkt til stede i de etterlattes liv. Dette uttrykkes da også på poetisk og bevegende vis av et av Marias barn mot slutten av Ukjent landskap.
Fortellinger som disse kan lett føles overdrevent sentimentale og endatil manipulerende i sin søken etter å åpne publikums tårekanaler. Man trenger neppe å se lenger enn til videoene i sin egen ‘feed’ i sosiale medier for å finne eksempler i så måte. Både Ibelin og Ukjent landskap er imidlertid genuint rørende dokumentarer som unngår disse fallgruvene. Filmene forteller nært og inngående om særegne individer som vi blir oppriktig glad i, samtidig som de gir berikende perspektiver på vårt sosiale liv. Det er ingen enkel kunst – og krever både hjerte og hjerne.
Ibelin og Ukjent landskap vises på Human internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo, som arrangeres 4.–10. mars. Ibelin kommer på norsk kino 8. mars, mens Ukjent landskap kommer på norske kinoer 5. april.
