Kunst i kretsløp

KUNST GRENLAND

Alger og poteter blir naturlige partnere på utstilling i industribyen Skien.

Faren min jobbet på papirfabrikken i Skien, byen der jeg bodde frem til jeg var seks år. Jeg kan ikke huske at det luktet så vondt, vi levde jo tross alt med lukten hver eneste dag. Men folk som kom på besøk til Skien sa ofte at det luktet promp, noe byen hadde til felles med Moss. Du husker mosselukta? Faren min kom ofte hjem med store ruller av papir som vi dro utover gulvet og tegnet frenetisk på. Tynt og ekkelt tegnepapir, men vi gikk aldri tom. Du skjønner tegninga. Allerede den gangen ble kreativiteten manet frem fra papirfabrikken. For ikke å snakke om alle bøkene som ble trykket. Nå er papirfabrikken lagt ned – men området der Union Papirfabrikk lå, huser nå blant annet Teater Ibsen. I den gamle trespritfabrikken rett i nærheten er det kunsthall. Nærmere sentrum ligger praktbygget der Norges Bank tidligere var lokalisert, som nå huser Telemark Kunstnersenter. Jeg har aldri vært fan av industrisamfunnet – når kunsten og kunstnere overtar bygningsmasser er det nesten bare skjønt. Bare de ikke kaller det næringsutvikling. Kunst er ikke næringsutvikling i forkledning og kommer aldri til å bli det, så er det sagt. Vær så snill.

Jeg er tilbake i byen for å se utstillingen «Alger og poteter». Jeg synes det er spennende. Jeg synes det er viktig. Herregud, alger og poteter. Det er kjempeviktig. Supermaten spirulina og den sjeldne potettypen kjøttpotet. Jeg gleder meg til dette. Forskning og kunst. Klima, fremtid, nye muligheter i alt det dystre.

Men så.

Jeg gleder meg til dette. Forskning og kunst. Klima, fremtid, nye muligheter i alt det dystre.

Det steinete i mennesket. På veien til Skien er jeg innom Porsgrunn, dit jeg flyttet etter de første seks barneårene. Her var det mye heftigere industri enn i Skien. Ammoniakk, aluminium, PVC og gudene vet hva. Industri, gass og gul røyk så langt øyet kunne se. Frierfjorden var en av verdens mest forurensede fjorder. Fortsatt kan man ikke spise fisken. Urenset tøt dioksiner, klorforbindelser, PCB, og kvikksølv rett ut i havet. Nei, jeg har ikke så mye til overs for industrisamfunnet. Jeg går innom Kunsthall Grenland for se en annen bit av kunstfestivalen «Greenlightdistrict» som «Alger og poteter» også er en del av.

Det skulle jeg kanskje ikke ha gjort. For de iscenesatte fotografiene til Karoline Hjort og Riitta Ikonen som jeg før bare har beundret på nett, er akkurat så sterke som jeg har trodd. Nei, de er sterkere. Dypere. Varmere, mer basale. Menneskehodet i «Eyes as Big as Plates #Niels», er urovekkende mytologisk. Dette hodet som dukker opp mellom de sorte og grå steinene, hvitflekkete av mose. Har det ikke alltid vært der? Er det Odin med sitt ene øye? Er det det steinete i mennesket eller det menneskelige i steinen jeg ser? Jeg vet ikke hva det er, men fotoene lander, forankrer, jorder meg og jeg bare elsker disse to kvinnene som reiser rundt og putter skjell, mose, pinner, strå og blader på (ofte eldre) mennesker. Roen, det nesten selvsagte i den iscenesatte komposisjonen; blikkene, kroppene, naturligheten i det oppstilte. Det er her du hører til, det er her du kommer fra, det er hit vi skal. Det er hit vi må hvis vi skal overleve den tiden vi er i. Vi er natur.

Åkerlapp og referansebibliotek. Det er med denne kroppslige sansningen jeg ankommer Skien, potetene og algene – og det veldig tenkte. Jeg går bakveien og det første som møter meg er en uanselig åkerlapp. En liten firkant av jord i det grønne gresset introduserer meg for Åsa Sonjasdotter med verket «Making a Living». Det er ikke spektakulært, men så gjør heller ikke poteten så mye ut av seg. Den lille firkanten med sort jord rimer godt med Sonjasdotters mangeårige arbeid med poteten. Som hun skriver i katalogen: «En potetåker i bakgården kan enten bety at overlevelse gjennom et år er sikret, eller at en har en meningsfull og avslappet fritid». Sant nok – den nå utskjelte poteten har opp gjennom historien sørget for overlevelse i mange generasjoner.

Kunst er ikke næringsutvikling i forkledning og kommer aldri til å bli det.

Jeg står bak den hvite murbygningen hvor gullbarrene tidligere fikk hvile bak tykke vegger. Jeg ser på jorda og tenker på hvor verdifull den er. At jorda er det nye gullet. Eller nei, at det alltid har vært det virkelig gullet. At oljen aldri var noe sort gull, den var heller, som Juan Pablo Perez Alfonzo kalte den, «Djevelens ekskrement» – og at det er jorda vi må hegne om. Jorda vi må investere i, sette aksjene våre i.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here