Kunst, kapital og sensur

Det er sjeldent å se nyliberalistisk ideologi anvendt på kunstfeltet så ukritisk som Ann-Britt Gran gjør det i Ny Tid 29.10.05. Hun velger å se helt bort fra problemer forbundet med storkapitalens kunstsponsing og muligheten for sensur som dette representerer. Det er tre forhold Anne-Britt Gran velger å overse med framveksten av fenomenet konsernkunst:1) Konsernkunsten […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er sjeldent å se nyliberalistisk ideologi anvendt på kunstfeltet så ukritisk som Ann-Britt Gran gjør det i Ny Tid 29.10.05. Hun velger å se helt bort fra problemer forbundet med storkapitalens kunstsponsing og muligheten for sensur som dette representerer.

Det er tre forhold Anne-Britt Gran velger å overse med framveksten av fenomenet konsernkunst:1) Konsernkunsten representerer en ny form for klassekunst. 2. Konsernkunsten har drevet aktiv sensur av kontroversiell kunst og 3) Systemet tvinger kunstnere til selvsensur.

1) Ny klassekunst.

Anne-Britt Gran gir inntrykk av at konsernsponsing av kunst er av forholdsvis ny dato, men dette systemet fikk sin institusjonelle utforming allerede i slutten på 1960-tallet. Det var David Rockefeller som tok initiativet til dannelsen av organisasjonen «The Business Committee for the Arts» i 1968 hvor selskaper som IBM, Mobil/Exxon (Rockefeller), Philip Morris var medlemmer.

Storkonsernene bruker sine kunstfora – som er lukket for offentlig innsyn – til bindeledd og møtested for maktelitene seremonielle selvrepresentasjon. Jappetiden på 1980- og 1990 – tallet med spekulasjon på finansmarkedet som spesialitet, utgjør hovedsjiktet for bruken av denne type kunst. Storkonsernenes – de multinasjonale selskapene – sin intervensjon i kunst og kultur har lite eller ingenting å gjøre med uegennyttige idealisme, men er basert i selskapenes bestrebelser på å oppnå profitt og politisk makt utenfor demokratisk kontroll.

Bruken av kunst er bare en av mange PR-teknikker i denne strategien. I følge George Weissmann fra tobakksgiganten Philips Morris, har omtanken for kunsten en helt underordnet rolle. Konsernkunsten forsøker å flotte seg med «kulturell kapital», men fungerer i realiteten som et nytt ideologisk skalkeskjul for storkapitalens akselererende maktkonsentrasjon – nasjonalt og globalt.

Uten konsernsponsing ville mange kunst og kulturprosjekter ikke funnet sted. Men, sponsingen skapte og skaper former for ny avhengighet og dermed muligheter for sensur.

2) Aktiv sensur, press og trusler.

I 1971 avlyste Guggenheim Museum (New York) utstillingsprosjektet til kunstneren Hans Haacke. Installasjonen rettet et kritisk søkelys på bolig og eiendomspekulanten Shalopsky sin virksomhet i årene 1951-1971. Shalopsky hadde gode venner i Guggenheims styre og kuratoren for utstillingen – Edward Fry – fikk sparken ved Museet. Så mye om den kunstneriske frihet.

I september 1984 mottok Tate Gallery i London og Stedelijk Van Abbemuseum i Eindhoven, Nederland et brev fra Mobil Oil Corporation. Her truet oljeselskapet med injuriesøksmål, hvis ikke kunstmuseene sluttet å selge en katalog om den samfunnskritiske konseptkunstneren Hans Haacke sine arbeider. Oljeselskapet (Rockefellers) mente at kunstneren hadde misbrukt Mobils logo og at kunstverket virket krenkende på toppledelsen i konsernet. Året før i 1983 hadde Tate fått sponsormidler fra Mobil og galleriet trakk salget av Haacke-katalogen tilbake.

Tobakkskonsernet Philip Morris sponset kunst for ca. 15 millioner dollar i 1993. På 1990 – tallet ville byrådet i New York innføre røykeforbud. Philips Morris reagerte med å skrive brev til kunstinstitusjoner i byen – som hadde mottatt sponsormidler fra firmaet – og ba om støtte mot røykeloven ved å vise til hvor viktig konsernets støtte hadde vært for det kulturelle livet i New York. Philip Morris truet også med å flytte hovedkvarteret ut av byen.

3. Selvsensur.

Den største trusselen mot kunstens relative frihet, er den selvpålagte sensuren som sponsorsystemet inviterer til. En av de få kunstaktørene som har våget å snakke om dette – den tidligere direktør for the Metropolitan Museum Philippe de Montebello – sa at kunstsponsingen innebar en skjult form for sensur: Konsernledelsen behøver ikke å utøve sensuren direkte – mottagerne av sponsormidlene gjør det selv.

Anne-Britt Gran bekrefter ufrivillig muligheten for selvsensur, når hun mener at konsernkunsten er kunst som storkapitalen «kan leve med». Etter min mening vil dette akselerere kommersialiseringen og tilpassingen av kunsten i enda sterkere grad enn det som er tilfelle i dag.

Slike problemstillinger er totalt fraværende i Anne-Britt Grans eplekjekke oppgjør med teite kunstnere og et utdanningssystem som ikke har lært at idealet for moderniseringen av kunsten ligger 500 år tilbake i tid. Teaterviteren Anne-Britt Gran sitt forslag om å reføydalisere kunstfeltet etter mønster fra renessansens klassekunst (for å sikre kunstens frihet) har noe visjonært Monty Pythonsk ved seg. Hans Haacke ville fått seg en god latter.

Rolf Braadland er mag.art. i kunsthistorie

---
DEL

Legg igjen et svar