Kunst i kretsløp

KUNST GRENLAND

Alger og poteter blir naturlige partnere på utstilling i industribyen Skien.

Teaterregissør og skribent. Epost ninaossavy@yahoo.no

Faren min jobbet på papirfabrikken i Skien, byen der jeg bodde frem til jeg var seks år. Jeg kan ikke huske at det luktet så vondt, vi levde jo tross alt med lukten hver eneste dag. Men folk som kom på besøk til Skien sa ofte at det luktet promp, noe byen hadde til felles med Moss. Du husker mosselukta? Faren min kom ofte hjem med store ruller av papir som vi dro utover gulvet og tegnet frenetisk på. Tynt og ekkelt tegnepapir, men vi gikk aldri tom. Du skjønner tegninga. Allerede den gangen ble kreativiteten manet frem fra papirfabrikken. For ikke å snakke om alle bøkene som ble trykket. Nå er papirfabrikken lagt ned – men området der Union Papirfabrikk lå, huser nå blant annet Teater Ibsen. I den gamle trespritfabrikken rett i nærheten er det kunsthall. Nærmere sentrum ligger praktbygget der Norges Bank tidligere var lokalisert, som nå huser Telemark Kunstnersenter. Jeg har aldri vært fan av industrisamfunnet – når kunsten og kunstnere overtar bygningsmasser er det nesten bare skjønt. Bare de ikke kaller det næringsutvikling. Kunst er ikke næringsutvikling i forkledning og kommer aldri til å bli det, så er det sagt. Vær så snill.

Jeg er tilbake i byen for å se utstillingen «Alger og poteter». Jeg synes det er spennende. Jeg synes det er viktig. Herregud, alger og poteter. Det er kjempeviktig. Supermaten spirulina og den sjeldne potettypen kjøttpotet. Jeg gleder meg til dette. Forskning og kunst. Klima, fremtid, nye muligheter i alt det dystre.

Men så.

Jeg gleder meg til dette. Forskning og kunst. Klima, fremtid, nye muligheter i alt det dystre.

Det steinete i mennesket. På veien til Skien er jeg innom Porsgrunn, dit jeg flyttet etter de første seks barneårene. Her var det mye heftigere industri enn i Skien. Ammoniakk, aluminium, PVC og gudene vet hva. Industri, gass og gul røyk så langt øyet kunne se. Frierfjorden var en av verdens mest forurensede fjorder. Fortsatt kan man ikke spise fisken. Urenset tøt dioksiner, klorforbindelser, PCB, og kvikksølv rett ut i havet. Nei, jeg har ikke så mye til overs for industrisamfunnet. Jeg går innom Kunsthall Grenland for se en annen bit av kunstfestivalen «Greenlightdistrict» som «Alger og poteter» også er en del av.

Det skulle jeg kanskje ikke ha gjort. For de iscenesatte fotografiene til Karoline Hjort og Riitta Ikonen som jeg før bare har beundret på nett, er akkurat så sterke som jeg har trodd. Nei, de er sterkere. Dypere. Varmere, mer basale. Menneskehodet i «Eyes as Big as Plates #Niels», er urovekkende mytologisk. Dette hodet som dukker opp mellom de sorte og grå steinene, hvitflekkete av mose. Har det ikke alltid vært der? Er det Odin med sitt ene øye? Er det det steinete i mennesket eller det menneskelige i steinen jeg ser? Jeg vet ikke hva det er, men fotoene lander, forankrer, jorder meg og jeg bare elsker disse to kvinnene som reiser rundt og putter skjell, mose, pinner, strå og blader på (ofte eldre) mennesker. Roen, det nesten selvsagte i den iscenesatte komposisjonen; blikkene, kroppene, naturligheten i det oppstilte. Det er her du hører til, det er her du kommer fra, det er hit vi skal. Det er hit vi må hvis vi skal overleve den tiden vi er i. Vi er natur.

Åkerlapp og referansebibliotek. Det er med denne kroppslige sansningen jeg ankommer Skien, potetene og algene – og det veldig tenkte. Jeg går bakveien og det første som møter meg er en uanselig åkerlapp. En liten firkant av jord i det grønne gresset introduserer meg for Åsa Sonjasdotter med verket «Making a Living». Det er ikke spektakulært, men så gjør heller ikke poteten så mye ut av seg. Den lille firkanten med sort jord rimer godt med Sonjasdotters mangeårige arbeid med poteten. Som hun skriver i katalogen: «En potetåker i bakgården kan enten bety at overlevelse gjennom et år er sikret, eller at en har en meningsfull og avslappet fritid». Sant nok – den nå utskjelte poteten har opp gjennom historien sørget for overlevelse i mange generasjoner.

Kunst er ikke næringsutvikling i forkledning og kommer aldri til å bli det.

Jeg står bak den hvite murbygningen hvor gullbarrene tidligere fikk hvile bak tykke vegger. Jeg ser på jorda og tenker på hvor verdifull den er. At jorda er det nye gullet. Eller nei, at det alltid har vært det virkelig gullet. At oljen aldri var noe sort gull, den var heller, som Juan Pablo Perez Alfonzo kalte den, «Djevelens ekskrement» – og at det er jorda vi må hegne om. Jorda vi må investere i, sette aksjene våre i.

Jeg går inn. Referansebiblioteket «Sympoiesis» oppkalt etter filosofien Donna Haraways forståelse av ordet – «gjøre sammen» – er det første jeg støter på. Et minibibliotek med bøker som Biologisk-dynamisk jordbruk av Grepperud og Mohr, Inger Elisabeth Hansens Å resirkulere lengselen. Avrenning foregår samt en bok om feltbotanikk. Murakami og Dag Hessen er også representert. Den siste boken til Haraway, Staying with the Trouble: Making Kin in the Chthulucene, er en uttalt felles referanse hos flere av kunstnerne og kuratorene involvert i prosjektet og kanskje en av de bøkene det snakkes mest om i kunstfeltet for tiden.

I andre etasje er hovedutstillingen «It Was Tomorrow and It Is Yesterday», en interaktiv installasjon av Alison Hiltner, det første jeg møter. På forhånd har jeg lest at jeg skal bli viklet inn i et science-fiction-aktig scenario. Jeg vet ikke helt om det er slik jeg kan beskrive det, jeg vet bare at jeg må ut av det rommet fortest mulig, for lyden er infernalsk. Jeg rekker å se noen plastposer med et grønt innhold som jeg skjønner er algene; jeg ser noen ledninger festet til noen apparater og det virker som det er fra disse apparatene lydene kommer.

Er det det steinete i mennesket eller det menneskelige i steinen jeg ser?

Det er som å være i et terrorkammer. Jeg føler et visst ansvar for allikevel å være en god besøker og med hendene for ørene blåser jeg inn en sensor som forklares slik i programmet: «Gjennom karbondioksid fra pusten som omdannes til data vil algene frigjøre mer oksygen i luften. Sensoren vil også samle data av CO2-nivået, og dette skaper en grunnlinje for luften i pumpene slik at algesekken vil ‘inhalere’ og ‘puste’ når publikum ikke kontrollerer sekkene med pusten direkte.» Denne pustingen jeg utfører er den interaktive biten som gjør at jeg på en intim måte skal bli forbundet med algene. I teorien, kanskje; men jeg føler ikke noen nærmere intimitet. Når jeg spiser spirulina hjemme føler jeg meg mer forbundet med dem og mindre fremmedgjort enn i dette dystopiske rommet. Prosjektet er interessant, det er ikke dét, men det er så mange tanker, så mange tråder og linjer å følge at min kropp kobler seg av.

Aviskunst. Jeg springer ut og inn i et bittelite rom med masse avisliknende sider på veggene.

Dette er Åsa Sonjasdotters fortelling «Fra kjøtt til kjøtt». Lettelsen er stor da jeg ser at det faktisk er en avis. Jeg slipper å myse på veggen, det ligger en stabel i et hjørne. Jeg plukker med meg med et eksemplar og setter meg ut i sola for å lese. Kunstverk i avisformat er gøy. Fortellingen er enkel, men problemstillingene komplekse. Sammenstillingen av krig og kunstgjødsel, lyn og røtter, av store, sort-hvite bilder og korte tekstelementer fungerer godt. Store bokstaver, åpne flater. Jeg legger avisen ned på det grønne gresset. Fortellingen er en blanding av kunstnerens egen reise i kjøttpotetens verden, korte refleksjoner og historiefragmenter fra kunstgjødselhistorien. Cruxet er å slutte å se vår store populasjon utelukkende som et problem.

Vi er natur.

Vi kan se på den menneskelige avføringen som en ressurs som kan brukes til å brødfø oss selv. Jeg er litt skeptisk, men det er mest fordi den menneskelige avføringen i dag er så full av kjemikaler at å skulle bruke den som gjødsel byr meg umiddelbart imot. Persistente sprøytemidler, hormonhermende stoffer, kjemikalier. Tenk på avføringen fra et sykehus eller sykehjem? Skal rester fra dette gi næring til maten? Sprøytemiddelrester er så persistente at de kan bli liggende i årevis – ja, til og med bli giftigere med tiden. Men sett bort fra de verste medisinene og sprøytemidlene og all annen skit som kommer i vår avføring, så er jeg sikker på at det er der dritten hører hjemme: i kretsløpet. Den bør bli til jord. Både poteten og algene fortjener all den oppmerksomhet de kan få, og ære være Greenlightdistrict-festivalen som gir oss disse utstillingene. Men må alt være så tenkt? Så intellektuelt? Hvor er skitten under neglene? Det er så rent i lokalene. Jeg tar med et møkkagreip og kommer tilbake i september og høster kjøttpoteter. Og avisen til Sonjasdotter? Den skal jeg etter endt lesning legge i permakulturbedet mitt. Tilbake til jorda.

Utstillingen «It Was Tomorrow and It Is Yesterday» av Alison Hiltner står til 13. juni, og «Fra kjøtt til kjøtt/Making a Living» av Åsa Sonjasdotter står til september, begge på Telemark Kunsntersenter. «Eyes As Big As Plates» av Hjort/Ikonen på Grenland Kunst-
hall står til 25. juni.

---
DEL