Kunst for politikkens skyld?

Kunsthøsten preges så langt av politiske verker. Men et maleri kan vel ikke forandre verden?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I 1969 lå John Lennon og Yoko Ono i en hotellseng med Onos datter Kyoko mellom seg. Anledningen var The bed-in, de to verdensstjernenes kunstneriske protest mot krigen i Vietnam.

I 2003 ligger George W. Bush og Kristin Krohn Devold i en hotellseng med statsminister Kjell Magne Bondevik i mellom seg. Hodene bak Bed Piece er Toril Goksøyr og Camilla Martens i GM salong. Anledningen er Riksutstillingers nyåpnede jubileumsutstilling i Bergen. Målet er å kritisere norsk utenrikspolitikk. Middelet er billedkunst.

Verket, og utstillingen «Kunst til folket», som det er en del av, er bare siste skudd på en stadig lenger stamme av kunstbegivenheter med politiske prosjekter.

Kurator Jonas Ekeberg sier for eksempel til Klassekampen at «det ideologiske grunnlaget for det statlige engasjementet [i kunstlivet] må være under konstant kritikk og debatt. «Kunst til folket» er ment som et utgangspunkt for en slik debatt. Vi forsøker å åpne et stort felt, og diskuterer ikke bare Riksutstillingers rolle, men hele det norske bildekunstsystemet og dessuten sosialdemokratiet generelt.» (min utheving).

Nærmest samtidig sier den nye styrelederen av Unge Kunstneres Samfund (UKS) Tone Hansen til Morgenbladet: «Dersom vi klarer å etablere oss som et viktig ikke-kommersielt møtested er det et politisk utsagn… Jeg er opptatt av kunst som skiller seg fra all den design og reklame som okkuperer estetikken i vår tid. Mye av 90-tallets kunst har handlet om å forholde seg til design- og reklameestetikk, men den har sjelden klart å utfordre den eller overgå den. Jeg tror heller på den kunsten som våger å være litt saktere eller litt tregere.»

Vi kan nevne flere tegn i tiden: Grafikk-kollektivet GRAS – en sagnomsust radikal kunstnergruppe fra begynnelsen av 70-tallet – har blitt stilt ut hos både Rogaland Kunstmuseum og på Galleri F15 i år. De er sågar tatt med i Ekebergs jubileumsutstilling. Tidligere i høst hadde vi dessuten utstillingen Steder/Places, med tilhørende konferansevirksomhet på Lillehammer, og kunstmønstringen Oslo Open, med åpne gallerier i hele hovedstaden. Begge hadde politiske undertoner, i det minste. Senere i høst kan vi dessuten vente oss en større konferanse om «kunst og politikk i en ny tid» i Bergen.

Parallelt med unge norske kunstneres fornyede interesse for politisk kunst – en tendens man gjerne knytter til utstillingen Documenta 11 fra i fjor – har det også vært en fornyet interesse omkring teoretisk kunstdebatt, og i særlig grad har spørsmål om kunstens samfunnsmessige rolle stått sentralt. Det vil den også fortsette å gjøre skal vi tro Jon Ove Steihaug fra det nyåpnede nettstedet kunstkritikk.no: «Kunst og politikk vil uten tvil stå på dagsorden i norsk kunstdebatt den nærmeste tiden,» skriver han.

Det er selvsagt ikke slik at et enkeltverk kan forandre verden. Dessuten er det en innebygd motsetning mellom kunstens bestandighet og langsomhet, og den tv-medierte politikkens dagsaktualitet og flyktighet.

Kunstens samfunnsmessige eller politiske rolle må derfor situeres i de delene av offentligheten som har tid til kunstens refleksive prosjekter. Det er ved å være en del av den store samtalen at kunsten diskursivt kan intervenere i et sosialt felt. Og derigjennom få politisk betydning.

Bendik Wold har i Morgenbladet og Klassekampen vært drivkraft bak en debatt om det man kaller «kunstens autonomiproblem». Han kritiserer spesielt AKPs litteratursyn fra syttitallet – hvor litteraturen blir redusert til en revolusjonsforberedende øvelse. Samtidig er han kritisk til mesén-tendenser i den for tiden populære forestillingen om kultursponsing fra det private næringsliv som en måte å spe på knappe kulturbudsjetter. Wold stiller opp et kunstsyn hvor kunstfeltet gies en relativ uavhengig posisjon i forhold til det økonomisk-politiske feltet.

Wold er imidlertid hovedsaklig opptatt av kunstens produksjonsbetingelser.

Men dette er bare en av forutsetningene for at kunsten skal kunne ha en politisk funksjon. Rett nok er den «armlengdes avstand» det har vært mellom staten og kunsten i norsk kulturpolitikk en materiell forutsetning for at kunsten skal kunne opptre autonomt. Men distanse er her et upresist begrep. Det er bedre å si at kunsten er i en grenseposisjon i forhold til samfunnet. Den kunne kanskje kalles liminell (av Limes, Romerrikets grenseområder, hvor sentralmaktens kontroll var svakere). Det er ved å trekke veksler på denne posisjonen at kunsten får kraft til å virke som kunst i den opplyste offentlige samtalen. Det er slik den manifisteres som et særegent og reflekterende bidrag til offentligheten. Det er ved å være annerledes kunsten blir kunst og påkaller kodene for lesing av kunst. Og det er denne liminaliteten som skiller politisk kunst fra politisk kitsch – for eksempel AKP-litteraturen, eller GRAS’ Mao i soloppgang.

---
DEL

Legg igjen et svar